Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Hverdagsliv’ Category

For mange ord

La oss innse det: Det er ikke mer konstruktivt å skrive som en gal i alle notatbøkene sine når man ikke skriver som en gal på boken sin,  enn å skrive som en gal i bloggen…

Det kommer litt sporadisk posting fremover. Et par oppdateringer til dere som er intressert i Virrvarr-trivia: (altså svigermor og alle snokete RL-venner som leser og ikke kommenterer…) Psykologen min så sjokkert på meg i går.

Hun: Studere og skrive bok på en gang? Og det skal være ferdig til juni begge deler?
Jeg: Eh. Ja?
Hun: Er du gal?
Jeg: Vel, jeg går jo her av en grunn, ikke sant?

Enden på visa ble at hun sykemeldte meg fra universitetet, så nå er det bare bok som står på programmet. «Bare bok» er det jo ikke, men jeg føler meg mye bedre. Jeg har tilbragt dagene på steder der man får påfyll på kaffen og trådløst nett uten å betale for det og med å småløpe lykkelig langs Akerselva med mp3-spilleren full av soundrtacket fra masse anime og leke ninja. Jeg er min egen tegneseriehelt, og har det finere enn på lenge.

Annet småplukk:

  • Jeg har rundet 200.000 hits på bloggen. Det er jo et slags jubileum.
  • Jeg har blitt nr. tre i Bloggidol. Jeg kom på tredjeplass i Tordenbloggen, også. Jeg ser et mønster. Alle gode ting er tre (c;
  • Jeg er mer distrahert av artige ting man kan leke i Adobe Illustrator enn jeg er av noe annet man kan gjøre på pc’n sin.
  • Jeg har kvittet meg med Facebook for en stund.
  • Jeg har møtt Delirium og hun fikk meg til å smile-gråte-le. Vi drakk nydelig te.
  • Jeg har måttet slette hat-kommentarer på bloggen. Om du har et intenst behov for å skrive tilfeldige, stygge ting til meg, kan du gå og henge på VG-nett. Du havner i spam-filteret etter én kommentar her hos meg.

Read Full Post »

Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.

Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.

Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.

Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.

Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».

Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.

Read Full Post »

 NB: Dette innlegget er Not Safe For Work.

Fordi jeg får heller ikke lagt meg, selv om det er over midnatt og jeg skriver slettes ikke nok på det jeg skal skrive på. Jeg hadde forlagsmøte idag, et av de magiske møtene der jeg både blir kjent med en ny Oslo-café og får gratis mat og drikke, fordi sånn er møteland. Jeg snakker med den snille redaktøren min og hun trekker kortet til slutt og jeg kjenner studentøkonomien puste lettet ut.

Forlaget har funnet ut at det er bedre at boken vår blir en del av bokhøsten enn at den kommer ut i januar. Så hva sier man da? Sånn bortsett fra å nikke og smile og innse at man ikke har et år å skrive den på, men under et halvt, siden trykking tar tid og all tekst bør foreligger ferdig til midten av mai.

Jeg kommer hjem og kikker på stabelen med mitt elskede universitetspensum og tenker at «Hm, ok. Det blir et travelt halvår. Lese og skrive og skrive og lese. Og tegne.» Ja, for det er snakk om at vi skal illustrere boken selv. Og jeg har skrekkelig lyst, selv om jeg vet det er mye jobb. Dermed har jeg tilbragt det siste døgnet med å tegne fitter og sexscener og andre relaterte ting. De er ikke ferdige, ikke på langt nær.

De skal digitaliseres og lagres som .tif-filer og forbedres i Photoshop, slutte å være mine skannede tusj-tegninger, mine små LETRASET-farvede finurligheter, og bli ting som kan trykkes i en ordentlig bok. Mens jeg viste frem tegningene til redaktøren min, kom kelneren bort til oss. Han spurte om vi ville ha noe mer å drikke på lett gebrokkent norsk, men stoppet som fjetret av alle tegningene av nakne, skrevende damer som lå utover bordet vårt. Han forsvant fort, og da han kom tilbake, hadde jeg skyflet alle tegningene ned i mappen min igjen.

