Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Synsing’ Category

Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.

Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»

Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.

Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):

Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!

Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.

For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.

Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.

Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.

Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.

Andre feil:

Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.

Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:

  1. Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
  2. For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.

Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.

Advertisements

Read Full Post »

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. Sylvia Plath som skriver

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Read Full Post »

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i «To the Lighthouse» (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: «Hun skriver jo ULESELIG!», finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter «Professions for Women», og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

Read Full Post »

Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:


Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

Read Full Post »

Takk for hva du gir dagen min-logo

Jeg har grublet en stund på hvordan jeg skulle løse «Takk for hva du gir dagen min»-prisen. Jeg har prøvd å gjøre som Esquil og Avil, som gav meg prisen i første omgang og har lagd liste på liste på liste over bloggere jeg liker. Irritert har jeg gitt opp underveis. Listene har blitt for lange, jeg har glemt noen, jeg ville skrive skikkelige begrunnelser for hvorfor jeg liker bloggene jeg liker osv.

Men alle som gjør dagen min på internett er ikke bloggere. Noen av dere er kommentatorer som jeg ikke ville vært foruten, noe av dere er lesere som bare forteller meg hva dere synes på epost. Jeg måtte hatt en laaang liste bloggere, en lang liste kommentatorer og en laaang liste folk, generelt. Og jeg spurte meg selv: Hva er det egentlig som gjør dagen min? Er det enkelte veldig flinke skribenter? Er det enkelte veldig morsomme skribenter? Heng med og få med deg hva jeg konkluderte med. Liker du ikke meta? Du er herved advart.

Bakthin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Baktin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda.

Ingenting er mer polyfont enn bloggsfæren, kanskje spesielt fordi vi ikke har én forfatter. Det er mange svært ulike stemmer som klinger sammen i et broket blandakor. Jeg fikk en gang en bok om skriving av svigermor. Den heter «If you want to write» og har som motto at «Everybody has something beautiful and intresting to say.» Den oppfordrer alle til å skrive fritt og uhemmet og la seg selv rive med. «Jodda», tenkte jeg. «Kanskje alle har noe fint å si, men finnes det noen som vil utgi det spennende alle har på hjertet?» Bloggen gir den muligheten. Du er din egen redaktør, du bestemmer på ditt domene. Skriv noe vakkert, trykk på «publish».

Så- jeg skuer utover lenkelisten min, over kommentarfeltet og introduksjonstråden. Jeg roter meg gjennom Sonitus-arkivet, jeg går på tur i lenkelisten din, jeg forviller meg inn på bloggrevyen, jeg surfer meg fra blogg til blogg. Jeg sjekker RSS-leseren som er altfor full. Jeg bruker WordPress Dashboardet. Det er mange mennesker der ute. Nei, ikke alt er like bra. Ja, jeg liker noen bedre enn andre. Helheten er likevel best. Helheten, og det at alle kan skrive.

La oss starte med Bussemann. Bussemann gir meg stadig frysninger på ryggen, mest av alt fordi han finnes. Jeg vet at sjangsen for at du får busssjåførens skråblikk på tilværelsen er noe som først er mulig med bloggen som publiseringsverktøy. Litteraturhistorien er preget av at en liten, utdannet elite bidrar, også skriver Bussemann stor litteratur om hva han finner i bussen sin, om hvordan passasjeren han ventet på om morgenen ikke kom og sterke, personlige innlegg om å være edru på fest. Det er få ting som gjorde meg så glad at denne karen fikk fast spalteplass i BT. Når jeg treffer tilfeldige venner av meg og de sier: «Jeg leste et driiitkult innlegg av en busssjåfør i Bergen!», så kan jeg si at,jo, jeg vet hvem han er. Bussemann er en viktig stemme i en stor verdensvev jeg setter stor pris på.

Andre som forteller om hverdagen sin så jeg får frysninger på ryggen er Livet Leker. Jeg synes alle skal oppdage henne, hun er fantastisk. Hun har noen av de beste fotografiene til postene sine, og blogger skoledagen og politikk om hverandre. Jeg har fulgt med klassen hennes på klassetur, sett dem ta matteprøver i pysjen, fått middagsoppskrifter og lokalhistorie, gåsehud og glede. Jeg ser læreren poetisere skoledagen, ser busssjåføren skrive kåseri om jobben.

Et annet sted i linkelisten min bor Minneapolise, som skriver smart og velformulert uten å bli ovenfra og ned. Morsom er hun, også. Jeg surfer innom Streck for å lese fortsettelsen på historien om Emo, og gleder meg over at noen skriver artikler og noen skriver bildebok.

