Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.
Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.
Det er det farfar driver med nå. Det å dø.
Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. «En liten, gylden ring.» «Norge, mitt Norge.» «Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.»
Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.
Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.
Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på «En liten, gylden ring» første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og «Norge, mitt Norge.» Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra «Glade jul» til «Her kommer dine arme små». Vi fortsatte med salmene, «Jeg vet en deilig have», «Jeg folder mine hender små» og avsluttet med «Deilig er jorden» tostemt. Vi sang speidersangene hans og «Jeg hører torden» i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av «Jeg er skolegutt, jeg far» (go Margrethe Munthe). Da laget han en «Tam-tara-tara!»- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.
Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. «Jeg er glad i dere.» sa han. «Jeg er glad i dere.» Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.
jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»
Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.
Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.
Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.