«Hvor er de tegninger som her var?» spør kelneren. Jeg smiler og peker på dokumentmappen min. «Ah- kan jeg få se en gang til?» Jeg tar dem opp og gir til ham, klart han kan få se. Han blar og glor til øyet blir stor og vått, og redaktøren min for lengst har begynt å fnise høylydt. «Haha- vi kunne henge dem på veggen her! Din kunstner!» Han peker bak bardisken, og jeg forklarer at de er til en bok, det er illustrasjoner til en bok om temaet. Han klapper meg på hodet og kikker igjen. «Veldig bra, veldig bra.» Han glor og glor på de to oral-sex-damene på tegningen. Jeg klarer hvertfall å fascinere en tilfeldig kelner. Klart jeg kan illustrere min egen bok, tenker jeg.

Jeg har feber, får ikke sove om natten og har akkurat fått kuttet deadline’en min med et halvt år. Og det er i grunnen helt fint å være meg likevel.
Her er en liten eksempel-illustrasjon, så dere vet hva kelneren glodde på.

Vulva

Dette er en av anatomi-illustrasjonene. Det slår meg plutselig at den kanskje er litt støtende å legge ut?

Sånn plutselig veldig nakent kjønnsorgan, mener jeg.

Then again, jeg har tegnet så mye sånt noe nå at jeg har blitt helt immun. Jeg synes bare det er pent. Jeg kommer til å bli livmorsfeminist i prosessen. «Aww, look at that cute, little cunt.» Der har du meg.

Så- hva tror dere? Er dette en type illustrasjoner som funker? Eller har dere satt morgenkaffen i halsen og er for flaue til å kommentere? (Ja, jeg mener DEG, Kristin! ^_^)

Read Full Post »

Nå er det nesten nøyaktig fem år siden jeg sluttet å spise sukker, og inspirert av Esquil sin slakt av fine restauranter med mat full av sukker, tenkte jeg at jeg skulle skrive noen tips og observasjoner fra mitt ikke fullt så søte, usukrede liv.

Først: Hvorfor sluttet jeg å spise sukker? Da jeg gikk første året på vgs var jeg veldig mye syk og stresset. Vondt i hodet, konsentrasjonsproblemer, vondt i magen, vondt i alle muskler og et humør som gikk som en jo-jo. Jeg sjekket meg hos legen, men de fant ikke noe særlig.

Etter litt tips, eksperimenter og besøk hos et par alternative terapauter, forsøkte jeg å kutte sukker fullstendig fra kostholdet mitt. Plagene forsvant umiddelbart, og jeg så ingen grunn til å begynne med det igjen. Jeg fant ut at jeg rett og slett var allergisk mot sukker, selv om ikke legen min skjønte helt hvorfor.

Likevel- et fullstendig sukkerfritt kosthold bød på utfordringer. Særlig fordi jeg ikke bare kuttet ut godteriet, men også all halvfabrikata mat med bittelitt sukker i seg. På samme måte ble jeg en slitsom restaurant-kunde som ba om full innholdsfortegnelse på alle matvarene. Lenge var det eneste jeg kunne få av spiselige remedier på Narvesen ostepop og Atkins slanke-sjokkis.

Etter fem år uten sukker har jeg blitt en racer på ulike søtningsmiddler, hvordan de funker, hvilke som er best for kroppen, hva som er best til matlagning og hva slags matvarer som jeg må holde meg unna uansett. NB: Når jeg snakker om sukker, mener jeg sukrose, altså ikke druesukker eller fruktsukker. Jeg snakker om den rene, raffinerte skiten. Farin, sirup, melis, sukkerroer, you name it.

Først: Du spiser mer sukker enn du tror

Matvarer du ikke tenker på at det er sukker i, men som er like søte som hveteboller.

  • Majones.
  • Ketchup.
  • Sennep. Gjelder grov og pølsesennep, ikke Dijon.
  • Alle posesauser og posesupper.
  • Buljong, med få unntak.
  • Alle ferdigsauser på boks, fra pastasaus til Tikka Masala.
  • Alle frossen-pizzaer.
  • All ferdigpizza.
  • Alle litt grovere ferdigbrød av den billige typen, ikke loff.
  • All fruktyoughurt unntatt 0,1% fra Yoplait.
  • All ferdiglasagne, Fjordland-gryter og boksemat.
  • Grillkrydder.
  • All salatdressing.
  • Veldig mye kjøttpålegg, fra salami til kokt skinke.
  • Kaviar.
  • Leverpostei.
  • Mye snacks, potetgull, nøtter og «sunt» godis.
  • Nesten all tørket frukt.
  • Corn flakes og annen frokostblanding.

Dette er de viktigste, men listen kan fortsette mye lenger. Kunsten er å lese på alt, finne sukkerfrie alternativer eller lage selv. Løsningen blir hamstring av den ene buljongen som funker, oljebasert dressing og ingen majones eller ferdigmat.

