Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Om meg og mitt’ Category

Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende «Stora Rumpa»-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

«Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!»

Stotrende forsøkte jeg å si at «Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… »

«Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!»

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling – så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Noter til sangen

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Mere noter til sangen

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Koden til lilypond-notene

Og slik ser de pene notene ut:

Se, så pene noter!

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Read Full Post »

Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?

Virrvarr: Det er sminke, dummen!

Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?

Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.

Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.

Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.

Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.

Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.

Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.

Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.

Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^

Read Full Post »

Det finnes en kvinne som forfølger meg. Hun dukker opp i de underligste tidspunkt og henvender seg til min masochistiske side; den forsiktige, underdanige siden som gjør at jeg ikke greier å si «nei».

Hvordan ser hun ut? Mørkhåret, lys brun hud, gebrokkent norsk. Jeg er usikker på om hun er fra syd-amerika eller øst-europa eller begge deler. Hun diskuterer ikke. Hun kommanderer.

Hun skal ta blodprøve av meg på legevakten. «Jeg svimer bestandig av!» sier jeg. «Kommer det til å gjøre vondt?» De fleste blonde, forsiktige sykepleierne pleier å smile og si at det bare er et «liite stikk».

Hun derimot. Langt ifra. «Klart det gjøre vondt, jai stikke jo holl i dai!» sier hun, og tar et godt grep om armen min. Og jeg skjønner at det er for sent å snu.

Hun jobber i butikken når jeg skal kjøpe jeans. «Hvordan tro do at do kommer til å se bra ot om do stappe den STORA RUMPA di neddi den lille buksa der? Vi finne buksa som passa din STORA RUMPA!» Jeg kjøper lydig buksen hun plukker ut til meg.

Idag var hun frisør. Jeg skulle bare spørre om hun hadde noe ledig, men hun så på meg og sa: «Jai ser do trenge klippa dai, do ser jo ikke ut!» Så tok hun meg i armen og plasserte meg i frisørstolen.

«Do har tjokka hår og bollekinn- jai vet hva vi skal klippa!» Hun tok håret mitt i et jerngrep og klippet som en gal. «Do må komme i morra og farva håret, skjempastygt!» Hun roter i nakken min og ser på etterveksten, de falmede, røde stripene.

«Jai jobba som frisør i 18 år, jai vita hva som do kle. Do sitta stilla, jai klippa dai!» sier hun oppmuntrende når jeg forsøker meg med et spakt forslag.

Hun lugger, hun er brutal, hun er uforsiktig, men det spiller ingen rolle. Jeg lar henne holde på, hun er sjefen.

Og det blir fint. Veldig fint. Det går fort, også.

«Jai må fiksa dina øyenbryn! Do se ut som buskdama! Jai bli gal av å se på dai!»

Før jeg får sagt noe som helst, er hun oppe i øyenbrynene mine med et barberblad og skjærer dem til. Jeg ser ut som et nytt menneske når jeg ser meg i speilet.

«Sånn! Do væra ferdig! Do komma til mai i morra, farva hår!»

Så jeg kommer nok til å gjøre som hun sier. Jeg gjør alltid som hun sier, enten hun er butikkdame, sykepleier eller frisør. Jeg håper ikke jeg møter henne som telefonselger, tigger eller noe i den stilen. Jeg kom til å bli nødt til å gi henne alle pengene mine uten å mukke.

Neste gang håper jeg at jeg treffer henne som instruktør på treningstudioet mitt, jeg kommer til å være fitness-queen når hun er ferdig med meg.

Read Full Post »

Jeg drømte at søstrene mine vekket meg med bursdagssangen, og at de hadde kjøpt massevis av store pilatesballer i presang. Det hadde Mr.Jackson, også, og han ble sur av at søstrene hadde stjålet den geniale gaveidéen hans. Jeg hadde jo bare to pilatesballer fra før, og man kan alltid få flere.

Leiligheten var møkkete, fæl og så ikke ut (her er drømmen i samsvar med den objektive virkerligheten), men i drømmen ble jeg likevel nedrent av besøkende. Blant annet alle mine fem tanter fra sørlandet som alle sammen gjeeerne ville vaske det stygge huset mitt. Snart vasket alle gjestene, bortsett fra svigerfar, Mr. Jackson og alle de sure mennene på debattlisten til Rødt; de satt i sofaen og diskuterte hvorfor feminisme var en unødvendig prioritering. Nå skal det sies til svigerfar og Mr. Jackson sitt forsvar at de var veldig for sånn feminismegreier, de bare hadde ikke noe lyst til å vaske.

Noe av det siste jeg husker av drømmen er at en av tantene mine kikket inn på soverrommet og sa på klingende sørlandsk: «Idaaaa? Har du lyst til å få pusset sølvtøyet ditt før jul?»

