Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Mystisk’ Category

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» – ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

  1. Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
  2. Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
  3. Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!

Advertisements

Read Full Post »

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Read Full Post »

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og Secret frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction– en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Read Full Post »

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.satan1.jpg

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. tegnesatan1.jpgJeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

faen11.jpg

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.

Read Full Post »

Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.

Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.

rosa sko

I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.

Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.

Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;

Read Full Post »