Hva er alternativene til sukker i matlagingen?

Det finnes noen sukkerfrie produkter på markedet, og i tillegg hender det at man vil bake kake, lage syltetøy eller ha noe søtt på frokostblandingen. Forskjellige sukker-erstatninger passer til forskjellige ting, og jeg har vært borte i mye forskjellig. Siden jeg er borstkjemt med verdens beste søster og svigermor, har jeg fått alt fra sukkerfri bryllupskake, kokosboller og bringebærsyltetøy. La oss først gå gjennom søtningsmidlene som finnes i ferdigmat og hvordan de funker.

Aspartam:
Dette er Søtningsmiddelet med stor S, og det de fleste forbinner med lett-produkter. Finnes i lettbrus, sukkerfri iskrem, mye sukkerfritt løsvektgodis, drops ol. Gir ikke blodsukkerstigning, inneholder ingen kalorier, skader ikke tennene. Til gjengjeld er det passelig giftig, smaker syntetisk og fungerer som avføringsmiddel i store mengder. Aspartam funker best i brus, og det er ingen gode grunner til å drikke lettbrus. Greit å styre unna.

Maltitol, maltose:
En avart av maltsukker som er mye mer vanlig i sukkerfri sjokolade og kjeks. Får du sukkerfri konfekt fra Glassmagasinet eller ymse belgiske produsenter, er det dette de inneholder. Maltitol smaker godt, litt mer brunt sukker enn vanlig sukker, og er ikke så ille for kroppen som aspartam. Det gir ikke blodsukkerstigning og er ikke noe problem for tennene. I større mengder funker likevel også dette lakserende, så ikke spis for mye. Du vil ikke tilbringe kvelden på do.

Sucralose:
En avart av sukker som smaker utmerket, men ikke gir blodsukker-reaksjoner og skader ikke tennene. Sucralose brukes i den ene, nye typen Cola Light, i sukkerfri youghurt og i den sukkerfrie ketchupen. Ganske nytt stoff, så man vet ikke alt om hva slags effekter det har på kroppen. Likevel har nye undersøkelser hintet om at dette er vel så skadelig som aspartam, så det kan være greit å være forsiktig.

Xylitol, sorbitol, kjært barn har mange navn:
Tyggis-søtningsmiddelet kommer trebark og er ikke skadelig i små mengder. Det fungerer heller ikke avførende. Til gjengjeld er det håpløst i så mye annet enn tyggegummi og pastiller. Brukes også i noen typer tannkrem. Du har sett reklamen- det er ikke farlig for tennene (c;

Druejuice:
I disse dager dukker det opp flere og flere sukkerfrie syltetøy-løsniger, saft og juice-typer som er sukkerfrie, men tilsatt druejuice. Dette påvirker blodsukkeret ditt på samme måte som frukt ville gjort, men er ellers sunt, bra og fullt av antioksidanter. Det beste alternativet til sukker, selv om det ikke funker til så mye annet enn frukt-produkter.

Fruktose eller fruktsukker:
Fedon Lindberg-alternativet er bedre for tennene og gir lavere blodsukkerstigning, men inneholder fremdeles kalorier. Dermed er det ikke «sukkerfritt» i vanlig forstand, og ikke sunt på noe vis. Fruktose ligner mest sukker på smak, og du får utmerket sjokolade, kjeks, marsipan og regelrett godis med fruktose som søtningsmiddel. Et godt alternativ til unaturlige søtningsmidler, men vær klar over at dette ikke er slankemat på noe vis. Ingen lakserende effekt er dog et pluss.

Vel- dette er de vanligste sukker-erstatningene du møter på i ferdigmat.

La oss ta en kikk på produktene du kan bruke i ditt eget kjøkken (c;

Diabetes-sukker:
Det finnes aspartam til hjemmebruk, enten til å ta på grøten eller lage desserter med. Går du på Grete Roede-kurs lærer du å bruke dette i mange sammenhenger. Problemet med aspartamen til heimebruk er, ved siden av helse og smaksproblemene som er nevn ovenfor, at det er en veldig dårlig bindemiddel. Skal du bake og brase, hverken oppfører det seg på samme måte som sukker, det smelter ikke skikkelig på grøten og har en metallisk ettersmak. Kort sagt- sukkettsmak på alt.