Jeg gleder meg over hvor flink Gi et lite vink er til å skrive (på tide å våkne, Maren?), hvor talentfull Binka er på så mange områder, hvor godhjertet entusiastisk Elisabeth IC er. Det finnes blogger som skriver kort og presist om store politiske spørsmål, jeg setter pris på Vampus selv om jeg er uenig. Å si en politisk mening med tre ord er en ferdighet jeg skulle ønske jeg hadde.

På samme måte finnes det bloggere som skriver fantastisk om de minste ting, som Kristin Storrusten som kan skrive humoristisk, velformulert og deilig om det å si ingenting eller besøke dyreparken i Kristiansand. Alt Kristin tar i blir intressant. Det er flere Kristin’er i mitt liv, og jeg er like imponert over Fru W som greier å skrive personlig php-kode og har laget LotR-template til WP.

Vi bygger bro med bloggene våre. Vox Populi og jeg fant felles plattform i datalagringsdirektivet og han har kanskje det mest reale EU/EØS-synet jeg har møtt på høyresiden. Jeg kan lese om hvor vanskelige NAV er å forholde seg til på en side, Lothiane har skrevet en vakker post om at hun ikke er noen trygdesnylterslubbert, mens jeg på den andre siden ser Vibeke fortelle om hvorfor det ikke er enkelt å jobbe innenfor NAV-systemet heller. Jeg kan se flere sider av samme sak og vite at begge to har rett. Det hender at både ja og nei er like sant. Jeg kan lese både dyktige Ars Ethica-Nicolas og min kjære teologinerd-Harald Hauge skrive om Gud og vite at begge to har rett på sin måte og lære noe begge steder.

Jeg fryder meg over Drusillas dekonstruksjon av dumme mediautspill og delige Josh Whedon-nerding og sender linken til bloggen hennes til venninner som trenger en feministisk «Pick me up». Jeg avstandsklemmer Avil litt hver dag enten hun redder liv, skriver bok, blogger i kommentarfeltet mitt eller er hjertens uenig med meg.

Jeg har funnet favorittcaféer og fantastisk musikk via Glamourbibliotekaren, og Delirium har gitt meg mot til å tak i problemene i mitt eget liv. Bloggere påvirker enkeltmennesker, bloggere betyr noe. Jeg lar Oda Bhar forføre meg og jeg lar meg forelske meg i Oslo, kjenner at jeg nesten har vært på utstillingene hun skriver om og lar meg glede av herlige fotografier og trær som ser ut som enter. Finnes det en avis der ute på jakt etter kulturjournalister, er Oda neste på listen over folk som burde få en stilling.

Jeg smiler og ler sammen med Sonja og fryder meg over at det finner morsomme damer med samme sære nerdesmak som meg. Sonja skriver Alltid bra poster, snakk om å blogge på ordentlig! Samtidig lar jeg Iskwew engasjere meg og Emelie fascinere meg med noen av bloggerbys mest poetiske innlegg. Det store lappeteppet der ute berører meg på like mange forskjellige måter som det er bloggere. Jeg synes Frøken Makeløs og Othilie er noen av de flinkeste skribentene vi har, men snakk om å ha forskjellig skrivestil og tematikk!

Villkatta gjør meg stolt innvendig og jeg vet at hun hjelper langt flere enn meg ved å skrive det hun gjør, Villkatta brude bli obligatorisk lesning for mangeflere. Virveltanke danser på myke språkføtter gjennom livet mitt, og LordX får meg til å hikste i krampelatter. Jeg finner nesten flere artige linker via Iversen enn jeg gjør via Digg.com og han har et innmari bra kommentarfelt.

Jeg er hemmelig forelsket i Mihoe fordi hun skriver Best om tegneserie-feminisme-litteratur-kunst-livet og tok med datteren sin på manga-con. Jeg skulle ønske jeg var en mann, så jeg kunne blitt hengt ut i datehelvetet, jeg også ^_^ Jeg leser Fjordfitte høyt for mannen min og kjenner at jeg tar bølgen for hver bitende saftig kommentar som treffer spikeren på hodet. Siden jeg har begrenset mulighet til å påpeke akkurat hva i det og det innlegget jeg synes var en utrolig formulering, får jeg skryte uhemmet her. Jeg har stadig vekk lyst til å klemme på Flopsy.

