Kan jeg si «fitte»?

Eller er det bedre med venusblomst? Bare «blomsten»? Venusberget? Mus?

Ja, jeg skriver om jenter og sex. Jeg trenger ord og det er vanskelig. Ordene som finnes for kvinners kjønnsorgan strekker seg fra skrekkelige middelalderbegreper som «skamberget» som gir en følelse av at du har en haug med skam mellom bena til de bluferdige som «understellet» og «nedentil». Jeg simpelthen nekter å bruke preposisjonene. «Mellom bena», «der nede», «i skrittet» er altfor upresise og lite direkte.

Vagina er tross alt bare skjeden, og det blir like lite korrekt å bruke om hele kjønnsorganet som å kalle hele stasen klitoris. Vulva, venusberget og fitte er mulige alternativer her. De inkluderer hud, hår, slimhinner, kåtskap og sensualitet. Likevel opplever jeg vulva som for klinisk og venusberget som noe vel gammeldags.

Derfor er «fitte» min favoritt. Det er det eldste norrøne ordet, det finnes i alle dialekter, det er ikke en metafor på samme måte som mus og blomst. Det er ingen litterær forskjønning eller omskrivning.

Amerikanske feminister som Annie Sprinkle og Betty Dodson sverger til «cunt», som er fittes søsterord på engelsk. Jeg er enig med dem.

Hovedproblemet er at det også er et skjellsord og at mange jenter har problemer med å relatere til det.

Frida og Venus-teamet ville bruke ordet venusblomst. Jeg har problemer med det, fordi det er utrolig reduserende. Ok om blomsten bare skal snakkes om til pent, stå i en vase og være på utstilling. Men en kåt blomst? En våt blomst? En våt fitte er kåt. En våt venusblomst har stått ute i regnet, stakkars. Tar du med venusblomsten til gynekologen? Kan du få sopp i venusblomsten? Og ikke minst- vil noen skjønne at venusblomsten er det samme som det du kalte for tissen da du var liten?

Et lite google-søk viser at det omtrent bare er Frida & co som bruker ordet. Jeg vil gjerne at 14 år gamle jenter skjønner hva det er jeg mener uten at jeg må forklare meg.

Derfor har jeg laget en lite avstemning. Gå bananas i kommentarfeltet, fortell meg hvilke ord som er bra, hvilke som er dårlige, hvilke som går greit, hvilke du kommer til å brekke deg av, hvilke du kan identifisere deg med. Og stem i vei!

Vi gir oss ikke før vi har det beste ordet!
Poll: Hvilket ord foretrekker du?

 

NB: WordPress.com er teite saker som ikke vil ha noen skikkelig poll. Trykk på linken og stem der >_<

Read Full Post »

Communism never looked so cute

Jeg fant et bilde som oppsummerer Revolusjonært Roteloft politisk. Mine kjære lesere gjennomskuer ikke den røde, harde linja bak de rosa skoene og alle tegneserie-kaninene. Jeg er den søteste kommunisten i gata, I tell you ^_^

Read Full Post »

Postmoderne dagboksnotater

Jeg fant dette innlegget hos radiohode, og kom på at jeg hadde noe dagboksnotater liggende rundt som matchet passet fint som oppfølgingskommentar. Og jeg inns å akkurat at det står på det ene skiltet at det ikke er noen «kaniin». Vennligst ignorer det. Eller- det er jo ikke det heller. Men dere skjønner hva jeg mener. Ev ikke mener. Jeej.

Read Full Post »

Karakterdesign og kaninutvikling

Dere som fulgte Revolusjonært Roteloft under Tordenbloggen, husker sikkert Kaninen. Siden jeg driver og jobber med tegneserier som tar litt lenger tid og har få ferdige ting jeg kan slenge ut, tenkte jeg å invitere dere med på hvordan kaninen min ble Kaninen den er i dag. Dermed får dere også et innblikk i hvor mye streken min har endret seg siden jeg begynte å tegne igjen i sommer. De første tegningene er datert i mai/juni, de siste er fra etter Tordenbloggen. Se Kaninens evolusjon, eller noe i den stilen.

Først- kaninen er side-kicket til en trollmann/forteller i en annen serie jeg jobber med sammen med W. Utseende på fortelleren var spikret ganske tidlig, men kaninen gikk

en lang vei før den ble kaninen den er i dag. Til å begynne med tenkte vi at den skulle ha Alice i eventyrland-vest og stokk, sånn som fortelleren selv.

