Mens jeg baker med Sylvia Plath

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Reklame

Read Full Post »

Killing the Angel of the House

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i «To the Lighthouse» (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: «Hun skriver jo ULESELIG!», finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter «Professions for Women», og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

Read Full Post »

Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:

Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

Read Full Post »

Forsinket 8.mars-tegneserie

Her er mitt bidrag til kvinnedagen i år. Jeg har vært syk, og har derfor hverken fått gått i tog, hørt på konsert eller vært sosial på noe annet vis. Tvert imot, jeg har ikke en gang fått blogget, svart på kommentarene mine eller noe annet høflig og fornuftig. Derimot har jeg laget en Kvinnedag-tegneserie. Jeg lurte litt på om det var feil å publisere en forsinket løsning, men så leste jeg Fjordfittes innlegg om kvinnedagens betydning og innså at budskapet i serien under er vel så relevant alle andre dager i året, også. Derfor- kos dere med årets litt forsinkede 8.mars-tegneserie. Mulig dette blir en tradisjon (c;

Read Full Post »

Ingen tegner kropp som Ross Cambell

Jeg har ligget i sengen og lest Wet Moon et par dager. Tegneserien har kommet med tre bøker hittill og er langt fra avsluttet. Plottet er fortellingen om livet til noen tenåringsjenter på college og om hovedpersonen Cleos problemer med tidligere, traumatiske forhold og gryende forelskelse i en annen jente. Likevel virker nesten dialogen og handlingen som en slags ydmyk undertone i et fantastisk kunstverk bestående av nakne kropper og frikete klær.

Ross Cambell makter å tegne jenter i alle størrelser og fasonger og likevel gjøre dem Vakre. Jentene klager over store rumper, trekker inn magen og lager trutemunn, og alt virker herlig komisk til det flotte utseende de egentlig har. Ved siden av å være en kløpper på å tegne anatomi, har alle Ross Cambell sine karakterer et veldig realistisk kroppsspråk. Ta en kikk på denne siden der Cleo studerer seg selv i speilet. De aller fleste jenter jeg har vist den til har kjent seg igjen.

Jentene har på seg korte skjørt og opprevne topper uansett størrelse, og måten klærne sitter på kroppen deres er virkerlighetsnær så det holder. Likevel er Cambells bilder mer en romantisering av en realisisk, lubben jentekropp enn et naturalistisk portrett. De tegneseriaktige ansiktene og overdimmensjonerte leppene gir dem et tegenserieaktig preg som forskjønner dem likevel.

På samme måte som han tegner lubne, klønete jenter, tegner han også tynne, flatbrystede, glisende skjønnheter med tannregulering. Her ser vi Cleos venninne Trilby posere som en pin-up. Samtidig gir fregnene og de markante trekkene et helt annet inntrykk av «modellen». På mange måter viser Cambell en jente som hermer etter måter å bevege seg og posere på hun har sett andre steder.

Ross Cambell har laget sin egen grumsete estetikk der han romantiserer fysisk mangfold. Om jentene ikke er naturtro tegnet og lever i et slags subkulturelt univers der alle har sin egen, distinkte klesstil og tusen piercinger, har han laget en helt ny måte å fremstille jentekroppen i tegneserier på. Scott McCloud trekker frem at en klassisk nybegynnerfeil hos mannlige serietegnere er at alle damene får de samme perfeksjonerte, standariserte puppene og hoftene.

At det finnes en idealkvinne kommer gjerne enda tydeligere frem i tegneserier enn ellers, rett og slett fordi tegneren har all definisjonsmakt og muligheten til å realisere idealet sitt i tusj. Cambell skiller seg enormt ut i en verden av perfeksjonerte manga-jenter og Barbie-kloner, samtidig som han fremholder jentene han tegner som vakre.

Sjekk ut Wet Moon og The Abandoned (Verdens beste zombie-serie i samme stil), det er en nytelse å lese!