Jeg liker Hva Hun Sa sine krumspring mellom pitbull og poet, jeg liker Undres grundighet og stahet som er ispedd så mye varme, jeg digger Hellyeah!. Det er ikke annet jeg kan si. Jeg setter pris på radiohode som skriver kommentarer som får meg til å sette kaffen i halsen og le på samme tid, jeg liker at han har norges mest definerte bloggpersona og egen logo.

Jeg liker å krangle med Abre. Jeg heier på Prinsesse Lea  (selv om SW-entusiasten min sliter med å ikke skrive Leia). Jeg har blitt glad i Victoria. Strekke er en liten sol jeg har vært så heldig å få hilse på i RL, også. Jeg leser innlegg opp mot hverandre, jeg lærer om livet av Rockette og Røverdatter, lar meg imponere og provosere av Sissel, synes Lin gjør en fabelaktig blogger-jobb altfor få gir henne ros for, nyter Skitsammas velformulerthet og sjelfullhet, og koser meg med Hjorthen som den kvalitetsblogger og mafiabossen han er.

Jeg koser meg med alle rødbloggerne mine. Å lese Brage er å sitte sofa med Brage, bortsett fra at bloggen bråker mindre. Jeg synes flere burde oppdage Katarina og at noen som har masse fordommer mot venstresiden bør ta et dypdykk i arkivet til Communistkickback og få alle fordommer bekreftet. Denne unge mannen gir steinkastende demonstranter en stemme og er ytre venstres svar på LordX. Jokke keeps blogging og gjøre meg alltid like glad. Jeg synes noen gladkranglefanter bør begi seg ut i kommentarfeltet til Arnfinn.

Jeg synes et forlag bør maile Mannfolkprat og si «Bok, eller hur? Du skriver for godt for å bare henge her i bloggen.» Jeg synes en avis skal skjønne at det er Somaliern som burde få spalteplass. Jeg tror vi alle ville blitt litt klokere av det. Og Saccarina– jeg ønsker meg flere oppdateringer av bloggen. I bursdagpresang, det er i morgen ^_^

Jeg er så glad i Esquil og Engeline at det ville vært teit å skrive for langt om det her, alle andre ville bare følt seg overskygget. Det holder å si at dere er min beste unnskyldning til å dra til Barteby any day, og at alle som ikke har gjort det, har å oppdage Engeline. Det kommer til å komme store romaner fra den kanten og du vil sitte der og være flau over at du ikke skjønte at hun bodde i en avsidesliggende krok av bloggeby hele tiden.

Det er mye ubehageligheter og blogging om eliter og bygrenser, noddyer, kart og generell surmuling om dagen. Det er sinnablogging og sutreblogging. Jeg vet ikke, jeg. Jeg liker å myse på lyspunktene. Jeg liker når Maria Mytterist fotograferer Jæren og publiserer Muhammed-(Ali)-tegning. Jeg setter pris på at =Anja kliner til med dikt som gleder litteraturviteren i meg.

Jeg orker ikke personhets og forakt, folkens! Er det ikke mulig å fokusere på det som er fint? Dere er har mye bra, så ikke ødelegg det ved å skrive slemme ting som gjør at jeg ikke vil følge med mer. Jeg liker å se på bloggeklikken jeg henger i som et stort, dynamisk improvisasjonteater. Noen ting er mindre bra, noen ting gjør meg lei meg og fortvilet, men som regel er det helt knall og når jeg zoomer ut og betrakter ting på avstand ser jeg et stort, farverikt landskap som aldri sover, der kunst, kvalitet og kviseklemming finner sted side om side.

Det er en polyfon forestilling, et blanda improvisasjonskor der alle vil synge solo på en gang. Beklager, men det hjelper lite å klage over hvem som høres best i koret, Betty. Det hadde ikke blitt det samme uten akkurat deg, uansett (c;

Også kommentarfeltet, da! Alle kommentatorene er med på å gjøre dette til stor moro. Jeg gleder meg over at anarkist-TB henger hos meg og legger merke til de fine, sublime detaljene alle andre går glipp av. Jeg er så glad i Spilllevende-Tomas at jeg holder på å sprekke, både som blogger og kommentator. En gang gav Tomas hjernen min premie og det skal jeg aldri gleme. Du har en trist periode i livet ditt også får hodet pokal? ❤ Oppdag ham, han er bedre enn de fleste og annerledes enn Alle Andre.

