Brev fra asylet, del 4. Galehus- en guide.

Vemod spurte meg: Hva skal egentlig til for at man får spise Guds ostekake og pusle med perler hele dagen i dette landet?

Og Virrvarr er ikke gnien. Hun deler gjerne mentalsykehusets hemmeligheter med de mindre opplyste. Slik blir du lagt inn på galehus:

Ikke alle veier fører til Hvitt Rom. Det er strengt tatt seks:

1. Fastlegen. Du bestiller legetime og sier ting som de er. (Eventuelt det legen vil høre, om du bare vil ha gratis ferieopphold på statens vegne ^_^) Fortell hvor lite du sover om natten, hvor stresset og fra deg du er, gråt en skvett og vis gjerne frem tegn på selvskading. Forklar at du er redd for å være alene, og trenger en time-out. Vips- så har du en rekvisisjon!
2. Psykologen din. Har du en hjernekrymper allerede, er det bare å møte opp og si: «Jeg er helt på tur. Du må legge meg inn.» Vedkommende sitter med hele rullebladet ditt, og synes nok du er mye galere enn det du har skjønt selv. Du kan gråte pent, smile dumt eller rable usammenhengende, psykologen fikser det som skal til. Pakk tannbørsten og gjør deg klar til et par uker på lukket avdeling.
3. DPS. For de unvidde betyr dette Distriktpsykiatriske senter, og befinner seg på ditt lokale sykehus. Orker du ikke vente på fastlegetime og mangler en psykolog, kan dette være en plan. Du møter opp og trekker kølapp, så skal et team med behandlere avgjøre om du skal legges inn eller ei. Ulempen med dette er at det er litt «Hvor gal er du?»-idol, og folka der skal ikke legge inn alle de har samtale med.

   Mange steder har de beskjed om å bare ta inn de sykeste på grunn av plassmangel. Her kan du velge to strategier for å «gå videre»: Enten så setter du deg i fosterstilling og hyler som en toåring i verste trassalderen, eller så pugger du svarene på alle psykiateres sjekkliste før du går. De spør alltid om det samme. Gi slipp på all verdighet og diskresjon.

   «Stemmer i hodet?» «Jess.»
   «Selvmordstanker?» «Jess.»
   «Har du tanker om å skade deg nå?» «Jupp.»
   «Føler du deg verdiløs?» «Åja.»
   «Tror du at alle du kjenner ville hatt det bedre uten deg?» «Helt klart.»

   Spar de virkerlige problemene dine med spennende halliser, skyldfølelse for den minste ting og hvor abnormt lite mat du spiser til psykiateren på sykehuset. DPS må høre det DPS vil høre. Begrens deg på sånne ting som forfølgelsesvanvidd og voldelige tendenser (med mindre der er reelt). Du har ikke lyst til å sitte på isolat og ha Securitas-folk utenfor døren din døgnet rundt når du først er innlagt.

4. Ambulanse. Denne er enkel og smertefull. Skad deg nok til at ambulansen må hente deg. Du blir lagt inn på akkuttavdelingen på somatisk, så triller de sengen din opp på galehuset når du kvikner til. Ulempe: Du kan risikere at ingen finner deg eller at du ikke får sagt fra til noen når du har skadet deg, og at ambulansen først kommer når det er altfor sent.
5. Politibil. Er alle løsningene over for slitsomme og omstendelige? Kle deg naken, mal rumpa blå og løp en tur på Karl Johan. Blott deg for barnehagebarn. Kle deg ut som Snurre Sprett og legg deg i Sinsenkrysset. Du har enveisbillett til galehuset og en spennende tur i politibil på null komma svisj. Ikke noe byråkrati her i gården.
6. Tvangsinnleggelse. Denne oppskriften er ganske lik oppskriften over, bare at du ikke trenger å bli utagerende. Det holder lenge at du begynner å sove på verandaen i studentkollektivet, snakke med duene og slutte å vaske deg for at noen av vennene dine skal begynne å diskutere muligheten for å tvangsinnlegge deg. Å bli tvangsinnlagt med vilje, er litt som å behandle kjæresten dårlig så han skal dumpe deg og du slipper den vanskelige samtalen. Fastlegen og psykologen kan også tvangsinnlegge deg om de synes du begynner å bli litt vel rar. Ulempe: Du har ingenting du skal ha sagt i forhold til når du vil ut av galehuset igjen. Artig: Du får kjøre politibil, siden ambulansepersonell ikke digger å hente folk som ikke vil hentes.