Read Full Post »

Kan jeg si «fitte»?

Eller er det bedre med venusblomst? Bare «blomsten»? Venusberget? Mus?

Ja, jeg skriver om jenter og sex. Jeg trenger ord og det er vanskelig. Ordene som finnes for kvinners kjønnsorgan strekker seg fra skrekkelige middelalderbegreper som «skamberget» som gir en følelse av at du har en haug med skam mellom bena til de bluferdige som «understellet» og «nedentil». Jeg simpelthen nekter å bruke preposisjonene. «Mellom bena», «der nede», «i skrittet» er altfor upresise og lite direkte.

Vagina er tross alt bare skjeden, og det blir like lite korrekt å bruke om hele kjønnsorganet som å kalle hele stasen klitoris. Vulva, venusberget og fitte er mulige alternativer her. De inkluderer hud, hår, slimhinner, kåtskap og sensualitet. Likevel opplever jeg vulva som for klinisk og venusberget som noe vel gammeldags.

Derfor er «fitte» min favoritt. Det er det eldste norrøne ordet, det finnes i alle dialekter, det er ikke en metafor på samme måte som mus og blomst. Det er ingen litterær forskjønning eller omskrivning.

Amerikanske feminister som Annie Sprinkle og Betty Dodson sverger til «cunt», som er fittes søsterord på engelsk. Jeg er enig med dem.

Hovedproblemet er at det også er et skjellsord og at mange jenter har problemer med å relatere til det.

Frida og Venus-teamet ville bruke ordet venusblomst. Jeg har problemer med det, fordi det er utrolig reduserende. Ok om blomsten bare skal snakkes om til pent, stå i en vase og være på utstilling. Men en kåt blomst? En våt blomst? En våt fitte er kåt. En våt venusblomst har stått ute i regnet, stakkars. Tar du med venusblomsten til gynekologen? Kan du få sopp i venusblomsten? Og ikke minst- vil noen skjønne at venusblomsten er det samme som det du kalte for tissen da du var liten?

Et lite google-søk viser at det omtrent bare er Frida & co som bruker ordet. Jeg vil gjerne at 14 år gamle jenter skjønner hva det er jeg mener uten at jeg må forklare meg.

Derfor har jeg laget en lite avstemning. Gå bananas i kommentarfeltet, fortell meg hvilke ord som er bra, hvilke som er dårlige, hvilke som går greit, hvilke du kommer til å brekke deg av, hvilke du kan identifisere deg med. Og stem i vei!

Vi gir oss ikke før vi har det beste ordet!
Poll: Hvilket ord foretrekker du?

 

NB: WordPress.com er teite saker som ikke vil ha noen skikkelig poll. Trykk på linken og stem der >_<

Read Full Post »

Eklere enn Lommemannen og Staff til sammen

Og hvem kan det være? Ingen ringere enn Rocco-Hansen som har registrert lommemannen.no for å lage reklame for pornoen sin. Ja, her virker Rocco nesten som en hyggelig fyr. «Ikke vær en rar overgriper-pervo, kjøp porno av meg istedet», sier han på siden som flytter deg videre til nettbutikken hans, Porncast.no.

Jeg beklager, men en fyr som forsøker å tjene penger på overgrep, som er det man faktisk gjør når man registrerer et domene som er så likt kripos sin side om Lommemannen, der du kan gi tips og opplysninger i saken, er eklere enn lommemannen og Staff til sammen.

Du har én syk jævel som forgriper seg mot barn, en syk jævel som forsvarer overgrep mot barn og en syk jævel som vil bruke alt medieoppstyret rundt overgrep mot barn til å selge pornoen sin. Jeg vet hvem jeg har mest lyst til å spytte i trynet.  (Ok, kanskje alle sammen, men det er ikke poenget ^-^)

Og la oss innse det- få er så ekle som Rocco Hansen. Mens Lommemannen har lurt unger til å stikke hendene sine i lommen hans i mange år, har Rocco lurt fulle russejenter til å kle av seg foran kamera i mange år. Jeg anbefaler enhver som vil ha et usminket innblikk i Roccos bedrifter å sjekke ut dokumentarfilmen Pornostjerne? av John Sullivan.

