Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Metablogging’ Category

Okkupert blogg

Jeg har blitt okkupert mens jeg var på galehuset! Alt jeg ikke får med meg ^_^
Se, så mye penere det ble etter at Lady Keira,Betty, Anja og co grafittimalte det? Som Blitz-elsker og Hausmania-kjær tar jeg dette som et kjempekompliment, og huset jeg fikk på Esquils kart over bloggeby er virkerlig stort nok til alle som vil bo her. Finn dere et rom og gå bananas, godtfolk!

For uinvidde: Noen som føler seg som ugresset i bloggerbys botaniske hage har laget en tidvis smakløs, tidvis festlig «gateavis» der de skriver stygge ting om de bloggerne med mest trafikk. Jeg ble okkupert i nummer fem og seks, men fant det ikke ut før nå. Jeg tror konseptet er: Alle med mange lesere er slemme? Samme det. De har malt mitt virituelle hjem i alle regnbuens farver og vant hjertet mitt. Aww.

Jeg har likevel en gnagende følelse at dette ikke var pent ment. Til det kan jeg bare si at skulle man vært ekkelt rebelsk her, er det Vampus House som burde vært omgjort selvstyrt gale-og-ungdomshus. Hun er jo uttalt motstander av alle bygg som lukter skitne anarkister.

Og det er jo det eneste minuset med den fine okkupasjonen: Alle anarkistsymbolene. Når jeg er tilbake fra galehuset på fulltid, er det mulig jeg må spraye litt sigd og hammer ved siden av regnbuestripene og anarkist-a’en. For å få The Commie-touch.

Sigd og hammer

Advertisements

Read Full Post »

Takk for hva du gir dagen min-logo

Jeg har grublet en stund på hvordan jeg skulle løse «Takk for hva du gir dagen min»-prisen. Jeg har prøvd å gjøre som Esquil og Avil, som gav meg prisen i første omgang og har lagd liste på liste på liste over bloggere jeg liker. Irritert har jeg gitt opp underveis. Listene har blitt for lange, jeg har glemt noen, jeg ville skrive skikkelige begrunnelser for hvorfor jeg liker bloggene jeg liker osv.

Men alle som gjør dagen min på internett er ikke bloggere. Noen av dere er kommentatorer som jeg ikke ville vært foruten, noe av dere er lesere som bare forteller meg hva dere synes på epost. Jeg måtte hatt en laaang liste bloggere, en lang liste kommentatorer og en laaang liste folk, generelt. Og jeg spurte meg selv: Hva er det egentlig som gjør dagen min? Er det enkelte veldig flinke skribenter? Er det enkelte veldig morsomme skribenter? Heng med og få med deg hva jeg konkluderte med. Liker du ikke meta? Du er herved advart.

Bakthin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Baktin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda.

Ingenting er mer polyfont enn bloggsfæren, kanskje spesielt fordi vi ikke har én forfatter. Det er mange svært ulike stemmer som klinger sammen i et broket blandakor. Jeg fikk en gang en bok om skriving av svigermor. Den heter «If you want to write» og har som motto at «Everybody has something beautiful and intresting to say.» Den oppfordrer alle til å skrive fritt og uhemmet og la seg selv rive med. «Jodda», tenkte jeg. «Kanskje alle har noe fint å si, men finnes det noen som vil utgi det spennende alle har på hjertet?» Bloggen gir den muligheten. Du er din egen redaktør, du bestemmer på ditt domene. Skriv noe vakkert, trykk på «publish».

Så- jeg skuer utover lenkelisten min, over kommentarfeltet og introduksjonstråden. Jeg roter meg gjennom Sonitus-arkivet, jeg går på tur i lenkelisten din, jeg forviller meg inn på bloggrevyen, jeg surfer meg fra blogg til blogg. Jeg sjekker RSS-leseren som er altfor full. Jeg bruker WordPress Dashboardet. Det er mange mennesker der ute. Nei, ikke alt er like bra. Ja, jeg liker noen bedre enn andre. Helheten er likevel best. Helheten, og det at alle kan skrive.

