Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om meg og mitt’ Category

Jeg sov for første gang på lenge i natt, og våknet varm og uthvilt. Det gjør ikke noe at leiligheten er kaos, at jeg er forsinket til alt, at jeg har glemt trimmen og telefonene jeg skulle ta. Jeg kjenner meg frisk langt nedi tærne. Det er så rart dette med å være flink. Jeg liker å tenke at jeg er flink til å skrive, og rett som det er, får jeg høre det også. Selv om det ofte er sarkastsisk, som i denne IRC-loggen:

13:20 @idasofie: Han Han skriver jævla mye våsk.
13:20 @idasofie: Vås.
13:20 @idasofie: _ Han
13:20 @wilhelm: Du er flink til å skrive. (c:

Spørsmålet den siste måneden har vært om jeg er Flink Nok. Grevinnen og jeg fikk antatt konsept til fagbok hos Spartacus forlag, men de ville ikke gjøre noen endelig avtale før de så at vi kunne levere. Idag morges fikk jeg en mail som sa pene ting som «Veldig lovende» og «Svært gjerne». Samt en invitasjon til å skrive kontrakt og lage fremdriftsplan. Med andre ord: Vi skriver bok.

Hva slags bok? Når jeg prater med gamle tanter sier jeg at jeg skriver om «Kvinner og seksualitet». Eller som Mr. Jackson sier: «Puling.»

(Har jeg fortalt at jeg fikk kjeft pga at jeg skrev «pule» i den første kvalifiseringsoppgaven min på Universitetet? Det kan forresten spares til en annen gang)

Arbeidstittelen på boken er «Jentesex- en 101% penisfri sexbok», og er både en ikke-heteronormativ sexhåndbok med fokus på jenter som har sex med seg selv og andre jenter og en debattbok om temaet seksuell frigjøring. En bok både til opphisselse og opplysning. I tillegg kommer boken til å inneholde intervjuer og personlige historier om forholdet til onani, partnersex og seksualitet. Om noen føler seg kallet til å sende inn stoff til oss, har lyst til å bli intervjuet eller bidra på annet vis, er det bare å ta kontakt. Jeg kommer til å poste en lengre oppfordring en kveld jeg ikke er så lykkelig slaskete. (Og ja- det er derfor jeg har spurt dere hvilke ord dere foretrekker ^_^)

Hvorfor skal vi skrive en sånn bok? Fordi vi har savnet en sånn bok, selvfølgelig (c;

Read Full Post »

Krigsromantikk

I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»

Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^

Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.

«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;

kyssebilde

mer kyssing

Read Full Post »

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.

Read Full Post »

«Du skal hva, sa du? Ikke si du er så naiv!»

Jeg satt som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Jeg hadde akkurat fortalt et par av bestevennenne mine at jeg skulle hilse på en fyr jeg kjente over nett når jeg skulle til Trondheim, og at jeg måtte finne ut hvordan jeg kom meg dit han bodde, fordi han var for syk til å gå ut av døren.

«Du TROR ikke på det der? For «syk», hm? Må komme HJEM til ham?»

«Skal du treffe ukjente mennesker fra nettet, må det være på et offentlig sted!»

«Du får ikke lov! Jeg vil ikke at du skal ligge død i søppelkassen til en gal psykopat i Trondheims dystre utkant.»

Kort sagt- jeg fikk en laaang forelesning i nettvett, hvor farlige fremmede menn kan være og hva som er lurt og ikke fullt så lurt. «Men jeg kjenner ham!» innvendte jeg. «Han er ikke farlig, slutt med paranoiaen!»

Enden på visa ble hvertfall at jeg måtet ha med verge da jeg skulle besøke Esquil i kjelleren hans i helgen. Vergen var passende nok min nerdevenn Berge (se, så fint rim! Verge-Berge! Roman Jakobson ville fått orgasme!), som snakket vennlig, men bestemt om viktigheten av nettvett hele veien opp til der hvor Esquil bor. Han mente du ikke kjente folk selv om du kjenner dem på nett. Folk kan stjele identiteter, folk kan lyve, folk kan være gale voldtekstforbrytere med kannibaltendeser, men bare blogge om kattunger eller skrive på forum for frimerkesamling. Kort sagt- jeg var godtroende og burde passe på meg selv.