Sullivan fulgte Rocco og kjæresten Vanessa i over et år med et kamerateam, og gir et skremmende bilde av hva slags fyr Rocco er, samt arbeidsmetodene han og porncast.no bruker. Blant annet kommer det frem at jentene som deltok i Russe-filmene ikke fikk betalt. I tillegg har dokumentaren groteske blinkskudd som scenen der Rocco tar med kjæresten sin til plastisk kirurg for brystforstørrelse, men blir sendt avgårde igjen fordi puppene er for «pene, og ikke trenger justeringer» etter legens skjønn.

Og det er ikke bare anti-pornofolk som meg som reagerer på Roccos filmer: For å sitere en venninne av meg som så veeeldig mye porno i profesjonell sammenheng en periode, oppsummerte hun Roccos filmer slik:

«I de fleste «vanlige» pornofilmer er jentene også skuespillere, og dermed deltagende, selv om stønningen er fake og orgasmen juks. I Rocco og Russen ser du en fyr ha seg med jenter som bare ligger stille og ikke ser ut som om de vet hvorfor de er der- fulle amatører som ikke er mentalt til stede. Dette er overgrep på film.»

Read Full Post »

Strømpebukse-strev

La oss ha det klinkende klart: Jeg HATER strømpebukser. Jeg ELSKER strømpebukser. Av alle typer klær, kjøper jeg mest strømpebukser.

De skal ikke være nylon. De skal ikke være tynne, med ekkelt kunststoff. De skal ikke være sånne uten føtter. De skal ikke ha blonde-hull, nettinghull, fettet-tyter-ut-hull. De skal ikke være kalde juksestrømpebukser.

For la oss innse det: Jeg bruker ikke strømpebukser av annet enn tre grunner: 1. Jeg vil være  varm under jeansen. 2. Jeg vil kunne gå med skjørt selv om det er vinter. 3. Jeg liker at bena mine kan få morsom(e) farge(r).

Men siden jeg hater å fryse og har mange skjørt, trenger jeg strømpebukser hver dag. Det skal være tykke, varme ull-bomull-mix-strømpebukser med fot. Gjerne med mønster, eller sorte som jeg kan ta festlige knestrømper over for å få knallfarvede ben. Jeg fikk rosa-stripete og regnbuestripete til jul, så nå har jeg skrikende strømper til skrikende sko. Jeg trenger bare en skrikende overdel eller to.

Men likevel- strømpebukser er en evig kilde til plage. Og da mener jeg ikke bare det faktum at Mr. Jackson har pleid å tro at ullstrømper er undertøy som alt annet undertøy og dermed skal kokevaskes, noe som resulterte i miniatyr-strømpebukser og innkjøp av nye.

Jeg mener at de sklir ned. Jeg kjøper min størrelse, jeg kjøper for små størrelser, jeg kjøper for store størrelser. Etter to ganger med bruk, slir de den mens jeg går. Ikke langt, sånn til å begynne med. Bare sånn at de havner litt nede på låret, slik at det blir vanskelig å gå og lårene gnisser i vei.

Eneste utvei er å heise dem opp, og hvor går man og gjør sånt? Nærmeste offentlige toalett? Skal jeg snike meg rundt et hjørne for å hale dem opp igjen? I går var jeg ute og gikk i Bogstadveien, og strømpene begynte å skli. Og de skle langt- de truet med å forsvinne ned fra under skjørtet, å henge rundt leggene til offentlig forlystelse. Hva gjør jeg? Først prøvde jeg å heise dem opp diskret.