La oss starte med Bussemann. Bussemann gir meg stadig frysninger på ryggen, mest av alt fordi han finnes. Jeg vet at sjangsen for at du får busssjåførens skråblikk på tilværelsen er noe som først er mulig med bloggen som publiseringsverktøy. Litteraturhistorien er preget av at en liten, utdannet elite bidrar, også skriver Bussemann stor litteratur om hva han finner i bussen sin, om hvordan passasjeren han ventet på om morgenen ikke kom og sterke, personlige innlegg om å være edru på fest. Det er få ting som gjorde meg så glad at denne karen fikk fast spalteplass i BT. Når jeg treffer tilfeldige venner av meg og de sier: «Jeg leste et driiitkult innlegg av en busssjåfør i Bergen!», så kan jeg si at,jo, jeg vet hvem han er. Bussemann er en viktig stemme i en stor verdensvev jeg setter stor pris på.

Andre som forteller om hverdagen sin så jeg får frysninger på ryggen er Livet Leker. Jeg synes alle skal oppdage henne, hun er fantastisk. Hun har noen av de beste fotografiene til postene sine, og blogger skoledagen og politikk om hverandre. Jeg har fulgt med klassen hennes på klassetur, sett dem ta matteprøver i pysjen, fått middagsoppskrifter og lokalhistorie, gåsehud og glede. Jeg ser læreren poetisere skoledagen, ser busssjåføren skrive kåseri om jobben.

Et annet sted i linkelisten min bor Minneapolise, som skriver smart og velformulert uten å bli ovenfra og ned. Morsom er hun, også. Jeg surfer innom Streck for å lese fortsettelsen på historien om Emo, og gleder meg over at noen skriver artikler og noen skriver bildebok.

Jeg gleder meg over hvor flink Gi et lite vink er til å skrive (på tide å våkne, Maren?), hvor talentfull Binka er på så mange områder, hvor godhjertet entusiastisk Elisabeth IC er. Det finnes blogger som skriver kort og presist om store politiske spørsmål, jeg setter pris på Vampus selv om jeg er uenig. Å si en politisk mening med tre ord er en ferdighet jeg skulle ønske jeg hadde.

På samme måte finnes det bloggere som skriver fantastisk om de minste ting, som Kristin Storrusten som kan skrive humoristisk, velformulert og deilig om det å si ingenting eller besøke dyreparken i Kristiansand. Alt Kristin tar i blir intressant. Det er flere Kristin’er i mitt liv, og jeg er like imponert over Fru W som greier å skrive personlig php-kode og har laget LotR-template til WP.

Vi bygger bro med bloggene våre. Vox Populi og jeg fant felles plattform i datalagringsdirektivet og han har kanskje det mest reale EU/EØS-synet jeg har møtt på høyresiden. Jeg kan lese om hvor vanskelige NAV er å forholde seg til på en side, Lothiane har skrevet en vakker post om at hun ikke er noen trygdesnylterslubbert, mens jeg på den andre siden ser Vibeke fortelle om hvorfor det ikke er enkelt å jobbe innenfor NAV-systemet heller. Jeg kan se flere sider av samme sak og vite at begge to har rett. Det hender at både ja og nei er like sant. Jeg kan lese både dyktige Ars Ethica-Nicolas og min kjære teologinerd-Harald Hauge skrive om Gud og vite at begge to har rett på sin måte og lære noe begge steder.

Jeg fryder meg over Drusillas dekonstruksjon av dumme mediautspill og delige Josh Whedon-nerding og sender linken til bloggen hennes til venninner som trenger en feministisk «Pick me up». Jeg avstandsklemmer Avil litt hver dag enten hun redder liv, skriver bok, blogger i kommentarfeltet mitt eller er hjertens uenig med meg.

Jeg har funnet favorittcaféer og fantastisk musikk via Glamourbibliotekaren, og Delirium har gitt meg mot til å tak i problemene i mitt eget liv. Bloggere påvirker enkeltmennesker, bloggere betyr noe. Jeg lar Oda Bhar forføre meg og jeg lar meg forelske meg i Oslo, kjenner at jeg nesten har vært på utstillingene hun skriver om og lar meg glede av herlige fotografier og trær som ser ut som enter. Finnes det en avis der ute på jakt etter kulturjournalister, er Oda neste på listen over folk som burde få en stilling.

