Jeg er utrolig flink og talentfull og får til de mest imponerende ting.
La oss oppsummere dagen som gikk. Jeg har:
- Hoppet i sengen min så sengebena knakk.
- Skrevet 20 sider bok.
- Havnet nesten i slåsskamp med senil frognerfrue. Jeg har ingen problemer med våre nye landsmenn, det er de gamle landsmennene jeg sliter med. Nei, frue, besetningen på den overfulle kaffebaren kan ikke holde av stolen din mens du går ærend to timer. De kan heller ikke holde teen din varm mens du er ute, dessuten er det bare en kvart slurk igjen i det glasset. Nei, jeg prøvde ikke å rane deg da jeg dultet borti kåpen din på vei til plassen min. Sånn går det når man setter seg midt der folk skal gå på et trangt sted. Ja, jeg ba om unnskyldning. At du ti sekunder senrere brøler «Du KUNNE jo bedt OMFORLADELSE når du puffer meg i BAKEN?» handler om at du er senil og glemmer det du vil glemme. Når du og venninnene dine inntar hele caféen med rulatorene deres for å snakke så høyt dere kan om hvor mange «sorte, negre og pakistaaanere» det er kommet overalt, så innser jeg at husmødre fra Oslo Vest på femtitallet kanskje er det jeg liker minst i hele verden. Ok at du og alle pelskåpevenninnene deres liker å skråle riksmål alt dere greier, men dere behøvde ikke antaste den eneste personen med annerledes hudfarve i lokalet. Han satt helt stille og drakk kaffen sin, som folk flest.
- Sølt en hel gryte med nykokt ris i fanget, så jeg skollet lårene og den ene hånden min. Mr. Jackson har siden sunget «og om rumpa di er stor, kan du bruke den som spisebord», selv om jeg visselig sølte stasen i fanget, ikke på rumpa.
- Kommet videre til semifinalen i Bloggidol.
- Klemt fingrene på venstrehånd gule og blå da Mr. Jackson og jeg prøvde å sette sammen sengen igjen. Det gikk ikke, og vi måtte ta av alle bena istedenfor å sette dem på. Nå sover vi på gulvet med madrassen vår.
- Glemt avtaler over en lav sko, ikke svart på mailen din, pådratt meg uvenner i bøtter og spann og ikke hjulpet deg med det du skulle. Som en generell tendens.
Ny dag, nye flausemuligheter.
Revolusjonært roteloft 
Auda…men bra at du gav den senile frognerfruen inn, det får da være grenser. Og Gratulerer med finaleplassen! 🙂
Det er etter sånne dager man skal holde fast på de 20 sidene og kvartfinaplass og gå inn for å glemme dumme sengeben, glovarm ris, vonde fingre osv…
Idag er en ny dag! 🙂
Det der med å knekke beina på senga har jeg også gjort en gang. Det er sikkert 20 år siden, mens jeg fortsatt var liten, jeg tok springfart fra døra, løp gjennom rommet og hoppet opp i senga, og hele greia kollapset. Jeg syntes det var så flaut, at jeg ikke turte fortelle foreldrene mine om det, så jeg bygde opp senga mi igjen av bøker (byggingeniørspire allerede da, tydligvis), og fortalte aldri noen om det. Før nå.
Og jeg har bestemt meg for at jeg heier på deg i bloggidol, for du var den eneste av dem jeg stemte på i kvartfinalen som gikk videre. Så nå skal jeg lage meg en stor plakat som det står «virrvarr er best» på, som jeg skal sitte med foran pc’n under semifinalen.
…ang den litt vrange frognerdamen…
Jeg leste en bok en gang som heter Kjærlighetens historie. En litt underlig bok om en gammel mann som er litt redd for å dø uten at noen merker det. For at folk skal legge mer til ham og skjønne at han også eksisterer på denne kloden så gjør han rare ting for å få oppmerksomhet. Antagelig så har denne frognerdamen også lest denne boken 😆 Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet, kanskje også noe hun lærte som barn.
