Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Emo’ Category

Jeg har et ganske råttent humør om dagen. Det er forræderisk og er plutselig høyt oppe, plutselig nede i skoene. Heldigvis har jeg min egen måte å medisinere meg på, og tenkte jeg skulle dele en del av tipsene mine for å tvinge tungsinnet i kne. Jeg har skrevet om det før, men her er en oppdatert guide til litt øyeblikkelig glede:

  • Å gå fort og lenge med mp3-spiller på full guffe, danse seg nedover langs Akerselven, småløpe på St. Hanshaugen eller spurte hvor du nå enn skulle befinne deg.
  • Å blåse såpebobler.
  • Å skrive fjas på dovegger.
  • Å laste ned Fucking Åmål for å se scenen der Agnes og Elin tar hverandre i hendene og kommer ut av jentedoen på slutten av filmen.
  • Å skjønne at den personen du hadde mest lyst til å snakke med i hele verden logget på msn akkurat samtidig med deg og at dere var like pratesyke.
  • Å drikke te. Masse te.
  • Å bruke noen minutter på å si «Awww» mens du blar deg gjennom xkcd sin kåring av verdens søteste bilde.
  • Å drømme seg bort i noen av de mange bildene på denne siden. Mye fint, og mye deilig melankolsk.
  • Å sette Verdens Vakreste Kjærlighetssang på repeat, aller helst musicalen den er fra, så man får med seg tegnefilmen til.

Read Full Post »

Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.

Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.

Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.

Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.

Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».

Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.

Read Full Post »

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.

Read Full Post »

Søvnløs

Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.

Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»

Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.

Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.

«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»

Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.

Read Full Post »

Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.

Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.

Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.

«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»

«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.

Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?

Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.

Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.

Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.

Har jeg fikset dem?

Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.Sinuskurve

Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.

Akademisk

  1. Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
  2. Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
  3. Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.

Politisk

  1. Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
  2. Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
  3. W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
  4. Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)

Kunsterisk

  1. Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
  2. Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
  3. Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
  4. Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
  5. Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!

Ymse

  1. Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
  2. Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
  3. Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.

For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.

Read Full Post »

Ett ord for mange anledninger

Det er visst meme-tid, og jeg liker egentlig å fylle ut meme-er, om det ikke skjer for ofte. Jeg stjeler denne av Undre, mens jeg finner ut en måte å svare Luc på som ikke vil få mor og svigermor til å forgå (c;

Konseptet er å fatte seg i korthet, og skrive ett ord om alle tingene under.

1. Hvor er mobilen din? Kåpelommen
2. Skildre kjæresten din? Lamadog
3. Håret ditt? Ettervekst
4. Moren din? Sofakrok
5. Faren din? Snadde
6. Hva er favorittingen din? Skrivetegneboken
7. Hva drømte du om i natt? Døden
8. Hva drikker du helst? Chai-latte
9. Drømmebilen? Toget
10. Hvilket rom er du i nå? Stuen
11. Eksen din? Jediridder
12. Din største skrekk? Ensomhet
13. Hva vil du være om ti år? Tegneserieskaper
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Svigerfamilien
15. Hva er du ikke? Avslappet
19. Det siste du gjorde? Skrev
20. Hva har du på deg? Pysj
22. Favorittboka di? Pullman
23. Det siste du spiste? Multekrem
24. Livet ditt? Tempo
25. Humøret ditt? Berg-og-dal-bane
26. Dine beste venner? Rolige
27. Hva tenker du på akkurat nå? Familie
28. Bilen din? Trikkebillett
29. Hva gjør du akkurat nå? Fryser
30. Sommeren din? Gatelangs
31. Sivilstatus? Gift
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Sort
33. Når lo du sist? Timer
34. Når gråt du sist? Minutter
35. Skole? Nerd

Eh. Tagge noen? Hm. Tagg deg selv?

Read Full Post »

Bare så dere vet det:

Senebetennelse suger. Ingen oppdateringer på en liten stund til hånden min og jeg er blitt venner igjen.

Read Full Post »

Older Posts »