Jeg smiler og ler sammen med Sonja og fryder meg over at det finner morsomme damer med samme sære nerdesmak som meg. Sonja skriver Alltid bra poster, snakk om å blogge på ordentlig! Samtidig lar jeg Iskwew engasjere meg og Emelie fascinere meg med noen av bloggerbys mest poetiske innlegg. Det store lappeteppet der ute berører meg på like mange forskjellige måter som det er bloggere. Jeg synes Frøken Makeløs og Othilie er noen av de flinkeste skribentene vi har, men snakk om å ha forskjellig skrivestil og tematikk!

Villkatta gjør meg stolt innvendig og jeg vet at hun hjelper langt flere enn meg ved å skrive det hun gjør, Villkatta brude bli obligatorisk lesning for mangeflere. Virveltanke danser på myke språkføtter gjennom livet mitt, og LordX får meg til å hikste i krampelatter. Jeg finner nesten flere artige linker via Iversen enn jeg gjør via Digg.com og han har et innmari bra kommentarfelt.

Jeg er hemmelig forelsket i Mihoe fordi hun skriver Best om tegneserie-feminisme-litteratur-kunst-livet og tok med datteren sin på manga-con. Jeg skulle ønske jeg var en mann, så jeg kunne blitt hengt ut i datehelvetet, jeg også ^_^ Jeg leser Fjordfitte høyt for mannen min og kjenner at jeg tar bølgen for hver bitende saftig kommentar som treffer spikeren på hodet. Siden jeg har begrenset mulighet til å påpeke akkurat hva i det og det innlegget jeg synes var en utrolig formulering, får jeg skryte uhemmet her. Jeg har stadig vekk lyst til å klemme på Flopsy.

Jeg liker Hva Hun Sa sine krumspring mellom pitbull og poet, jeg liker Undres grundighet og stahet som er ispedd så mye varme, jeg digger Hellyeah!. Det er ikke annet jeg kan si. Jeg setter pris på radiohode som skriver kommentarer som får meg til å sette kaffen i halsen og le på samme tid, jeg liker at han har norges mest definerte bloggpersona og egen logo.

Jeg liker å krangle med Abre. Jeg heier på Prinsesse Lea  (selv om SW-entusiasten min sliter med å ikke skrive Leia). Jeg har blitt glad i Victoria. Strekke er en liten sol jeg har vært så heldig å få hilse på i RL, også. Jeg leser innlegg opp mot hverandre, jeg lærer om livet av Rockette og Røverdatter, lar meg imponere og provosere av Sissel, synes Lin gjør en fabelaktig blogger-jobb altfor få gir henne ros for, nyter Skitsammas velformulerthet og sjelfullhet, og koser meg med Hjorthen som den kvalitetsblogger og mafiabossen han er.

Jeg koser meg med alle rødbloggerne mine. Å lese Brage er å sitte sofa med Brage, bortsett fra at bloggen bråker mindre. Jeg synes flere burde oppdage Katarina og at noen som har masse fordommer mot venstresiden bør ta et dypdykk i arkivet til Communistkickback og få alle fordommer bekreftet. Denne unge mannen gir steinkastende demonstranter en stemme og er ytre venstres svar på LordX. Jokke keeps blogging og gjøre meg alltid like glad. Jeg synes noen gladkranglefanter bør begi seg ut i kommentarfeltet til Arnfinn.

Jeg synes et forlag bør maile Mannfolkprat og si «Bok, eller hur? Du skriver for godt for å bare henge her i bloggen.» Jeg synes en avis skal skjønne at det er Somaliern som burde få spalteplass. Jeg tror vi alle ville blitt litt klokere av det. Og Saccarina– jeg ønsker meg flere oppdateringer av bloggen. I bursdagpresang, det er i morgen ^_^

Jeg er så glad i Esquil og Engeline at det ville vært teit å skrive for langt om det her, alle andre ville bare følt seg overskygget. Det holder å si at dere er min beste unnskyldning til å dra til Barteby any day, og at alle som ikke har gjort det, har å oppdage Engeline. Det kommer til å komme store romaner fra den kanten og du vil sitte der og være flau over at du ikke skjønte at hun bodde i en avsidesliggende krok av bloggeby hele tiden.

