Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.
Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i «To the Lighthouse» (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: «Hun skriver jo ULESELIG!», finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.
De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.
Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter «Professions for Women», og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.
For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.
Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.
Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.
Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.