Så våknet jeg. Over meg stod Mr. Jackson og lillesøsteren min, vi kan kalle henne Kamomilla. De snøvlesang bursdagssangen, og jeg syntes det hørtes ut som «Hurra for deg som skyller ditt hår, ja, deg vil vi gratulere».

Jeg fikk såpebobler, da. Jeg tror ikke jeg klarer å lure noen av vennenen mine til å vaske huset mitt på orderntlig, men jeg tror fremdeles det kan bli en utmerket bursdag (c;

Read Full Post »

Jeg har et ganske råttent humør om dagen. Det er forræderisk og er plutselig høyt oppe, plutselig nede i skoene. Heldigvis har jeg min egen måte å medisinere meg på, og tenkte jeg skulle dele en del av tipsene mine for å tvinge tungsinnet i kne. Jeg har skrevet om det før, men her er en oppdatert guide til litt øyeblikkelig glede:

  • Å gå fort og lenge med mp3-spiller på full guffe, danse seg nedover langs Akerselven, småløpe på St. Hanshaugen eller spurte hvor du nå enn skulle befinne deg.
  • Å blåse såpebobler.
  • Å skrive fjas på dovegger.
  • Å laste ned Fucking Åmål for å se scenen der Agnes og Elin tar hverandre i hendene og kommer ut av jentedoen på slutten av filmen.
  • Å skjønne at den personen du hadde mest lyst til å snakke med i hele verden logget på msn akkurat samtidig med deg og at dere var like pratesyke.
  • Å drikke te. Masse te.
  • Å bruke noen minutter på å si «Awww» mens du blar deg gjennom xkcd sin kåring av verdens søteste bilde.
  • Å drømme seg bort i noen av de mange bildene på denne siden. Mye fint, og mye deilig melankolsk.
  • Å sette Verdens Vakreste Kjærlighetssang på repeat, aller helst musicalen den er fra, så man får med seg tegnefilmen til.

Read Full Post »

Legning er vanskelige greier. Guri skrev noen utmerkede innlegg for en tid tilbake om vanskeligheter ved å være bifil og hva slags fordommer man møter, og Martine Votvik har nettopp skrevet en veldig fin om problemet med å knytte seg til en «fil» i det hele tatt. Jeg har lenge tenkt på å skrive en oppfølgerpost til Guri, og dette ble på mange måter resultatet av mange notater satt sammen til en.

Da jeg ble sammen med Mr. Jackson ble jeg jukselesbe i manges øyne. En del andre pustet lettet ut. «Det VAR bare en fase! Ah! Enda godt!» En tredje gruppe merket ingen forskjell- for dem hadde jeg aldri rukket å komme ut av skapet, og det føltes absurd å fortsette runden med samtaler. «Ja, jeg ER bifil, og nå er jeg sammen med en mann» var ingen god ut-av-skapet-historie

.smartere

På mange måter er dette en «ut av skapet»-tekst jeg burde ha skrevet for mange år siden, fordi at jeg vet at når jeg går gjennom mine 20 forbokstaver på folk jeg har klina med, så blir det flest jenter. Det lengste forholdet jeg har hatt utenom Mr. Jackson var til en jente. Jeg tror forholdstallet mellom jentene og guttene i mitt kjærlighetsliv er omtrent 60/40 i jentenes favør. Det er kort sagt ganske få gutter jeg liker utenom Mr. Jackson. Likevel bor jeg i den store heteronormative båsen i de flestes øyne når jeg tross alt er gift med en mann. Jeg opprettholder GS-profilen litt på trass. «Nei, jeg er ikke singel. Nei, kjæresten min er ikke en dame. Men det kunne vært det! Det kunne like godt vært det!»

Da jeg kom ut av skapet som 13-åring, sa jeg at jeg var LESBISK. Med store, fete typer. Eller- når jeg skulle forsøke å være litt mer diskrét: «Forelsket i en jente.» Jeg har fortsatt mareritt om den tiden da jeg hadde skjønt at jeg var forelsket i en jente og ikke sagt det til noen. Det gikk å være en stor, unevnelig følelsesklump i halsen, en brennende, altoppslukende følelse for hun som på det tidspunktet var bestevenninnen min til å bli en skremmende fornemmelse av et større system, en større sannhet om meg selv. Jeg var et digert landskap og jeg avduket sider jeg aldri hadde klart å se i sammeneheng før.

Jeg så meg selv formerlig klenge på Kristine i klassen over meg. Rødt hår, fregner, stort gap mellom fortennene- ingen var så skjønn som henne. Og hun lignet jo bemerkelsesverdig på min andre store barnekjærlighet, Pippi. Jeg husker følelsen da Rebekka tok meg i hånden, om hvor fascinert jeg så på henne når hun danset rundt i skolegården. Jeg så følelsene mine i et nytt lys.