Det er mye ubehageligheter og blogging om eliter og bygrenser, noddyer, kart og generell surmuling om dagen. Det er sinnablogging og sutreblogging. Jeg vet ikke, jeg. Jeg liker å myse på lyspunktene. Jeg liker når Maria Mytterist fotograferer Jæren og publiserer Muhammed-(Ali)-tegning. Jeg setter pris på at =Anja kliner til med dikt som gleder litteraturviteren i meg.

Jeg orker ikke personhets og forakt, folkens! Er det ikke mulig å fokusere på det som er fint? Dere er har mye bra, så ikke ødelegg det ved å skrive slemme ting som gjør at jeg ikke vil følge med mer. Jeg liker å se på bloggeklikken jeg henger i som et stort, dynamisk improvisasjonteater. Noen ting er mindre bra, noen ting gjør meg lei meg og fortvilet, men som regel er det helt knall og når jeg zoomer ut og betrakter ting på avstand ser jeg et stort, farverikt landskap som aldri sover, der kunst, kvalitet og kviseklemming finner sted side om side.

Det er en polyfon forestilling, et blanda improvisasjonskor der alle vil synge solo på en gang. Beklager, men det hjelper lite å klage over hvem som høres best i koret, Betty. Det hadde ikke blitt det samme uten akkurat deg, uansett (c;

Også kommentarfeltet, da! Alle kommentatorene er med på å gjøre dette til stor moro. Jeg gleder meg over at anarkist-TB henger hos meg og legger merke til de fine, sublime detaljene alle andre går glipp av. Jeg er så glad i Spilllevende-Tomas at jeg holder på å sprekke, både som blogger og kommentator. En gang gav Tomas hjernen min premie og det skal jeg aldri gleme. Du har en trist periode i livet ditt også får hodet pokal? ❤ Oppdag ham, han er bedre enn de fleste og annerledes enn Alle Andre.

Bloggen hadde ikke vært det samme uten Eugenie, Paul, Frikke, Maiken, Randi, Heidi Fleiss, Mimosa, Tehme MelckMarthe Glad, Martine Votvik,Vegard, og alle de andre kommentatorene mine. Kjære smugleser! Jeg vil gjerne at du sniker deg ut av leserskapet og gir deg til kjenne, for jeg har lyst til å dele ut kaker og presanger til alle kommentatorene.

Jeg har kanskje spesielt lyst til å sende kake til SerendipityCat, som er i ferd med å etablere seg skikkelig som blogger nå. Hun er en ressurs, hun er smart og hun er koselig. Også synes jeg folk skal merke seg Rullerusk, siden hun nesten er meg og jeg gleder meg til å følge med på henne, selv.

Alt jeg har ramset opp er bare noen få navn, en liten øy, en virituell isbit i et stort internett-hav (Hei, Örn! Du trodde jeg hadde glemt deg du! Folk fikk puslespill-gavekort til jul takket være deg ^_^) som rommer alt fra politikk til pepperkakeporno. Det er scenen jeg ser, det er livene jeg er i berøring med, det er ordene deres som fester seg i bevisstheten min. Det er musikken jeg hører, det er samklang fra Sonitus og brøling fra bloggrevyen, det er en polyfon, likeverdig forestilling laget av mennesker som bare har én ting til felles: De har noe på hjertet.

Heia internett og takk for hva dere gir dagen min.

Read Full Post »

Til Delirium

delirium sover hos totoro

Jeg kan ikke gjøre noe for at du skal bli frisk, men jeg vil gjerne at du sover så godt om natten som du gjør på dette bildet her.
Dere som ikke aner hva slags troll Delirium og jeg besøker her, går og laster ned Totoro sporenstreks!

Oppdatert: Gå inn til Hjorthen og vær med på å samle inn penger til presang til Delirium! 