Men face it- det blir aldri diskret om du skal ta tak i et eller annet midt på lårene dine og heise det på igjen, under skjørt og kåpe og alt som er. Gjemte jeg meg bak et eller annet, så jeg ut som en uteligger-dame som har prøvd å gå på do bak en søppelkasse. Not hot. Stod jeg bare midt i veien og latet som ingenting, risikerte jeg at skjørtet ble med opp når jeg skulle hale og dra i strømpene mine. Jeg vil ikke blotte undertøyet mitt i Bogstadveien, jeg beklager. Jeg er ikke en sånn pike.

Løsningen ble å ta fatt i strømpebuksekanten gjennom kåpen og skjørt og alt og bare holde det på plass så det ikke falt lenger ned mens jeg trippet til nærmeste toalett.

Hvis ikke strømpebuksene mine er av typen som sklir ned, er de typen som får hull på innsiden av låret. Det er nesten verre på lang sikt, rett og slett fordi det kan resultere i gnagesår rundt kanten. Mr. Jackson har dog lagt ned forbud mot sånt, etter å ha skjønt at damer kan få gnagesår av klærne sine. Alt dette kvinnelivet vi ikke snakker om ellers.

Jeg lurer på om strømpeholdere er en god idé, at jeg burde hatt gammeldags undertøy med klyper og skit- alt sånt som er forbundet med fetish og Moulin Rouge for å løse problemet.

Jeg har prøvd stay-ups ved et par annledninger. Strømper med silikonbånd på innsiden og blondekant øverst- midt-på låret-strømper som skal være utrooolig sexy. Ev gi litt stygge merker før de sklir ned, de også, som var realiteten. Du kan hvertfall ikke danse med dem, løpe iført dem eller være veldig fysisk. Om jeg skulle vært utstillingsdukke, ville det fungert utmerket. Kanskje ikke man skal løpe og herje på ball, men jeg er ikke en slik pike. Jeg kan ikke la muligheten til å spurte i høyhælte sko og kaste snøball på kavaleren min gå fra meg pga litt bekledningsproblemer.

Likevel- jeg stoler ikke på strømpebukseprodusenter. På plakatene ser jeg smekre, laange, tynne ben med strømper på, og jeg tenker mitt. Min magre, magre mannevenn (56 kg, 187 cm høy) fikk tilbud om å stå dame-strømpebukse-modell. Bena hans var ideelle for damestrømper, visstnok.

Ikke rart de ikke passer meg. Jeg er ikke en slik pike ^_^

Read Full Post »

Hundreårsjubileum- Simone de Beauvoir for begynnere

I går ville Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir fylt hundre år. Jeg så blant annet at Glamourbibliotekaren hadde en post om dette (noe som burde avlive myten en gang for alle om at hun har en rendyrket fashion-blogg :D) og ble inspirert til å skrive noe selv også. I tillegg til at Det Annet Kjønn er kanskje den viktigste feministiske boken i verden, har Beauvoir også bidratt til å utvikle en eksistensialistisk etikk og masse annen spennende filosofi og litteratur.

Likevel- det er et spørsmål som alltid går igjen når vi snakker om Beauvoir:

«Er hun relevant lenger? Har hun egentlig noen betydning idag? Det Annet Kjønn ble jo skrevet på førtitallet…»

Toril Moi fikk dette som første spørsmål fra salen på en forelesning jeg var på og hun svarte syrlig:

«Det er ganske pussig, jeg får ALDRI det spørsmålet om jeg foreleser om Aristoteles.»

Siden det ikke er hver dag man ville blitt hundre år, tenkte jeg at jeg skulle gi mine kjære leser en liten introduksjon til Virrvarrs favoritt-filosof på exphilpensum, og både gi dere en «Beauvoir for begynnere», samt påpeke hvorfor hun i Det Annet Kjønn lager analyser som er like relevante idag som da den kom ut i 1947.

Først: Hvorfor «Det Annet Kjønn»? Hva i all verden betyr det?

«Hva er det første tallet?» spurte exphilprofessoren min.

«Øh. En?» svarte matematikkstudenten.

