Roteloftet okkupert!

Jeg har blitt okkupert mens jeg var på galehuset! Alt jeg ikke får med meg ^_^
Se, så mye penere det ble etter at Lady Keira,Betty, Anja og co grafittimalte det? Som Blitz-elsker og Hausmania-kjær tar jeg dette som et kjempekompliment, og huset jeg fikk på Esquils kart over bloggeby er virkerlig stort nok til alle som vil bo her. Finn dere et rom og gå bananas, godtfolk!

For uinvidde: Noen som føler seg som ugresset i bloggerbys botaniske hage har laget en tidvis smakløs, tidvis festlig «gateavis» der de skriver stygge ting om de bloggerne med mest trafikk. Jeg ble okkupert i nummer fem og seks, men fant det ikke ut før nå. Jeg tror konseptet er: Alle med mange lesere er slemme? Samme det. De har malt mitt virituelle hjem i alle regnbuens farver og vant hjertet mitt. Aww.

Jeg har likevel en gnagende følelse at dette ikke var pent ment. Til det kan jeg bare si at skulle man vært ekkelt rebelsk her, er det Vampus House som burde vært omgjort selvstyrt gale-og-ungdomshus. Hun er jo uttalt motstander av alle bygg som lukter skitne anarkister.

Og det er jo det eneste minuset med den fine okkupasjonen: Alle anarkistsymbolene. Når jeg er tilbake fra galehuset på fulltid, er det mulig jeg må spraye litt sigd og hammer ved siden av regnbuestripene og anarkist-a’en. For å få The Commie-touch.

Read Full Post »

Brev fra asylet, del 2

Noen observasjoner:

1. Du vet du er i trøbbel når du havner et sted der de fremdeles har røykerom. Nylig hjerteopererte sleper seg ut for å røyke på sykehusterassen, mens mentalpasientene har tre-fire røykerom til rådighet, trass i Dagfinn Høybråten og røykeloven.
2. Jeg er faktisk ganske frisk. Jeg eier Snikende Ullteppe, Sumobryter-babe i magetopp, Hypokonderen med psykose og Allahs 13 (og akk så snørrete profet) i mental stabilitet når som helst. Gud ligger på isolat og er heldigvis for feit til å henge i kantinen og forstyrre meg.
3. Flere av de andre pasientene skal også utgi bok til høsten. Den Virkerlige Kultureliten møtes på psykiatrisk. Det er bare å legge seg inn, Avil. ^_^
4. Sykehusmat har gode og dårlige sider:
   God side: Du får sukkerfri dessert!

   Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.

   Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.

5. Alt er selvmordssikkert. Håndklærne er så små at du ikke skal kunne henge deg i dem, dusjen så kald at du ikke kan skolde deg, alle kopper og askjetter er i hardplast. Jeg er på «ganske frisk»-avdelingn. Det innebærer luksus som at jeg får ta med ting på rommet uten å bli ranskaket hver gang. Og det å få låse dodøren etter seg.

Read Full Post »

Brev fra asylet

Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende «Stora Rumpa»-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

«Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!»

Stotrende forsøkte jeg å si at «Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… »

«Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!»

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling – så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Read Full Post »

Hvorfor alle bør kjenne en musikkviter!

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Read Full Post »

Mr. Jackson om pressebildene mine:

Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?

Virrvarr: Det er sminke, dummen!

Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?

Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.

Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.

Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.

Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.

Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.

Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.

Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.

Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^

Read Full Post »

Hva jeg gjorde istedenfor å kjefte:

Ja, jeg har skrevet om problemene mine med gamle vestkantfruer før, og det virker som om de forfølger meg. Sist gang jeg var ute og skrev på café, kom det tre stykker og okkuperte bordet mitt. De spurte ikke pent, de bare tok seg til rette. Og det var et lite en og en halvpersons-bord med plass til meg, maten min og blokken min.

Bestemor-mafiaen hentet stoler fra andre steder i lokalet og klemte seg ned rundt meg. De spurte meg om alle mulige rare ting, snakket strengt til meg og var usedvanlig høylydte. Jeg ble sur og provosert. Jeg hadde lyst til å brøle til dem. Nå er det sånn at jeg er en snill og velooppdragen jente. Jeg har problemer med å reise meg opp, trampe i bakken og oppføre meg som Karl i Mot i Brøstet mens han skriker «NEI, NEI, NEI!». Jeg gjør ikke sånt.

Så hvordan taklet jeg det boblende raseriet på de gamle damene?
Jeg skrev et dikt, selvsagt. Et André Bjerke-vers med enderim jeg kunne lese høyt for meg selv etter at damene hadde gått. Dermed virket jeg både opptatt med «viktig» skriving samtidig som jeg hadde noe å konsentrere meg om.