Read Full Post »

Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid 😀 gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det 😦 gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

Read Full Post »

Jeg ble kalt «småpige» i Bloggidol idag, så egentlig burde jeg være ute av faresonen for å være kjerring. Men i blogg-land har «Er du en kjerring?»- meme-et løpt løpsk.
Det er altfor langt å poste i sin helhet, synes jeg. Poenget er vel at om jeg svarer «Ja» på mer enn fem spørsmål, er jeg i faresonen, mer enn ti er jeg skikkelig kjerring over tyve bør jeg flytte inn på nærmeste aldershjem.

Likevel- siden alle er spent på hvor kjerring Virrvarr er, stjeler jeg me-me’et og blottlegger mine dypeste kjerring-hemmeligheter her:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene:
Ja, det er flere dager i uken enn i helgen. Enkelt regnestykke. Sånn er det å være avholdsdame.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en:
Njet, der står den dingsen som gjør at jeg kan spille Wii.

Du rydder jevnlig i dypfryseren:
Selvsagt? Og allting er i pene porsjonspakker.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”:
Avholds.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag:
Ja, man skal jo tine ting i forkant og kjøpe inn?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær :
Fersk gjær rocker mine sokker. Det er helt klart best.

Du synes middag kl 19.00 er sent:
Ja, det synes jeg. Fem er passe. Ikke at jeg klarer å overholde min egen idé om passe spisetid, men 19.00 er sent.

Du har fem kasser med julepynt:
Nei, jeg har en. Men det er ganske mye når man har bodd hjemmefra i tre år.

Du kjøper julepynt på salg i januar:
Nix, vi har arvet, det er mye penere.

Du snakker helst med kvinner på fest :
Eh- jeg prater med alle på fest.

Du blir lykkelig over en ny kjele:
Ja! Men jeg er lett å glede, da. Mr. Jackson og jeg danset «Ny stekepanne»-dansen her om dagen.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester:
Nei, jeg vet ikke hvordan man lager pudding og wok-rester i grateng blir trist.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer:
Nix, spiser ikke sukker.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett:
Nei. Men reker er ok mat, altså.

Du synes det er festlig med fiskekabaret:
Nei, kabaret er skummelt.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor:
Heldigvis får jeg ikke duker av svigermor. Jeg får syltetøy.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie:
Nix.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter:
Dette aner jeg ingenting om!

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt:
Nei, jeg har regbuestrømper.

Du har tellekant på trusene:
Haha- nei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe:
Ja, og jeg tar vare på plastposer til senere bruk.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger:
Tja, jeg gjør det på postkontoret og i banken. Jeg går jo aldri på Polet. Vi kan si «ja». Jeg titter på kølappen.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben:
Haha- uff. Stakkars balkongen. Den tar vi ikke bilder av.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino:
Ja, det er slitsomt å være ute sent.

Du får såpe i julegave:
Jada. Ofte økologisk.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker:
Ja, gjør ikke alle det?

Du bruker samme tepose to ganger:
Ja, det hender rett som det er. Jeg drikker mye te.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil:
Tja, tells det om jeg tar med pledd?

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset:
Ja, og så blir Mr. Jackson sur 😀

Du har våtservietter i bilen:
Tja- tells det å ha våtservietter i vesken?

Du soler deg i vanlig BH:
Ja, men jeg har jo så pent undertøy (c;

Du danser swing til all slags musikk:
Ja, for swing er det eneste jeg tror jeg kan 😀

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret:
Jeg vil jo bli våt i håret!

Du kjøper “gode” sko:
Ja, klart det! Gode, rosa sko!

Du har paraply i håndvesken:
Ja, det regner stadig vekk.

Du tar selv initiativ til slektsstevne:
Hmnei, det klarer tantene helt fint selv.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass:
Ja, hvertfall syltetøyglass. Ikke at jeg skjønner hva jeg skal med dem, da. De står der og lyser i mørket.

Du bruker sukkerbit til kaffen :
Nei, kaffe skal ikke være søtt.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap:
Ja, fyrstekake er jo kjempegodt! Og rullekake er lett å lage 😀

Som dere kan se av de røde uthevelsene, har jeg 20 positive svar på kjerringtesten. Jeg er altså bloggerbys hittil største kjerring.
Egentlig er hele denne «Virrvarr» bare et skalkeskjul for en søttiår gammel dame, I tell you!