«Feil!» sa professoren triumferende. «Det er først når du har to av noe at du kommer på å telle det.»

Og hele forståelsen av de Beauvoirs begrep «Den Andre» er en god blanding av Hegel og geitekillingen som kunne telle til ti. Geitekillingen sier ikke «Jeg er en», boken åpner med at geitekillingen sier «Jeg er en, geita er to.»

Hegel påpeker at det er først når vi har noen å sammenligne oss med at vi vet hvem vi selv er. Først når den hvite mann treffer noen mørkhudete mennesker, blir han bevisst på at han er hvit, fordi de andre er sorte.

I tillegg blir dette et spørsmål om subjekt og objekt, eller «person» og «dings», om du vil. «Jeg er sånn og sånn, de er ikke som meg. Jeg er en person, de er ikke en person» Beauvoir påpeker hvordan begrepene Den Første og Den Andre kan brukes på alt fra forholdet mellom deg og naboen din til å forklare rasisme og undertrykkelse.

I Asterix- Borgerkrigen møter vi en landsby som er delt med en elv. Høyresiden hater venstresiden og venstresiden hater høyresiden, og begge sider tillegger «De Andre» en masse egenskaper de ikke har. «Vi er snille, ergo må de være slemme. Vi er lure, ergo må de være dumme.» Landsbyboerne skaper seg en idé om naboene sine i sitt bilde, ved å definere dem som noe ANNET enn dem selv.

Said bruker samme forklaringsmodell i Orientalismen, der han påpeker at vestlig fremstilling av Østen, Arabia og muslimske mennesker er en konstruksjon av Østen som Den Andre.

Beauvoir forklarer hvordan hele idéen om «kvinnen», hva som er «kvinnelig» og hva kvinner kan gjøre, er skapt i en verden der mannen er Den Første og kvinnen Den Andre. Mannen er «MENNeske, Man, Homme», mens kvinnen er «Kvinnen». Maskulinitet er styrke, femininitet er svakhet. Hva som er kvinne er definert utfra at hun er ikke-mann, og mannen har fått lov til å bestemme hva det å være mann er. Mannen er person og kvinnen er dings, siden mannen kan bestemme selv hva det vil si å være mann, mens han også dermed definerer hva som er «kvinnelig.»

Hva er så forskjellen på kvinners situasjon og en nabo-konflikt?

I Asterix og Borgerkrigen slutter historien med at noen bygger en bro tvers over elven og høyre og venstresiden blir kjent med hverandre. «Åh, er det sånn du er? Vi trodde du var sånn og sånn, vi!» Dermed går det kunstige skillet mellom «den første og den andre» i stykker.

Om nordmenn gjør svensker til De Andre og svensker gjør det samme med nordmenn, opplever begge to seg selv osm subjekter, personer. Det er til syvende og sist svenskene som bestemmer hva det vil si å være svensk, hva nordmennene måtte mene påvirker ikke identiteten deres nevneverdig.

Kort sagt- de fleste grupper som blir undertrykket som «De Andre», vet at bildet omverdenen har av dem ikke stemmer og kan skape seg sin egen identitet. Du vet noen undertrykker deg og kan se på dine undertrykkere som «De andre.»

Beauvoir mener dette ikke gjelder kvinner, fordi kvinner blir oppdratt til at den rollen som Den Andre fra de er små, de fødes inn i en verden der de oppdras til å _bli_ kvinner, bli alt det mannen ikke er. På denne måten er hun ikke klar over sin undertrykkede situasjon, og hun skal forsøke å overleve i en verden der hun er opplært til å være dings, ikke individ. Beauvoir fnyser dermed av «kvinnelige verdier» og «kvinnelige egenskaper», de er konstruerte, ikke-naturlige ting.

Men dings? Hva betyr det? Hva innebærer det å være objektivisert?