Bloggen hadde ikke vært det samme uten Eugenie, Paul, Frikke, Maiken, Randi, Heidi Fleiss, Mimosa, Tehme MelckMarthe Glad, Martine Votvik,Vegard, og alle de andre kommentatorene mine. Kjære smugleser! Jeg vil gjerne at du sniker deg ut av leserskapet og gir deg til kjenne, for jeg har lyst til å dele ut kaker og presanger til alle kommentatorene.

Jeg har kanskje spesielt lyst til å sende kake til SerendipityCat, som er i ferd med å etablere seg skikkelig som blogger nå. Hun er en ressurs, hun er smart og hun er koselig. Også synes jeg folk skal merke seg Rullerusk, siden hun nesten er meg og jeg gleder meg til å følge med på henne, selv.

Alt jeg har ramset opp er bare noen få navn, en liten øy, en virituell isbit i et stort internett-hav (Hei, Örn! Du trodde jeg hadde glemt deg du! Folk fikk puslespill-gavekort til jul takket være deg ^_^) som rommer alt fra politikk til pepperkakeporno. Det er scenen jeg ser, det er livene jeg er i berøring med, det er ordene deres som fester seg i bevisstheten min. Det er musikken jeg hører, det er samklang fra Sonitus og brøling fra bloggrevyen, det er en polyfon, likeverdig forestilling laget av mennesker som bare har én ting til felles: De har noe på hjertet.

Heia internett og takk for hva dere gir dagen min.

Read Full Post »

Jeg lurer ofte på når pc-spill skal få kunststatus, jeg. Når det å lage pc-spill blir sett på som kreativt arbeid på linje med å skrive roman. Nå påstår jeg ikke at alle spill har en litterær kvalitet. Uansett hvor høyt jeg elsker Mario Galaxy, er det ikke litteratur. Det er i beste fall en langtekkeliggjøring av et absurd syredikt om den fete rørleggers forsøk på å samle nok stjerner til å redde prinsessen.

Ja, Mario er syreeventyret (hør så fint det ordet er når du sier det høyt!), men det er ikke litteratur. Derimot vil jeg holde fast på at å spille Final Fantasy VII og VIII ikke er langt unna å lese en litt interaktiv roman. Spill som Ico var poesi og landskapsmaleri i ett og samme spill, og mange av Terry Pratchett sine bøker har blitt gode og underholdende adventure games.

Forskjellen på spill med litterær verdi og spill som bare er «spill»,er at de litterære spillene har et plott som er bygget opp som en interaktiv historie, mens rene spill-spill handler om ren mestring av puzzles, konsepter og ferdigheter, gjerne i en konkuransse-setting.

Nå har jeg blitt introdusert for det jeg tror er den første spillnovellen jeg har kommet over, altså et spill med et komplisert plott som er spilt på noen få timer. I tillegg følger spillet oppbyggingen til en klassisk novelle, med spenningskurve og overraskende slutt.

Ja, jeg snakker selvfølgelig om fantastiske Portal. Portal, som tar over hjernen din enten du er gamer (som Mr. Jackson) eller litteraturviter (som meg).

Ta en kikk på denne filmsnutten og forstå hvorfor konseptet er fantastisk.

I utgangspunktet handler spillet om at du er en tilfeldig forsøkskanin på et stort forskningssenter som skal prøve ut en ny type portalpistol som gjør det mulig å flytte seg fra et sted i rommet til et annet ved å lage en portal mellom dem. Du går gjennom en rekke vanskeligere og vanskeligere oppgaver for å kunne stressteste pistolen i en rekke situasjoner, og det tar en stund før du skjønner at noe i forskningssenteret er galt. Veldig galt.

Konseptet Portal er uhyre enkelt. Du løser puzzles med portaler, og etter en rekke oppgaver i økende vanskelighetsgrad, er det en boss, og så er spillet slutt. Hva er det som gjør spillet så magisk?

Godt litterært håndverk, selvfølgelig (c;

Gjennom hele spillet hører du stemmen til roboten GLAdos; en mekanisk kvinnestemme som lyver, truer, skryter og kommer med vittige utspill. Du får aldri vite hvem karakteren din er, hvordan du kom dit du er, hvorfor du gjør det du gjør eller hva du kan stole på og ikke stole på. Som spiller blir du like mye testet som prøvekaninen i Portal.

Etterhvert begynner du å finne spor etter tidligere prøvekaniner, ting som er klort inn i veggen, blodflekker og rester etter leirbål. Er de ekte? Er de plantet der for å gjøre deg nervøs? Hele tiden blir du lovet kake når du kommer frem, men det er tydelig at det ikke er andre mennesker enn deg i forskningssenteret. Kontorene er tomme, og alt du hører er den strålende optimistiske stemmen til roboten i ørene dine. Portal er psykisk terror.