Så synes jeg Lene og Livet Leker kan ta kjerringtesten, for å se om de eier meg. Hvis ikke er jeg mer kjerring enn min egen svigermor, og det er jo litt tirst.

Read Full Post »

Tid for en navnerunde!

Jeg har laget en «Introduser deg!»-side, der jeg håper at alle kommentatorer og faste lesere har lyst til å legge igjen noen ord. Kom igjen! Det er hipt å være først, også (c;

Read Full Post »

«Du skal hva, sa du? Ikke si du er så naiv!»

Jeg satt som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Jeg hadde akkurat fortalt et par av bestevennenne mine at jeg skulle hilse på en fyr jeg kjente over nett når jeg skulle til Trondheim, og at jeg måtte finne ut hvordan jeg kom meg dit han bodde, fordi han var for syk til å gå ut av døren.

«Du TROR ikke på det der? For «syk», hm? Må komme HJEM til ham?»

«Skal du treffe ukjente mennesker fra nettet, må det være på et offentlig sted!»

«Du får ikke lov! Jeg vil ikke at du skal ligge død i søppelkassen til en gal psykopat i Trondheims dystre utkant.»

Kort sagt- jeg fikk en laaang forelesning i nettvett, hvor farlige fremmede menn kan være og hva som er lurt og ikke fullt så lurt. «Men jeg kjenner ham!» innvendte jeg. «Han er ikke farlig, slutt med paranoiaen!»

Enden på visa ble hvertfall at jeg måtet ha med verge da jeg skulle besøke Esquil i kjelleren hans i helgen. Vergen var passende nok min nerdevenn Berge (se, så fint rim! Verge-Berge! Roman Jakobson ville fått orgasme!), som snakket vennlig, men bestemt om viktigheten av nettvett hele veien opp til der hvor Esquil bor. Han mente du ikke kjente folk selv om du kjenner dem på nett. Folk kan stjele identiteter, folk kan lyve, folk kan være gale voldtekstforbrytere med kannibaltendeser, men bare blogge om kattunger eller skrive på forum for frimerkesamling. Kort sagt- jeg var godtroende og burde passe på meg selv.

Likevel- da vi kom frem til Esquil, forsvant vergen min fort igjen. Etter å ha konstatert at mannen jeg skulle besøke hverken var seriemorder, frp-er eller spiste små piker med rosa sko, selvsagt ^-^ Riktignok hadde han filmkamera, en vegg dekket i grønn papp, flere parykker, unormalt mange gitarer og innendørs golfbane i plysj i kjelleren sin, men det var få kjøttøkser, torturredskaper, sorte søppelsekker med mystisk innhold og annet man forventer å finne når man leker «hjemme hos» i huset til en psykopat. Kort sagt var Esquil akkurat like ufarlig som jeg hadde sagt han kom til å være.

Derimot var Esquil veldig farlig på helt andre måter. Det tok en halvtime fra vi satt pent på hver vår kant av sofaen og nippet til en kopp te mens vi pratet litt løst og fast til jeg hadde på meg en rar parykk og skar grimaser til kamera mens Esquil prøvde å få til Den Perfekte Belysning. Før jeg visste ordet av det satt jeg og snakke-synset og følte meg riktig komfortabel med å bli filmet. Kort sagt endte jeg ikke i stiv og kald i søppelkassen, men i en mindre sjarmerende utgave på Youtube. Sånn kan det gå når pene piker havner i feil selskap.

Heldigvis er Esquil en nådig mann som klippet bort det mest sjenerende før han la filmen på nett. Ellers skulle dere fått både Maccarena-dansing, dirty-talking og demonstrasjon av Virrvarr som forsøker seg på sofa-akrobatikk. Istedenfor får dere to sorthårede bustehoder der den ene konsekvent lar vær å se i kameraet og den andre har bart.

Hvordan var Esquil ellers, spør du? Slik som du kan lese ham på nettet, bare litt mykere og litt mer dempet. Også hadde han bart, men det påstod han ikke var med vilje ^-^

Read Full Post »

Older Posts »