Her kommer vi inn på de to andre begrepene De Beauvoir er mest kjen for, ved siden av Den Første og Den Andre. Nemlig de lange og rare ordene immanens og trancendens. Enkelt oversatt kan vi si at de betyr «bevarende» og «overskridende», og er egentlig eksistensialistiske begreper. Eksistensialismen meeeget kort oppsummert går ut på at «Om Gud er død, og du bare har ett liv, er det greit å få mest ut av denne eksistensen din, hm?»

Men hvordan eksisterer man mest mulig? I følge Sartre og Beauvoir var det ved å overskride deg selv. Altså- sprenge dine egne grenser, handle, gjøre nye ting, risikere å tabbe deg ut, utvide din egen horisont og kort sagt utvikle deg, ikke stoppe opp. På denne måten «bekrefter du deg som subjekt», du er en fullstendig person, et individ i bevegelse.

I følge Beauvoir, har det at kvinnen læres opp til å være mannens Andre medført til at hun har blitt sosialisert til å være bare være immanent, bevarende. Altså at det bare er kvinnelig å gjøre repetative oppgaver, at hun ikke skal ta sjangser, hevde seg selv, ikke overskride. Oppvask og annet husarbeide er et utmerket eksempel på immanente oppgaver. De må gjøres hver dag, men endres aldri, og du kommer aldri videre. Så fort du er ferdig med en oppvask, kommer det en ny neste dag.

Bygger du garasje, er garasjen ferdig når den er ferdig og du har et avsluttet, overskridende produkt. Kvinner oppdras til at det er greit å ikke få til, ikke tørre, ikke utfordre seg selv.

I politisk sammenheng ser jeg at jentene ofte melder seg frivillig til rydding, kaffekoking og sektretærarbeid, mens guttene hopper på de mest kompliserte teoretiske oppgavene. Jeg husker en feminisme-festival i RU sammenheng for et par år siden der Katarina Storalm påpekte: «Det er ikke bare om å gjøre å ha flest jenter oppe i plenum, det handler om HVA de gjør. Om alle damene gir tekniske og sosiale beskjeder og det er en mann som står der med de store analysene, har vi fremdeles et problem.» 50% damer spiller liten rolle om de tier stille.

Beauvoirs poeng er at om kvinner skal slutte å være Den Andre, må de begynne å bekrefte seg selv som personer og sprenge sine egne grenser. Dette er ikke en likestillingskamp, men en et frigjøringsprosjekt. Damer skal ta tilbake sin egen subjektivitet og slutte å være en kjønnsdings andre har definert innholdet av på forhånd.

«Vær ukvinnelig», sier Beauvoir, lett omskrevet. «Vær en person og gjør ting.» Det betyr ikke at man ikke kan gå i kjole, du kan godt være sjokkrosa-tyllkjole-damen så lenge du er overskridende.

Et godt eksempel på det fant jeg på bloggen til Mirakel for et par dager siden. Hun hadde satt opp prinsesse-forheng på sengen sin, som unektelig er ganske sukkersøtt-superjentete. Likevel- hun hadde vært selvstendige-Mirakel og fikset det selv, og Beauvoir ville vært veldig fornøyd. Om hun hadde hengt opp fotball-supporter-utstyr, men sittet stille og sett på kjæresten henge det opp for henne, ville det vært langt mindre trancendent og frigjørende, selv om det var mindre «kvinnelig» tradisjonelt sett.

Simone de Beauvoir introudserer redskaper i Det Annet Kjønn som kan brukes til å forstå maktforhold i internasjonal politikk, plukke fra hverandre Carl I Hagens muslimhets, forstå hvor «kvinneligheten» kommer fra og overbevise deg til å ta sjangser på et personlig plan. Skal du lese et stort, filosofisk verk, er det også kanskje det mest lettleste og velskrevne. Feir hundreårsdagen hennes med å lese Det Annet Kjønn i år om du ikke har gjort det (c;

Read Full Post »

Virrvarr tar en alvorsprat med kvinneligheten sin

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Read Full Post »