Dermed, kjære lesere: Slik løser Virrvarr aggresjonsproblemene:

Her om dagen da jeg fredfullt
satt og skriblet på café,
kom en flokk med gamle damer
og stjal all min arbeidsfred.

«Unnskyld, sitter De alene?
Vi er gamle, som De ser.
Kom, vi setter oss ved bordet!
Flytt Dem! Det er plass til fler!»

Og med pelskåper og vesker,
med rullatorer og stokk,
presset de seg ned ved bordet.
Kjære leser, jeg fikk nok!

Hvis de bare hadde skravlet!
Tjatret, sladret, diskutert!
Holdt seg til å prate høylydt!
Dét kunne jeg ignorert.

Fra de satt seg ned ved bordet
så gikk samtalen én vei:
Hvofor prate med hverandre
når de fikk forhøre meg?

«Si meg, frøken: Er De enslig?
Jeg har kjekke barnebarn!
Vel, De er vel litt for lubben.
Han er kresen, denne kar’n.»

«De har altfor megen make-up!
Prøv med noe mindre rouge.
Det ser ut som om de jobber
i et skittent horehus!»

«Jeg ser at De biter negler!
Hva slags oppførsel er dét?
Moren Deres burde lære
Dem en lekse eller tre!»

«Mine damer,» sa jeg dempet.
«Det er greit at dere er
de som bygget dette landet,
Oslo vestkants husmorhær.

Det gjør ikke dere hevet
over norm og folkeskikk.
Dere bryter alle regler
fra oppdragelsen jeg fikk.

Nei, det stemmer ikke at
de unges høflighet er vekk.
Vi forglemmer kun manerer
fordi du er sinnsykt frekk. »

Dyypt, ikke sant? Jeg ble i bedre humør, hvertfall!

Read Full Post »

Knusende ærlighet, brutal overmakt

Det finnes en kvinne som forfølger meg. Hun dukker opp i de underligste tidspunkt og henvender seg til min masochistiske side; den forsiktige, underdanige siden som gjør at jeg ikke greier å si «nei».

Hvordan ser hun ut? Mørkhåret, lys brun hud, gebrokkent norsk. Jeg er usikker på om hun er fra syd-amerika eller øst-europa eller begge deler. Hun diskuterer ikke. Hun kommanderer.

Hun skal ta blodprøve av meg på legevakten. «Jeg svimer bestandig av!» sier jeg. «Kommer det til å gjøre vondt?» De fleste blonde, forsiktige sykepleierne pleier å smile og si at det bare er et «liite stikk».

Hun derimot. Langt ifra. «Klart det gjøre vondt, jai stikke jo holl i dai!» sier hun, og tar et godt grep om armen min. Og jeg skjønner at det er for sent å snu.

Hun jobber i butikken når jeg skal kjøpe jeans. «Hvordan tro do at do kommer til å se bra ot om do stappe den STORA RUMPA di neddi den lille buksa der? Vi finne buksa som passa din STORA RUMPA!» Jeg kjøper lydig buksen hun plukker ut til meg.

Idag var hun frisør. Jeg skulle bare spørre om hun hadde noe ledig, men hun så på meg og sa: «Jai ser do trenge klippa dai, do ser jo ikke ut!» Så tok hun meg i armen og plasserte meg i frisørstolen.

«Do har tjokka hår og bollekinn- jai vet hva vi skal klippa!» Hun tok håret mitt i et jerngrep og klippet som en gal. «Do må komme i morra og farva håret, skjempastygt!» Hun roter i nakken min og ser på etterveksten, de falmede, røde stripene.

«Jai jobba som frisør i 18 år, jai vita hva som do kle. Do sitta stilla, jai klippa dai!» sier hun oppmuntrende når jeg forsøker meg med et spakt forslag.

Hun lugger, hun er brutal, hun er uforsiktig, men det spiller ingen rolle. Jeg lar henne holde på, hun er sjefen.

Og det blir fint. Veldig fint. Det går fort, også.

«Jai må fiksa dina øyenbryn! Do se ut som buskdama! Jai bli gal av å se på dai!»

Før jeg får sagt noe som helst, er hun oppe i øyenbrynene mine med et barberblad og skjærer dem til. Jeg ser ut som et nytt menneske når jeg ser meg i speilet.

«Sånn! Do væra ferdig! Do komma til mai i morra, farva hår!»

Så jeg kommer nok til å gjøre som hun sier. Jeg gjør alltid som hun sier, enten hun er butikkdame, sykepleier eller frisør. Jeg håper ikke jeg møter henne som telefonselger, tigger eller noe i den stilen. Jeg kom til å bli nødt til å gi henne alle pengene mine uten å mukke.

Neste gang håper jeg at jeg treffer henne som instruktør på treningstudioet mitt, jeg kommer til å være fitness-queen når hun er ferdig med meg.

Read Full Post »