Ah, minner. Jeg husker en fyllesyk morgen for en tyve års tid siden, da tre unge menn, muligens litt hørselskadede, tasset avsted mot Majorstuen. Foran oss, laaaaaaaangt foran oss, går to eldre damer. Plutselig stopper de og venter til vi er på siden av dem. Den ene bjeffer: «Kan dere være så vennlig å gå forbi oss. Man kan høre dere helt bort til … bort til … bort til …POSTHUSET!»
Et strålende minne. Du bør verdsette sånne som henne når du møter dem. De biter seg fast i hukommelsen og minner deg om at alderdom og visdom ikke alltid hører sammen.
Det er forøvrig mulig opplevelsen har gjort meg en smule paranoid overfor eldre damer, men har noen andre enn meg lagt merke til at gamle damer langt oftere enn andre prøver å brøyte seg inn på offentlige kommunikasjonsmidler før de som skal av er kommet seg av?
Du er så fin, Virrvarr.
Godt å høre at også andre kan ha mindre vellykkede dager 🙂
jeg har knekt mine foreldres seng en gang *rødme* og en helt ny soffa fordi den var så fristende å kaste seg opp i.
fy meg
Jeg har bare sovet i dag. Litt dumt da jeg burde forberede det jeg skal si på kommunestyremøtet i morra og jeg har fått utlevert oppgave i dag som jeg ikke har hentet.
Eirin: Haha, jeg var så sivilisert mot den gamle damen, jeg. Det var større fare for at hun slo meg, for å si det sånn! Og takk- vel blåst, selv!
Lene: Jada- jeg ler mest av meg selv. Det er jeg helt nødt til…
Sonja DaA: Fantastisk! Du er mye mer handy enn meg, og Mr. Jackson mener jo at alt kan repareres med teip…Vi har jo en tradisjon for å komme ut av skapet i kommentarfeltet mitt nå, og er du ikke lesbisk, så kan du komme ut av skapet som sengeknuser
Ellers- en egen heiagjeng er jo best av alt! Me like! Queen Sonja ftw!
Grøftekanten: Uffja. Problemet er vel at frognertantene ikke er ensomme, de kommer i flokk, de har masse penger og oppfører seg som om de eier hele Bogstadveien. Jeg klarer ikke å tenke at de har hatt det så vondt og vanskelig, om du skjønner? Likevel- jeg aner jo ikke hva som rører seg i folk. Takk for et ekstra perspektiv på saken.
Arnfinn Pettersen: Hahah- takk for nydelig gammel-dame-opplevelse, og velkommen hit som kommentator ^-^
Avil: Ditto! Yay! *danse*
Goodwill: Takk, og takk det samme! Jeg tror de fleste av oss har klønedager ^-^
Martheglad: Ah- her kom enda en dame ut av senge-knuser-skapet! Woho- vi brekker ting!
Sigurd: Slask ftw (c:
Jeg er veldig for verbal nedsabling av gamle rasistfruer. En gang i tida hadde jeg en skikkelig god historie om noe lignende, men den har gått i glemmeboka. Veldig irriterende. Den var kjempebra.
Takk for en hyggelig velkomst.
Apropos gamle damer: En venn av meg (vel, jeg har ikke sett ham på en femten års tid) sitter en gang på slutten av 80-tallet på trikken mot byen. Det er sånn i elleve-tiden og det er i all hovedsak ledig, utover ham og en syv-åtte pensjonister.
Han ser ut som en slamp og sitter på første sete i det man kommer inn døren. Han sitter der helt uforvarende og titter ut av vinduet.
Trikken stopper, en eldre dame stiger på og straks hun er inne begynner å slå ham i hodet med paraplysen, mens hun roper ut om at dagens unge ikke reiser for gamle damer på trikken.
De øvrige passasjerene nikker og er så enig, så enig.
Det eneste som ødelegger historien, sett fra den opprinnelige postens perspektiv, er at dette er trikken fra Grünerløkka.
Fortell mer om sengen, da? 🙂 Hoppet du i den fordi du var sint på grunn av det med den risen?
[…] 17, 2008 av virrvarr Ja, jeg har skrevet om problemene mine med gamle vestkantfruer før, og det virker som om de forfølger meg. Sist gang jeg var ute og skrev på café, kom det tre […]