Hvordan skal du forholde deg til en oppgave du skal løse, når beskjeden du får lyder følgende?

«The enrichment center regrets to inform you that this next test is impossible. Make no attempt to solve it.»

Du står fanget i et rom du ikke kan komme ut av, og får beskjeden:

«If we were you, we would quit now.»

Selvsagt kan du ikke slutte ^-^

Noen ganger sier GLAdos mer psykedeliske ting, som:

«Remember, the Aperture Science ‘Bring Your Daughter to Work Day’ is the perfect time to have her tested.»

Mens du løper rundt og prøver å unngå androider som vil kosesnakke med deg og skyte deg om du kommer nær, virker denne replikken fullstendig herlig malplassert. Andre ganger forteller GLAdos deg nyttige ting, som:

«The Enrichment Center promises to always provide a safe testing environment. In dangerous testing environments, the Enrichment Center promises to always provide useful advice. For instance, the floor here will kill you. Try to avoid it.«

En periode får du også en kube som skal holde deg med selskap og du skal løse oppgaver med. For å gjøre deg ekstra glad i den, har den et lite hjerte på seg, og GLAdos sier at den skal være vennen din. Den er din «Companion-Cube». Etter at du har lært deg til å bli venner med den, må du drepe den.

Spørsmålene raser gjennom hodet ditt mens du spiller. Hvorfor er det ikke mennesker der? Vil GLAdos drepe deg? Eller vil du få kake? Vinner du eller taper du? Er det meningen at du skal greie å løse oppgavene eller prøver de virkerlig å drepe deg?

Etter å ha overvunnet bossen, avlsuttes hele spillet av et sangnummer som roboten synger, der sangteksten oppsummerer hele spillet. Svett, lettet, forvirret suges du opp i sangen, og er nesten like klok som du da du begynte å spille noen timer før.

Noe annet som gjør meg glad og lykkelig, er at begge hovedpersonene er damer. Ok at det bare er robotdamen som snakker hele tiden, og du bare kan skjønne hvilket kjønn du har når du ser deg selv i speilet, men jeg kan telle kule, ikke over-sexobjektiviserte pc-spillheltinner på én hånd.

I tillegg slipper du å bli avhengig av spill som Portal, de tar kortere tid enn å lese en bok. I motsettning til de fleste andre spill er det ikke bygget opp for å gjøre deg hekta, men for at du skal følge spenningskurven spillet bygger på, og oppleve det hovedpersonen skal oppleve; frykt, forvirring og fascinasjon.

Jeg håper at pc-spill kan utvikle seg mer i denne rettningen, og bli intressante, sterke spilleopplevelser som du kan sette av dagen til, heller enn langtråkig dreping av troll for å bli level 60.

Det ble kåret til årest spill i fjor og er innmari artig! Skaff deg Portal og forstå hvorfor jeg:

1. Må ha denne typen kake på bursdagen min.

portal-cake

2. Ikke klarer å slutte å synge denne sangen.

Read Full Post »

For ja, det er selvfølgelig Muhammedkarikaturene jeg snakker om. Vi er på runde to med publisering og diskusjonen har gått en stund. Vi har alt fra AlterEgo som har dratt en mindre vellykket Vampus og publisert karikaturene. «I solidaritet», sier hun selv. Avil lurer på om hun rett og slett er for skremt til å tulle med Islam, og Esquil og jeg svarte henne i kommentarfeltet. Esquil har fulgt opp med en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som avantgard-kunstner og provokatøren her, tenkte jeg at jeg får prøve å være analytisk og argumentativ i oppfølgerposten.

Jeg vil prøve å si dette uten store ord, og jeg vil gjerne at folk stiller seg selv et par spørsmål. Ikke bare «Burde det være lov å tegne hva man vil, inkludert Profeten Muhammed?», men også «Hva i all verden vil du si når du tegner Profeten Muhammed? Hva er budskapet i den tegningen din? Hva er budskapet ditt når du poster de tegningene på bloggen din?»