Honning:
Jeg reagerer ikke på honning, og bruker det til te-søting og baking. Du kan bruke flytende honning der andre ville brukt sirup. Det karamelliserer og oppfører seg omtrent som sukker. Dette er hverken bra for tennene eller forhinderer blodsukkerstigning, men inneholder flere næringstoffer og er «sunnere» enn raffinert sukker. Kan brukes som alternativ i de sammenhengene du vil unne deg noe som smaker godt.

Fruktose:
Dette funker definitivt best i matlagingen. Du kan erstatte alle sukkeret med like mye fruktose i alle kakeoppskrifter der ikke sukkernivået overskrider en tredjedel av oppskriften, ha fruktose på grøten og lage syltetøy med det. Svigermor har masse oppskrifter med fruktose, og det er svært lite vi ikke har greid å lage sukkerfrie alternativer av. Hovedproblemet er kaker som skal bli sprø, da fruktose ikke er et like godt bindemiddel og brenner på mye lavere varme enn sukker. Glem småkaker, kjeks, karamell og knekk. Og sjokoladekake. Glem cremé brulé og karamellpudding. Hveteboller, marsipan, bløtkake, krydderkaker og vafler funker derimot utmerket.

Stevia:
Dette geniale søtningsmiddelet finner du ikke i ferdigmat andre steder enn i Japan, da det er forbudt i EU. Steviaplanten smaker så søtt at et bittelite blad på tungen sprenger din definisjon på hva søtt er. Dette er det mest geniale søtningsmiddelet fordi du kan ha bitte-bittelitt i noe og oppnå samme søthetsnivå som noen desiliter sukker. Hovedproblemet er at det ikke fungerer som bindemiddel og at du må smugle din egen steviaplante og fremstille det selv (Hei Marthe! Hei svigermor!).

Stevia er nemlig sett på som et farlig, ulovlig middel innenfor EU. All forskning jeg har lest på området virker som om det kommer av at aspartam-mafiaen ikke har lyst til å miste markedsandelen sin. Stevia skulle visstnok fremkalle sterilitet hos rotter etter at de hadde fått avsindig store doser, men siden en knivsodd er nok til en dessert, er dette ganske ute av proposjoner. De fleste søtningsmidler er vel så skadelige i stor dose, og stevia er ikke et potensielt avføringsmiddel. Vil du ha din egen potteplante du kan eksprimentere med? Ping Marthe, hun har stiklinger.

Vel, dette var en liten oppsummering av hvordan jeg lever sukkerfritt. Siden det ble veldig langt, kommer «Steder i Oslo du kan spise sukkerfritt» i en egen post.

Hurra for meg som fyller mitt femte sukkerfrie år. Eller noe i den stilen.

Read Full Post »

Søvnløs

Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.

Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»

Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.

Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.

«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»

Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.

Read Full Post »

Jeg har hatt varmt nyttårsbesøk fra Bergen. Ja, hun er bosatt i Nidaros i disse dager, men jeg våkner til søt, klingende bergensk og det er dét som teller.
Engeline har harepusnese, englehår og er melk og honning i turkis kåpejakke- kort sagt; en person du både vil gjemme i sofaen din og spasere i snøen med.

Jeg hadde bare fornuftige forsetter på nyttårsaften. Sånne kjedelige det ikke er vits i å fortelle folk om en gang. «Jeg skal fortsette å trene.» «Overholde tidsfrister» osv. tekopp

Engeline kom hit med tusen bokser te, og mens andre drakk sjampis eller sprit på nyttårsfesten, tryllet hun frem sjasminblomster hun puttet i vann, og laget luksuste til alle te oss avholdsfolkene. Og jeg kom på et nyttårsforsett til. Faren min har alltid vært tilhenger av løfter han kan holde. «I år skal jeg spise mer sjokolade» funker hver eneste gang. Min frivole vennines standardsvar når noen spør henne om nyttårsforsetter, er at hun skal «prompe mer». Det får hun alltid til, sier hun. Inspirert av Engelines fantastiske temablogg: Den O Store Tekunsten, skal jeg drikke mer te i år. Jeg anbefaler alle å sjekke ut både den vanlige bloggen hennes og ikke minst te-bloggen (c;

Read Full Post »

There’s no party like the communist party, og INGENTING kan sammenlignes med nerdeparty i it-utvalget til The Communist Party. Det er klart- det er meningen vi skal fikse ting. Lære oss nye ting og lage strategier for programvaren som driver partiets nettside. Likevel, med syv små nerder fanget i samme rom en helg, kan utfallet bli alt annet enn produktivt.

