Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2008

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. Sylvia Plath som skriver

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Read Full Post »

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Noter til sangen

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Mere noter til sangen

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Koden til lilypond-notene

Og slik ser de pene notene ut:

Se, så pene noter!

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Read Full Post »

Det var glede og helse og musikk i livet ditt helt frem til du dro.

Ja, det var sykdom også, men du sang deg gjennom det, smugspiste mer syltetøy enn det farmor ville at du skulle og stabbet deg bort for å forsyne deg godt i potetgullbollen selv om du «ikke kunne gååå» når hjemmesykepleien kom. Hadde jeg med venninner på besøk, måtte du få «en klem, er du snill!» To min etter måtte du ha en til.

Pappa fulgte deg til legen, og mens han tok prøver og så alvorlig på deg, gliste du og spurte «Kan det hende at det har noe med alderen å gjøre, trur du?»

Du sang hele nittiårsdagen din, slafset bløtkake og kom på grove speiderviser ingen husket å ha hørt før, selv ikke sønnene dine. Så mye for å være senil og gjenta seg selv.

«Hva er’e du har der? Er’e gift?» spurte du når hjemmesykepleien gav deg tablettene for kvelden. «Eh- nei-vel…» stotret hun forvirret. «Joda! Det er gift, vettu!» skyndet pappa seg å skyte inn. «Åh!» smilte du. «Da vil jeg få lov til å takke pent for den fine tiden vi har hatt sammen! Hadet!» Så vinket du til den stakkars hjelpepleieren, svelget hjertemedisinen og lot som om du sovnet inn.

Jeg har tatt farvel utrolig mange ganger, og like mange ganger har du satt deg opp i sykesengen, stemt fiolinen og fortsatt noen år til. Og likevel, du var syk den siste tiden. Du var sliten. Siste møte ved sengekanten finnes her. Samtidig er det å dø lykkelig gift, over nitti år gammel, med et rikt liv bak seg og en vits på lur helt til det siste en hyllest til livet, en utmerket slutt på en lang historie om overskudd og glede.

Etter et av de siste infarktene i sommer, tok legen pappa i hånden og sa:«Gratulerer med gode gener!». Du satt nemlig oppreist i sengen og sang: «For nuu vill jag haaaa: Medicin-medicin-medicin med det samma!», bare timer etter at du hadde blitt fraktet på intensiven i ambulanse.

For å sitere det søsteren min sa til en av vennene sine i dag morges:

«You know my immortal grandfather?»

«Yeah?»

«He’s dead.»

Read Full Post »

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i «To the Lighthouse» (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: «Hun skriver jo ULESELIG!», finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter «Professions for Women», og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

Read Full Post »

Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?

Virrvarr: Det er sminke, dummen!

Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?

Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.

Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.

Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.

Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.

Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.

Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.

Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.

Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^

Read Full Post »

Ja, jeg har skrevet om problemene mine med gamle vestkantfruer før, og det virker som om de forfølger meg. Sist gang jeg var ute og skrev på café, kom det tre stykker og okkuperte bordet mitt. De spurte ikke pent, de bare tok seg til rette. Og det var et lite en og en halvpersons-bord med plass til meg, maten min og blokken min.

Bestemor-mafiaen hentet stoler fra andre steder i lokalet og klemte seg ned rundt meg. De spurte meg om alle mulige rare ting, snakket strengt til meg og var usedvanlig høylydte. Jeg ble sur og provosert. Jeg hadde lyst til å brøle til dem. Nå er det sånn at jeg er en snill og velooppdragen jente. Jeg har problemer med å reise meg opp, trampe i bakken og oppføre meg som Karl i Mot i Brøstet mens han skriker «NEI, NEI, NEI!». Jeg gjør ikke sånt.

Så hvordan taklet jeg det boblende raseriet på de gamle damene?
Jeg skrev et dikt, selvsagt. Et André Bjerke-vers med enderim jeg kunne lese høyt for meg selv etter at damene hadde gått. Dermed virket jeg både opptatt med «viktig» skriving samtidig som jeg hadde noe å konsentrere meg om.

Dermed, kjære lesere: Slik løser Virrvarr aggresjonsproblemene:

Her om dagen da jeg fredfullt
satt og skriblet på café,
kom en flokk med gamle damer
og stjal all min arbeidsfred.

«Unnskyld, sitter De alene?
Vi er gamle, som De ser.
Kom, vi setter oss ved bordet!
Flytt Dem! Det er plass til fler!»

Og med pelskåper og vesker,
med rullatorer og stokk,
presset de seg ned ved bordet.
Kjære leser, jeg fikk nok!

Hvis de bare hadde skravlet!
Tjatret, sladret, diskutert!
Holdt seg til å prate høylydt!
Dét kunne jeg ignorert.

Fra de satt seg ned ved bordet
så gikk samtalen én vei:
Hvofor prate med hverandre
når de fikk forhøre meg?

«Si meg, frøken: Er De enslig?
Jeg har kjekke barnebarn!
Vel, De er vel litt for lubben.
Han er kresen, denne kar’n.»

«De har altfor megen make-up!
Prøv med noe mindre rouge.
Det ser ut som om de jobber
i et skittent horehus!»

«Jeg ser at De biter negler!
Hva slags oppførsel er dét?
Moren Deres burde lære
Dem en lekse eller tre!»

«Mine damer,» sa jeg dempet.
«Det er greit at dere er
de som bygget dette landet,
Oslo vestkants husmorhær.

Det gjør ikke dere hevet
over norm og folkeskikk.
Dere bryter alle regler
fra oppdragelsen jeg fikk.

Nei, det stemmer ikke at
de unges høflighet er vekk.
Vi forglemmer kun manerer
fordi du er sinnsykt frekk. »

Dyypt, ikke sant? :mrgreen: Jeg ble i bedre humør, hvertfall!

Read Full Post »

Hyllest til Hedwig

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:


Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

Read Full Post »

Older Posts »