Da skulle det ikke være noen tvil om hvordan man skaffer seg opphold på et asyl nær deg.

(Virrvarr er fortiden litt permitert og litt galehuspasient. Det blir dårlig med kommentarsvaring fremdeles, er hun redd.)

Reklame

Read Full Post »

Brev fra asylet, del 3

Gud gav meg kaken sin, han ville ikke ha den. Det var en lysegul og hvit diabetes-kake uten sukker, og jeg spiste den. Den stod i kjøleskapet på isolatet, og smakte utmerket. Gudegitt.

Alle er på avdelingen på lånt tid. Selv Gud og de andre på isolatet lengst inne i gangen, de som passes på døgnet rundt. Enten flyttes du til et sted der du kan være Lenge, eller så trapper de ned oppholdet ditt langsomt. Jeg har sittet krøllet opp i sofaen til psykiateren min og lagt planer for hva jeg skal den neste uken. Kanskje jeg vil sove hjemme, men være på sykehuset på dagen? Vil jeg ha noen medisiner med meg? Sovepiller, antidepressiva? Uansett får jeg seibiff med løk før jeg går. Og te til Guds sin sukkerfrie kake.

Noen er tvangsinnlagte og rømmer hele tiden. Jeg får komme og gå når jeg vil, men jeg går ikke på langt nær så ofte som han som rømmer for et godt ord.

«Har han stukket av igjen?» spør en pleier den andre forskrekket.
«Jada, men han er tilbake til middag. Vi har gelé til dessert, han vil ikke gå glipp av det, kjenner jeg ham rett.»

Og hun har rett, han dukker glisende opp så fort maten er på bordet. «Du må ikke rømme så mye!» sier miljøterapauten strengt. «Hva er vitsen med å være tvangsinnlagt om man ikke rømmer?» sier han.

Om du har noen timer til rådighet i morgen formiddag og føler deg engasjert, kan du dra på Håndverkeren klokken ni og aksjonere sammen med Ungdom for AFP. Har du enda mer tid, kan du bli igjen etter aksjonen og gå i nok en demo utenfor Håndverkeren klokken 12, og demonstrere mot OOXML sammen med Steve Pepper og co. Jeg tenkte jeg skulle rømme fra avdelingen og få med meg moroa.

Read Full Post »

Brev fra asylet, del 2

Noen observasjoner:

1. Du vet du er i trøbbel når du havner et sted der de fremdeles har røykerom. Nylig hjerteopererte sleper seg ut for å røyke på sykehusterassen, mens mentalpasientene har tre-fire røykerom til rådighet, trass i Dagfinn Høybråten og røykeloven.
2. Jeg er faktisk ganske frisk. Jeg eier Snikende Ullteppe, Sumobryter-babe i magetopp, Hypokonderen med psykose og Allahs 13 (og akk så snørrete profet) i mental stabilitet når som helst. Gud ligger på isolat og er heldigvis for feit til å henge i kantinen og forstyrre meg.
3. Flere av de andre pasientene skal også utgi bok til høsten. Den Virkerlige Kultureliten møtes på psykiatrisk. Det er bare å legge seg inn, Avil. ^_^
4. Sykehusmat har gode og dårlige sider:
   God side: Du får sukkerfri dessert!

   Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.

   Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.

5. Alt er selvmordssikkert. Håndklærne er så små at du ikke skal kunne henge deg i dem, dusjen så kald at du ikke kan skolde deg, alle kopper og askjetter er i hardplast. Jeg er på «ganske frisk»-avdelingn. Det innebærer luksus som at jeg får ta med ting på rommet uten å bli ranskaket hver gang. Og det å få låse dodøren etter seg.

Read Full Post »

Brev fra asylet

Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende «Stora Rumpa»-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

«Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!»

Stotrende forsøkte jeg å si at «Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… »

«Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!»

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling – så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Read Full Post »