Ok, jeg har påtatt meg rollen som Tante Sofie for helgen. Ting må bli gjort, og syv små nerder har det mye morsommere med å gjøre andre ting enn det de skal. Jeg må være streng, forstår dere. Stille krav. «Skriv den funksjonen først, så får du leke med perl etterpå.» «Ikke perl med en gang?» sier den søteste lille nerden og ser på meg med store dådyrøyne. «Nei, perl er dessert.» sier jeg.

Det er store religionskriger rundt lunsjbordet. Skal det være mellomrom foran og bak punktum i koden? Og hvor mye fri programvare bruker du? «Lagrer du det i .doc-format? Det er jo PROPRIETÆRT!» «Og det sier mac-brukeren? Jeg sitter i det minste i Ubuntu!» Vi lager regler for anledningen. Det er lov å slå sidemannen om du ser at han forsvinner inn på wikipedia for å lese om obskøne ting altfor lenge. Er det ikke noe åpent terminalvindu på sidemannens skjerm, gjør han nok heller ikke noe fornuftig. Bare dask ham, det er helt greit.

Det er tusen små feil som må fikses på sosialisme.no. Hva med den masete mannen i Gjøvik Rødt? Har han fått tilgang til lokallagssiden sin? Hvem fikser nettbutikken? I bakgrunnen spilles Vømmøl, A Nightmare before Christmas og ymse julesanger. Jeg har lent meg tilbake i lenestolen og lytter til samtalene rundt bordet. Mannen min forklarer min yngste og smarteste søster hvordan GPL-lisensiering fungerer mens Andreas og Andreas leker seg i Vim og later som om de er produktive.

Mannen min har tatt på seg «12 grunner til at datamaskiner er bedre enn sex»-t-skjorten sin for anledningen, så jeg får vel ta hintet. Når den eneste mannen i rommet som faktisk HAR et sexliv fremdeles foretrekker pc’n sin fremfor sengekos, er slaget tapt.

OPPDATERT: Etter oppfordring kommer grunnene til at datamaskiner er bedre enn sex. De er ikke kjempegode, har du forslag til forbedringer kan du skrive dem i kommentarfeltet.

1. Datamaskiner er alltid utbyttbare
2. Musen sier aldri nei
3. Disketten er alltid hard, selv når man tar den ut.
4. Data-virus gir ingen sjenerende sår.
5. Du kan leke offentlig med datamaskinen din.
6. Du kan alltid trykke på ESC ved en ubehagelig situasjon.
7. Du behøver ikke finne et mørkt toalett for å ha data på jobben.
8. Det er ikke flaut å bla i datablader i offentligheten.
9. I dataverdenen er “Soft” og “Micro” positive ord.
10. Å ha dataerfaring gir deg ikke dårlig rykte.
11. Å bytte deler på en dårlig data krever ikke noen dyr eller smertefull operasjon.
12. Du kan uten noe problem gi datamaskinen kommandoer.

Det skal sies at pkt. 9 og 10. er litt tvilsomme. Nr. 12 avhenger jo om man bruker *nix eller ei.

Oppdatert 2:  Etterhvert fikk kvelden en egen teamsong, også.

Read Full Post »

Antimoteblogging

Jeg skriver selv om det gjør litt vondt i hånden nå, for jeg hater å handle klær. Og jeg har prøvd idag, jeg lover.Det er bikkjekaldt ute, og jeg må ha noe annet enn den tynne bomullsfrakken min, noe annet enn tynne tunikaer og tights. Jeg har gått på ullgenser og kåpejakt i alle byens klesbutikker og kom tomhendt hjem. Er jeg urimelig? Er jeg deformert? Leter jeg etter noe som ikke finnes?

Når jeg går i butikken, har jeg en viss idé om hva jeg er ute etter. Idag var det en kåpe i foret ull med innsvingt liv, kanskje sort? Kanskje en artigere farve? Den gang ei. En kjapp rundte på H&M, Cubus ol gjorde at jeg kunne konstatere at det er boblejakker som er in i år. Stygge, gusjegrønngrå boblejakker med fuskepelskant på hettene. Beklager, men jeg vokste opp på nittitallet. Jeg hadde boblevest og boblekåpe. Helvete fryser over før jeg beveger meg i nærheten av noe med boble i navnet som ikke er «boblebad». Også er det parkaser i tillegg, da. Litt som boblejakker, bare i grovt stoff og uformelige i fasongen. Jeg er ikke polfarer, jeg bor i by. Kan dere skjønne det, hersens moteskapere?

