Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?
Virrvarr: Det er sminke, dummen!
Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?
Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.
Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.
Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.
Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.
Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.
Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.
Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.
Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^