Trylleformler jeg ikke tror på

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» – ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

1. Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
2. Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
3. Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!

Reklame

Read Full Post »

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Read Full Post »

Satan og meg: en liten historie om banning.

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. Jeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.

Read Full Post »