Jeg ruslet på Indiska og Gina Tricot og håpet å finne noe litt mer varmt og feminint. Og ja- på GT var det feminint. De tror visst at det eneste jeg skal gjøre i desember er å gå på julebord. Dermed var de fulle av heftige partytopper og lite annet. Nei, jeg går ikke vinterkulda i møte med sølvtights og paljetter. Det eneste vinterplagget på Gina Tricot var noen svære ponchoer og sjal, samt et par små jakker som rakk meg omtrent til midt på magen. Tydeligvis kan du velge to dameroller i vinter: Den glamorøse juleborddeltageren som bare kaster på seg noen digre ullsjal før hun går ut i drosjen som tar henne hjem og damen som prøver å se mest mulig ut som Nansen på vei over Grønland. På Indiska fant jeg den tredje utveien i motebildet- jeg kan også ta på meg litt mer stormønstrete ting som minner om en blanding av badekåpe og tunika, og kombinere det med svære skjerf og Inka-lue. Jeg kan være lamadama, rømt fra et indianerreservat nær deg. Julebord, Nansen eller Inka. Hurra.

Likevel- når jeg til slutt fant et par Helt Greie kåper på voksenavdelingen på H&M, meldte størrelsesproblemet seg… På Cubus er jeg et sted mellom 40 og 42, på Indiska er jeg «large», på Gina Tricot XL og på H&M er størrelse 46 for lite. I tillegg er kåpene i butikken ikke skrådd inn i livet, men går rett ned. Jeg er ca 42 i livet og kanskje 48 i puppene. Nå skal jeg være litt frekk, men er ikke de fleste damer der ute bredere rundt puppene enn rundt magen? Selv den størte størrelsen på føkkings mammaavdelingen på H&M gikk ikke an å kneppe rundt puppene mine.

Hva gjør man da? Jakken jeg hadde på meg var kald, butikkene var fulle av klær som enten var stygge eller for små og jeg hadde vært innom alle steder som ikke er fullstendig overpriset. Når jeg shopper, har jeg to løsninger som aldri svikter meg. Det første er den litt dyre, men AKK- så magiske Stora Rompa-butikken.

Ja, jeg skal forklare navnet. Det begynte etter jul i fjor, da jeg gikk inn på en tilfeldig butikk på Gunerius og plukket opp en tilfeldig bukse. Jeg kan ikke en skit om jeansstørrelser, så jeg viftet litt hjelpeløst med den og lurte på om den ville passe meg eller ei. Da ble jeg overfalt av en tornado av en dame, som så ut som hun var fra et sted i latin-amerika, men snakket svensk-gebrokkent. Slik gikk samtalen mellom oss:

Hun: Ser do etter buksa?

Jeg: Eh. Ja.

Hun: Tror do at do vil se no bra ot om do stappa den shvæære rompa di neddi den lille buksa der?

Jeg: Eh. Nei.

Hun: Bli med mai, så skal vi finna en buksa som passa din STORA ROMPA!

Buksen vi fant passet perfekt, og jeg har kommet tilbake dit og kjøpt bukser som passer, selv om det koster litt ekstra. Men de skuffet på jakkefronten. Bare diiigre boblejakker til å ha over min stora rompa. Jaja.

Uff er alltid min siste utvei, og der var det faktisk mange fine kåper. Imidlertidig er de ikke alltid like stø med å merke størrelsene, og kneppe-over-puppen-problemet kom tydelig frem her, også. Jeg ble nidkjær og prøvde alt jeg fant av yttertøy. Minkpels? Lilla skai? Kjør på- så lenge det er varmt og faktisk passer. Først da jeg slåss om en fuskepels-kreasjon i limegrønt med en dame jeg mistenker for å være nigeriansk prostituert forstod jeg at det var på tide å gi opp. Jeg gikk hjem uten kåpe, og rasket med meg et par helt streite ullgensere fra Cubus på veien.

HVORFOR er det sånn at så fort moten endrer seg, endrer innholdet i alle klesbutikkene seg også? Hvorfor kunne det ikke finnes en butikk som sydde dameklær med mer plass til pupper enn til mage? Kunne man ikke hatt én standarisert damestørrelse for hele Europa? At L alltid er så og så mange cm, hverken mindre eller mer? Arg, jeg hater å kjøpe klær.

Read Full Post »

«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.

Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.

Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.

Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.

Read Full Post »

Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.

Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.

rosa sko

I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.

Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.

Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;

Read Full Post »

Older Posts »