La oss ha det avklart først: Det er ikke bare Islam som har bildeforbud, og som muslim er det i utgangspunktet ikke bare Muhammed det ikke er lov til å tegne. Det er en grunn til at tradisjonelle moskéer er dekorert med mosaikk, det er fordi det ikke er lov å tegne. Vi har den samme loven nedfelt i våre ti bud. Jeg siterer fra Bibelen jeg har i bokhyllen: «Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden.» (Annen Mosebok, kap.20, 4) Et tegne og skulpturforbud av Alt jordisk og overjordisk. Du skal ikke tegne Gud og Jesus, men du skal heller ikke tegne fugl, fisk eller et portrett av kongen. Ortodokse jøder opprettholder fremdeles forbudet, mens kristenfolket fant ut at man bare skulle hoppe over dette budet i middelalderen en gang, det var enklere enn å fordømme alle som solgte og malte ikoner. En teologinerd kan sikkert mer om denne prosessen enn meg.

Et tankeeksperiment: Hva om jeg tegnet en tegning av Jahve- jødenes Gud? Hva om jeg tegnet en stygg, politisk karikatur av Jahve der han spiste palestinske barn, for eksempel? Da ville ikke bare min jødiske bestekompis reagert sterkt, men dere ville kalt meg antisemitt og kommentarfeltet ville vært fullt av Holocoust-Hitler-kommentarer på null tid. Hvorfor? Fordi jeg måtte skjønne at det å likestille Israels overgrep med jødedommen var jødehets, i tillegg til at det ville vært helligbrøde å tegne Jahve. Likevel ville ikke hovedproblemet deres vært at jeg tegnet jødenes gud, men hva jeg faktisk sa med tegningen. At jeg ikke kunne skille en politisk stat og en religion/et religiøst folk, ville fremstått som et kjempeproblem, og som ren jødehets.

Hvorfor blir det da annerledes når man putter en bombe på hodet til en skjeggete mann og kaller det Muhammed? Klarer du virkerlig ikke å skille selvmordsbombing fra en politisk pressgruppe fra Islam? Klarer du ikke å se forskjell på et klin-kokos prestestyre i Iran og naboen din som tilfeldigvis tror på Allah?

La oss se videre på karikaturene og hva de faktisk sier, la oss se på konteksten de kommer i. De kommer i en kontekst der alle natolandene er involvert i krigshandlinger i Afghanistan og Irak, i en kontekst der USA spyr penger inn i Israel så de kan fortsette å terrorisere Palestina og klage over at de får terrorisme tilbake. De kommer i en kontekst der den muslimske delen av eurpoeisk befolkning er de fattigste, opplever størst rasisme og mest hets. De trykkes i Danmark i den stortingsperioden med Danmarks mest rasistiske regjering hittil. Dansk Folkeparti har fått massiv tilsnakk fra FN for å komme med for stygge, rasistiske ytringer. Schengen sørger for at EU har en så streng innvandringspolitikk at du ikke får opphold om du er verdifull romforsker en gang. Midt oppe i alt dette kommer det karikaturer av Muhammed, i yttringsfrihetens navn. Hva sier de tegningene da? De sier «Vi er bomber landet familien din kommer fra, vi behandler deg dårlig, regjeringen vår snakker stadig om hvilket problem du er, og nå spytter vi sannelig religionen din i trynet også.»

Å trykke karikaturene på nytt er et pent trekk. Det er å gi et symbol til et legitimt opprør som har ligget og ulmet lenge, som danske politikere har lagt grunnlaget for selv. I tillegg kan man peke og si: «Se- de er farlige. De respekterer ikke yttringsfriheten vår. De kommer til å skade vår vestlige sivilisasjon og levemåte. Vis solidaritet. Støtt oss.»

Nesten alle politiske karikaturer sparker oppover. De sparker presidenten, statsministeren, de rammer samfunnstoppene. Jeg blir automatisk skeptisk til karikaturer som sparker nedover, sparker grupper i samfunnet som allerede får mye deng. Gjentatt sparking er mobbing. Hvem er er det du er solidarisk med, Alterego? Dansk Folkeparti? Hva er det du er redd for, Avil? At yttringsfriheten skal inskrenkes fordi man ikke heier på karikaturtegninger som går inn i en lang rekke med muslimhets? Fordi langvarig hets får reaksjoner og at disse tegningene blir symboler?

Som jeg tidligere har blitt sitert på hos Esquil, handler ikke dette om å tegne Muhammed generelt, om å kommentere Islam generelt. Det handler om hva slags budskap tegingene har og i hvilken kontekst de kommer. Dette handler ikke om noens rett til å tegne hva de vil, men om budskapet i noen konkrete tegninger som får lov til å være brannfakkel for to sider av en konflikt som handler om alt annet enn yttringsfrihet, men om imperialisme og rasisme.

Read Full Post »

Older Posts »