Det eneste vi visste helt sikkert var at kaninen skulle bo i hatten til Trollmannen. Vi var litt usikker på om Trollmannen satte pris på beboeren sin.

Søsteren min hjalp til med noen skisser. Hun syntes kaninen burde være sur og muggen.

Kanskje skulle vi ha en snurresprett-lignende kanin?

Eller noe særere?

Til slutt tegnet den seg nesten selv, og vi visste vi hadde funnet kaninen vår.

Neste utfordring var å lage noen skikkelige karakterskisser.

Hvordan skulle kaninen se ut bakfra? Fra siden?

Etter litt slanking, var kaninen klar for action. Som å le av René Descartes.

Og å hjelpe meg til å lure folk til å stemme på meg i Tordenbloggen!

Read Full Post »

Vin og andre vanskeligheter

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.

Read Full Post »

Virrvarr er uansvarlig og havner på film

«Du skal hva, sa du? Ikke si du er så naiv!»

Jeg satt som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Jeg hadde akkurat fortalt et par av bestevennenne mine at jeg skulle hilse på en fyr jeg kjente over nett når jeg skulle til Trondheim, og at jeg måtte finne ut hvordan jeg kom meg dit han bodde, fordi han var for syk til å gå ut av døren.

«Du TROR ikke på det der? For «syk», hm? Må komme HJEM til ham?»

«Skal du treffe ukjente mennesker fra nettet, må det være på et offentlig sted!»

«Du får ikke lov! Jeg vil ikke at du skal ligge død i søppelkassen til en gal psykopat i Trondheims dystre utkant.»

Kort sagt- jeg fikk en laaang forelesning i nettvett, hvor farlige fremmede menn kan være og hva som er lurt og ikke fullt så lurt. «Men jeg kjenner ham!» innvendte jeg. «Han er ikke farlig, slutt med paranoiaen!»

Enden på visa ble hvertfall at jeg måtet ha med verge da jeg skulle besøke Esquil i kjelleren hans i helgen. Vergen var passende nok min nerdevenn Berge (se, så fint rim! Verge-Berge! Roman Jakobson ville fått orgasme!), som snakket vennlig, men bestemt om viktigheten av nettvett hele veien opp til der hvor Esquil bor. Han mente du ikke kjente folk selv om du kjenner dem på nett. Folk kan stjele identiteter, folk kan lyve, folk kan være gale voldtekstforbrytere med kannibaltendeser, men bare blogge om kattunger eller skrive på forum for frimerkesamling. Kort sagt- jeg var godtroende og burde passe på meg selv.

Likevel- da vi kom frem til Esquil, forsvant vergen min fort igjen. Etter å ha konstatert at mannen jeg skulle besøke hverken var seriemorder, frp-er eller spiste små piker med rosa sko, selvsagt ^-^ Riktignok hadde han filmkamera, en vegg dekket i grønn papp, flere parykker, unormalt mange gitarer og innendørs golfbane i plysj i kjelleren sin, men det var få kjøttøkser, torturredskaper, sorte søppelsekker med mystisk innhold og annet man forventer å finne når man leker «hjemme hos» i huset til en psykopat. Kort sagt var Esquil akkurat like ufarlig som jeg hadde sagt han kom til å være.

Derimot var Esquil veldig farlig på helt andre måter. Det tok en halvtime fra vi satt pent på hver vår kant av sofaen og nippet til en kopp te mens vi pratet litt løst og fast til jeg hadde på meg en rar parykk og skar grimaser til kamera mens Esquil prøvde å få til Den Perfekte Belysning. Før jeg visste ordet av det satt jeg og snakke-synset og følte meg riktig komfortabel med å bli filmet. Kort sagt endte jeg ikke i stiv og kald i søppelkassen, men i en mindre sjarmerende utgave på Youtube. Sånn kan det gå når pene piker havner i feil selskap.

Heldigvis er Esquil en nådig mann som klippet bort det mest sjenerende før han la filmen på nett. Ellers skulle dere fått både Maccarena-dansing, dirty-talking og demonstrasjon av Virrvarr som forsøker seg på sofa-akrobatikk. Istedenfor får dere to sorthårede bustehoder der den ene konsekvent lar vær å se i kameraet og den andre har bart.

Hvordan var Esquil ellers, spør du? Slik som du kan lese ham på nettet, bare litt mykere og litt mer dempet. Også hadde han bart, men det påstod han ikke var med vilje ^-^

Read Full Post »

Tegneseriedagbok

Fra tegneseriedagboken på dette tidspunktet i fjor. Streken har blitt betraktelig bedre siden da. Humøret også.

Read Full Post »