Og likevel- jeg innså mye annet da jeg dro av det dekket, også. Jeg stod og hadde tonnevis med forbudte Fucking Åmål-følelser for den jenta som stod meg nærmest. Jeg hadde venninner som ikke likte «sånne lesbegreier» og en veldig religiøs familie. Og jeg var veldig kristen selv. Med hjertet hamrende i brystet skjønte jeg at om jeg lot denne hemmeligheten komme ut, måtte jeg kanskje si fra meg alt jeg hadde av venner og familie, slik stod det hvertfall tydelig for meg da jeg var melodramatisk og 13 år. Spørsmålet var: Ville hun ha meg? For jeg kunne godt ofre resten av livet bare om jeg fikk Kjærligheten, bestemte jeg meg for. Jeg skulle fortelle det til Henne først, og ville hun ha meg, kom jeg til å gi bleng i resten.

lesbisk

Jeg hadde bare ett problem i det store kjærlighetsdramaet som utspilte seg i hodet mitt, og det var denne Gud jeg ba til hver kveld. Ryktet ville ha det til at han ikke satte pris på sånne forelskelser i andre småpiker, og at følelsene mine ikke var noe jeg burde sette ut i live. Jeg krabbet ned på jenterommet, fant frem Bibelen og gav meg til å lese og lete. Først sjekket jeg Moseloven- og fant ut at, ja, en mann som lå med en mann slik en mann lå med en kvinne, skulle drepes. Likevel stod det jo at man ikke skulle spise kjøtt på fredager og lese horoskopet sitt heller, så jeg antok at disser reglene var gått litt ut på dato.

Fornøyd tenkte jeg at Gud skulle la meg være forelsket i fred, men problemet oppstod hos Paulus. Selv om han sa at kjærligheten var det største av alt, likte han ikke samkvem mellom to av samme kjønn. «Vederstyggelig.» Jeg satt i sengen min og var vederstyggelig av hele meg, vederstyggelig i en pike med langt, vaniljeblondt hår, store pupper og et digert fødselsmerke der ryggen sluttet som minnet om kartet over Island.

Det endte med at jeg skrev et langt brev til Gud, en lang oppsummering over hva jeg trodde på, et oppgjør med Herren i det høye. På dette punktet er det mange veier analysen min kunne tatt. Jeg kunne

  1. Kommet frem til at Biblelen ikke var Guds ord likevel og jeg ikke trengte å forholde meg til den.
  2. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord og Gud visstnok mente at jeg var syndig, var disse kristendomsgreiene noe stort tøys igrunnen, og det var ikke noe jeg trengte å tro på.
  3. Kommet frem til at om Bibelen var Guds ord, så var det ikke sikkert at Gud hadde rett av den grunn.

Jeg gikk for alternativ tre. Her er et lite uttrag:

«Kjære Gud. Jeg har tenkt over dette med homofili og jeg har kommet frem til at jeg ikke mener det er noen synd, og hvis du er uenig med meg, så burde du skjerpe deg.»

Jeg så strengt på Gud og påpekte at det var bare inkonsekvent å skape homofili og forby det på samme tid. Maken til tøys og tull, her måtte han bestemme seg for det ene eller det andre. Enten så var kjærlighet bra, eller så var kjærlighet dårlig. «Du har jo skapt kreft og kviser og kamferdrops- jeg nekter å gå med på at du er ufeilbarlig. På tide å slutte å være så gammeldags?» Kort sagt- jeg irettesatte ham.

I ettertid har jeg tenkt at jeg skjønner hvorfor det er så enkelt for mange kristne å si at homofil er en sykdom, noe som kan helbredes. Det er mye enklere å forklare at du er syk enn at Gud har skapt deg som synder. Legning er vanskelige greier.

Nå tidde Gud ganske stille om dette med homofili etter at jeg gav ham klar beskjed, og jeg gikk ut fra at den som tiet, samtykket. Gud hadde feil, jeg hadde rett og jeg begynte å få mot til å fortelle Kvinnen I Mitt Liv hva jeg følte for henne. Det skjedde mens vi var på hyttetur sammen.

