Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.
Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»
Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.
Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):
Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!
Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.
For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.
Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.
Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.
Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.
Andre feil:
Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.
Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:
- Sangtekstene er ikke veldig politiske, og protesten blir mer en «Brecht var kommunist og DDR var trist»-greie enn en reell kontrast til det skuespillerne synger.
- For alle som ikke kjenner stykket veldig godt, er det fryktelig kjedelig å se folk i kjeledress stå rett opp og ned og synger i ti minutter. De kunne spritet opp med noen bevegelser og litt action så ingen sovnet.
Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.
Read Full Post »