Likevel- da vi kom frem til Esquil, forsvant vergen min fort igjen. Etter å ha konstatert at mannen jeg skulle besøke hverken var seriemorder, frp-er eller spiste små piker med rosa sko, selvsagt ^-^ Riktignok hadde han filmkamera, en vegg dekket i grønn papp, flere parykker, unormalt mange gitarer og innendørs golfbane i plysj i kjelleren sin, men det var få kjøttøkser, torturredskaper, sorte søppelsekker med mystisk innhold og annet man forventer å finne når man leker «hjemme hos» i huset til en psykopat. Kort sagt var Esquil akkurat like ufarlig som jeg hadde sagt han kom til å være.

Derimot var Esquil veldig farlig på helt andre måter. Det tok en halvtime fra vi satt pent på hver vår kant av sofaen og nippet til en kopp te mens vi pratet litt løst og fast til jeg hadde på meg en rar parykk og skar grimaser til kamera mens Esquil prøvde å få til Den Perfekte Belysning. Før jeg visste ordet av det satt jeg og snakke-synset og følte meg riktig komfortabel med å bli filmet. Kort sagt endte jeg ikke i stiv og kald i søppelkassen, men i en mindre sjarmerende utgave på Youtube. Sånn kan det gå når pene piker havner i feil selskap.

Heldigvis er Esquil en nådig mann som klippet bort det mest sjenerende før han la filmen på nett. Ellers skulle dere fått både Maccarena-dansing, dirty-talking og demonstrasjon av Virrvarr som forsøker seg på sofa-akrobatikk. Istedenfor får dere to sorthårede bustehoder der den ene konsekvent lar vær å se i kameraet og den andre har bart.

Hvordan var Esquil ellers, spør du? Slik som du kan lese ham på nettet, bare litt mykere og litt mer dempet. Også hadde han bart, men det påstod han ikke var med vilje ^-^

Read Full Post »

Dagbokside fra ifjor

Fra tegneseriedagboken på dette tidspunktet i fjor. Streken har blitt betraktelig bedre siden da. Humøret også.

Read Full Post »

Jeg liker å gjøre nye ting, ukjente ting jeg aldri har gjort før. Jeg prøver egentlig å gjøre noe hver dag, minst en gang i uken. Nå er det en gang sånn med meg at det er masse jeg har gjort, som ikke er så normalt å ha gjort, og mye alle andre har gjort som jeg aldri har prøvd.

F.eks: Jeg har aldri vært i Danmark. Jeg har aldri gått i barnehage. For inntil et halvt år siden hadde jeg aldri tatt en eksamen, og før november hadde jeg aldri fotografert noe som helst. Ja, jeg har gått på bananslang, danset i gågåten i Sarpsborg iført ku-kostyme, slått hodet mitt inn i rumpa på professoren min så vi begge to falt ned trappen på Nationalteateret (ikke spør) og vært edru hele russetiden. Fotografering derimot…

Så- jeg innså at dette var for galt. Jeg bevæpnet med med kamera og gikk ut og tok flere hundre bilder rundt omkring på St. Hanshaugen. Jeg følte meg som en storbyindianer, på jakt etter rare spor og fine motiver og knipset som en gal helt til det ble mørkt. Det endte med at jeg først og fremst tok bilder av all søpla folk slenger fra seg på de merkerligste steder. Man kunne følge folk sine twistpapir-spor hele veien gjennom parken, ved Collets Café hadde noen knust en bråte champagneglass og et sted fant jeg masse bananer noen hadde fortært med plastgafler og etterlatt skall og bestikk i en haug.

Dessverre ble nesten alle bildene veldig triste, så jeg får spare dere for søppeloppdatering til en annen gang. Bare vær klar over at du setter meget markante spor når du går der og momser Fox og drysser papir overalt. Storby-indianeren ser deg.

Vel, så over til bildene. Jeg har selvfølgelig fotosjåppet dem i hjel, lagt til emo-tekst og kost meg verre. Likevel- jeg er fornøyd, jeg. Her er Virrvarrs første forsøk på å fotografere. Enjoy!

Revolusjonært roteloft

Jeg fant det

selvportrett

Read Full Post »

I natt fikk jeg bilnøklene til hodet mitt, og mange hjelpsomme fabeldyr dyttet meg opp i førersetet. «Værsågod, her har du kontroll!» Ordet kontroll avsluttet drømmen, og jeg satt lysvåken i sengen og klokken var halv syv. I tillegg kom jeg i rydde-vaske-fikse-modus. Snille hjernen, den skulle hatt premie.

Oppdatert: Hjernen min fikk premie! Og for en fin premie: en spillevende premie-pokal fra Tomas! Jeg har en utrolig fin dag- det er offisielt!

premiepokalen

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »