Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘film’ Category

Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:


Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

Advertisements

Read Full Post »

Vi burde lagt oss for lenge siden. Men det regner ute og det er fint å sitte sammekrøpet i sofaen og gråte sammen med Kiwifuglen.

Read Full Post »

Kate Winslets debut

Fildeling er en velsignelse, men det er ikke alltid man finner filmen eller sangen man vil ha tak i på de ulike nettverkene. Det vanskeligste er filmer som er så gamle at de bare finnesHeavenly Creatures på VHS. De filmene jeg har slitt mest med å få lastet ned, er også de jeg har slitt mest med å kjøpe eller leie. B-filmer eller norske filmer fra tidlig nittitall er vanskelig å finne igjen. En stund lurte jeg på om den eneste måten var å skaffe en gammel videospiller og kjøpe piratkopier fra Kina når det gjaldt favorittfilmene mine fra denne epoken, men nå har fildelingsnettverket endelig blitt stort nok til at de er mulig å få tak i. Etter to år med leting fikk jeg endelig tak i Heavenly Creaturesmininova.org i går.

Filmen er fra 1994, og en av Peter Jacksons beste og minst kjente filmer. Ikke minst er det Kate Winslet sin debutfilm, som gjorde at hun fikk rollene i Sense and Sensebility og Titanic senere. Jevnt over er det en kvalitetsfilm som har fått altfor lite oppmerksomhet.

Heavenly Creatures er basert på Parker-Hulme-mordet som fant sted på New Zealand i 1952. Det to bestevenninnnene/elskerne Juliette Hulme og Pauline Parkers intense forhold kulminerte i mordet på Paulines mor etter at de ble forsøkt separert. Da begge to var mindreårige, slapp de unna med fem års fengsel, mot at de lovet å aldri treffe hverandre igjen.juliette pauline

Filmen beskriver både det psykotiske, altoppslukende forholdet mellom de to jentene, ved siden av å sette fokus på 50-tallets syn på homofili og vennskap på tvers av samfunnsklasser. Mens Juliette er fra en rik akademikerfamilie, er Paulines foreldre fra den fattigste arbeiderklassen og forskjellen mellom dem i klær, språk og oppførsel er tydeliggjort gjennom hele filmen.

Selv om Heavnly Creatures er en film om mord og galskap, er den også en gripende, varm fortelling om et altoppslukende forhold mellom to mennesker og hva som kan hende når de ikke møter aksept. Alt som skjer, er kommentert av de autentiske dagbøkene til Pauline, som gir filmen en veldig intim stemning. Filmen åpner med det brutale mordet på Paulines mor, og så fortelles historien retrospektivt, slik at sympatien blir liggende hos tenåringsjentene. Samtidig er ikke filmen nådig med dem, og viser tydelig alle vrangforestillingene og fikse idéene deres.

Skuespillerprestasjonene er mesterlige og filmen er en opplevelse. Last den ned- nå er den tilgjengelig på nett!

Read Full Post »

Tre filmatiseringer

Ja, det er bøker og tegneserier som er Virrvarr sitt nerdeområde, ikke film og musikk. Jeg leser mer enn jeg ser film, rett og slett. Det betyr dog ikke at jeg ikke liker det eller finner det uintressant, jeg bare bruker ikke like mye tid på å holde meg oppdatert.

Og som litteraturnerd- hva er vel mer spennende enn filmatiseringer av kjente bøker og tegneserier utover filmhøsten? Nedenfor tar jeg for meg tre av årets mest spennende filmatiseringer, med Youtube-klipp og kommentarer.

Persepolis

Marjane Satrapis verdenskjente tegneserieroman er blitt animasjonsfilm, som Satrapi selv har vært med å regissere. Jeg var og så filmen på Filmnatten på Chateu Neuf, og ble ikke skuffet- det er rett og slett en fantastisk film på samme måte som det er en fantastisk tegneserie. Noe av det som gjør den så bra, er at de benytter seg av virkemidler du ikke kan bruke i et stillestående papirmedie som tegneserier, og dermed forteller historien på nytt i en form som er skreddersydd for lerretet. Som klippet ovenfor viser, brukes lyden aktivt, det samme gjør forvandlinger og glidende overganger du ikke får til i en tegneserie. Anbefales på det sterkeste!

Nancy Drew

Min barndomsheltinne, Nancy Drew – på norsk ofte kjent som Frøken Detektiv, debuterer også på filmlerretet i høst. I motsetning til Persepolis har ikke denne filmen hatt premiere ennå, så jeg har bare fått lest traileren. Likevel ser den ut til å bli en skuffelse av dimensjoner. Nancy er først og fremst blitt high school-ifisert; mer av filmen omhandler hennes problemer som tenåringsjente enn krimsaker. Mens de opprinnelige bøkene var Agatha Christie for småpiker, virker Nancy Drew-filmen mest av alt som Småspioner 2 møter den jevne tenåringskomedie.
Jeg venter i spenning, men tror i utgangspunkt at filmopplevelsen blir ganske middelmådig.

His Dark Materials

Philip Pullmans fantasybok, His Dark Materials, virker derimot langt mer lovende, om man ser på traileren. Jeg oppdaget bøkene i år (takk, Mari) og lo, grøsset og gråt meg gjennom dem. Både sekvensen som viser hvordan Panserbjörne og Dæamoner kommer til å se ut, valget av skuespillere og kulisser ser veldig lovende ut. Jenta som skal spille Lyra er helt perfekt, og Nicole Kidman som Mrs. Coulter- vel, det kunne vel ikke vært noen andre. Dette blir julefilmen sin!

Read Full Post »