Jeg så for meg to scenarioer i hodet. Enten så kom hun til å skrike ut, fike til meg, rygge bakover som om jeg var spedalsk og si at hun «Aldri, aaldri!» ville se meg mer før hun første bussen hjem. Eller så kom hun til å se på meg med de stålblå øynene sine og si at hun «følte det på sammen måte». Så kom vi til å kysse der ute på svabergene og jeg ville kunne kalle henne «dama mi» og vi skulle inngå partnerskap og flytte sammen i et lite, hvitt hus på landet og adoptere søte, små barn sammen. Jeg var aldri forbredt på det langt mer sannsynlige alternativ tre, som var det som faktisk skjedde. «Hm,» sa hun. «Det var jo smigrende. Vi kan fortsatt være venner, ikke sant? Alt er som før?»

Jeg var ikke forbredt på følelseshelvete som var forbundet med ordet «venn» i en sånn sammenheng, langt mindre på den langsomme seigpiningen det var å skulle dusje og bade og herje rundt med henne som man gjør med alle venninnene sine i den alderen. Dessuten var det betraktelig mer skummelt å komme ut av skapet når jeg ikke hadde noen «Elin» å holde i hånden. Jeg var kjempealene.

Det startet vel med at jeg betrodde meg til én venninne, og trodde hemmeligheten min var trygg der. To dager senere troppet klassevenninnene opp rundt meg, satte blikket i meg og den mest frimodige av dem sa: «Ida. Vi VET det.»

«Du må bestemme deg,» sa den ene. «Enten liker du jenter, eller så liker du gutter. Pappa sier du ikke kan være begge deler, det er ingen ordentlig legning.» «Jeg tror ikke du er lesbisk.» «Såh- bestem deg! Jenter eller gutter?» Det ble gutter, så feig var jeg. I hodet mitt tumlet bildene av Robin Hood og Han Solo, av Nick Carter og Leonardo Di Caprio. «Gutter.» ble svaret.

homo

Mamma var mye vanskeligere enn Gud. Jeg trodde at hun enten skulle være liberal og ha en god forklaring på hvorfor Gud syntes det var helt greit at jeg likte jenter og ikke gutter eller at hun kom til å bli skrekkelig sint, at hun kom til å kalle meg syk og syndig og at jeg kom til å stå utenfor døren med alle tingene mine i en koffert og ingen steder å gå. Jeg hadde ikke forventet en masse tårer, at ansiktet hennes ble hvit-grått og at hun skulle gripe hånden min hardt-vondt-hardt og si: «Er du sikker? Er du helt, helt sikker?»

Jeg hadde ikke forventet at hun skulle komme ned morgenen etter at jeg hadde sagt «Jeg tror jeg er forelsket i en jente…», med et ansikt strimet av gråt og nattevåk. «Det kan jo være det bare er en fase!» hadde hun sagt kvelden før. «Du vil vel ha barn?» «Ida, om du ble sjekket opp av en dame- du ville vel blitt frastøtt? Du ville aldri- du kunne vel aldri egentlig tenke deg å…?» Den morgenen hun satt på sengekanten min gikk det samme spørsmålet om igjen og om igjen. Var jeg sikker? Var jeg helt, helt sikker?

«Nei.» sa jeg. «Jeg tror det var noe jeg inbildte meg en liten stund. Jeg er nok ikke forelsket likevel.» Jeg fikk en lang, varm klem, og siden var det et ikke-tema.

Og i mammas øyne var det nok bare en fase, også. For da jeg hadde med en kjæreste hjem på besøk for første gang, het han Jackson til etternavn. Hjemme fikk de aldri hilse på hverken Silje, Emilie, Mina eller noen av de andre jentene jeg traff. Jeg husker at jeg gikk og leide Silje på vei bort til der hvor mamma skulle hente meg. Det øyeblikket bilen kom til syne, slapp jeg hånden hennes som om den var noe giftig noe. Det sinte, brennende blikket til Silje forsvinner aldri fra hukommelsen min. Jeg så noe av det samme i blikket hennes da hun så Mr. Jackson og meg gå hånd i hånd noen år senere. Jeg var bare juks, både som hetero og homo.

Mange har fine «Ut av skapet»-historier. Her er Alison Bechdels og Erika Moens tegneserie-versjoner av sine, og bildene i denne posten er også fra tegneseriene deres.

Mye av mitt problem med hele legningsgreia er at jeg ikke har noen ordentlig «ut av skapet»-historie, fordi alt jeg gjorde en gang i tenårene var gløtte litt på den store, tunge homodøra før jeg smalt den igjen, og først i 17-18-års alderen kunne si høyt at «Joda, jeg er bifil!», mens mannen min satt der som et trygt og anstendig alibi. Jeg var en dårlig lesbe, en wannabe-spesiell heterojente som gjerne ville kline med jenter på fest fordi det var inn uten å måtte ta noen emosjonelle konsekvenser av det.

Dette var mitt forsøk på en «ut og inn i skapet»-historie.  Kanskje du kan fortelle din?

Read Full Post »

Older Posts »