Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2007

Kjendiser og SKIKKELIGE kjendiser

Jeg har vært og julehandlet i dag, og trålet bokhandel på bokhandel, siden de beste julepakkene som kjent er harde julepakker. Det rare med Oslo kontra Fredrikstad, er at man faktisk kan støte på sånne berømte personer man ellers bare leser om i avisen. Jeg har tidligere bare klart å løpe inn i en sommerbrun Ari Behn, og har vært ganske kjendisfri sånn utover det, men idag har jeg levlet opp kjendiserfaringen flere hakk.

Hva gjør forfattere når de ikke skriver bøker? Da skriver de navnet sitt i bøkene sine. Jeg lusket rundt på Norli ved Nationalgalleriet, da jeg plutselig snublet inn i et bord med Erlend Loe-bøker. Jeg plukket opp masse, selvlysende utgaver av Muleum og beklaget så masse, da jeg innså at Erlend Loe faktisk satt sammen med alle bøkene sine. Helt alene, bevæpnet med penn og mengder med bøker, satt han som en utstillingsfigur og håpet på at folk skulle prate med ham og be ham signere boken deres. Det var det ikke så mange som gjorde, og jeg følte meg litt ille berørt selv. Jeg hadde jo kræsjet bordet hans, og jeg er ikke kjempefan. Hva skulle jeg si? «Hei, Erlend Loe! Jeg likte Naiv Super, men sovnet underveis i L og Doppler var sånn passe. Jeg har ikke egentlig tenkt å lese Muleum, kan du fortelle meg om den sånn kjapt?»

Vel, så jeg gikk uten noen autograf eller videre småprat og begynte å lete etter andre bøker av andre forfattere. Og det slo meg: Er det ikke rart? Her leser man om en fyr i avis etter avis, i bokanmeldelse etter bokanmeldelse også sitter han ensom på Norli og håper at noen vil prate med ham. Kanskje folk er redde for å prate med kjendiser? Hva skal man si til dem, liksom?

Jeg brukte lang tid på Outland før jeg endte på Tanum for å finne flere gaver. Der satt en ensom Åsne Seierstad og småpratet med en overivrig dame, nesten fullstendig forsvunnet bak mengder av nye boken sin om Tsjetsjenia. Hun så også litt forlatt ut der hun satt, og jeg lurte på om jeg skulle gå bort og stille spørsmål for å være litt hyggelig. «Hei, jeg synes du virker veldig lite reflektert på TV. Kanskje du kan avkrefte disse fordommene RL for meg nå?» Nei, jeg så på muligheten for å kjøpe litt Emily Dickenson istedet.

Plutselig begynte det å bli veeeldig fullt butikken og alle hang noen meter fra signeringsdesken, men ingen snakket med Åsne. Først tenkte jeg at det måtte være tilfeldig, før jeg så at Åsne reiste seg og begynte å gjøre seg klar til å gå. «Den forfattersigneringen kan umulig være særlig lukrativ,» tenkte jeg. Ingen tør jo prate med forfatteren de liker. Nordmenn er sjenerte.

Så fikk jeg øye på en Star Wars- stormtropp rett til høyre for meg. Og en til venstre. Over høytaleren annonserte Tanum at Mads Eriksen var her for å signere boken sin. Og riktig- mellom stormtroppene gikk det en lubben, liten trønder med skjegg. Det var en klassisk, hvit stormtropp, og en sortkledd pilot, og de oppførte seg som om de eide hele lokalet. Men Åsne Seierstad satt liten og sjenert i ullgenseren sin, manglet Mads Eriksen bare Darth Vader-musikken da han gjorde entré. Og NÅ ble det liv i gjestene i butikken- SVUSH- så hadde de laget en kø som strakk seg gjennom hele lokalet. Åsne forsvant med halen mellom bena, mens Mads pekte og lo og stormtroppene skremte gamle damer og småbarn, samt holdt orden på køen.

Nå var ikke folk sjenerte mer, heller. Jeg snek meg stille ut, mens jeg lo inne i meg. Du kan være annerkjent forfatter, kulturelite og besserwisser uten å være Skikkelig Kul. Mads Eriksen er ikke kulturelite, han er tegneserie-rockestjerne og jeg tror han lever sin egen tegneserie etter beste evne. Ev tegner sitt eget liv.

Selv synes Mr. Jackson og jeg at M er verdens mest romantiske tegneserie, og den eneste som skildrer ekteskap og samliv på godt og realistisk vis. Ved siden av å være veldig morsom, selvfølgelig. Dette skulle jeg sagt til deg om du ikke hadde vært så omsvermet idag, Mads. Uansett- you made my day 😀

Read Full Post »

There’s no party like the communist party, og INGENTING kan sammenlignes med nerdeparty i it-utvalget til The Communist Party. Det er klart- det er meningen vi skal fikse ting. Lære oss nye ting og lage strategier for programvaren som driver partiets nettside. Likevel, med syv små nerder fanget i samme rom en helg, kan utfallet bli alt annet enn produktivt.

Ok, jeg har påtatt meg rollen som Tante Sofie for helgen. Ting må bli gjort, og syv små nerder har det mye morsommere med å gjøre andre ting enn det de skal. Jeg må være streng, forstår dere. Stille krav. «Skriv den funksjonen først, så får du leke med perl etterpå.» «Ikke perl med en gang?» sier den søteste lille nerden og ser på meg med store dådyrøyne. «Nei, perl er dessert.» sier jeg.

Det er store religionskriger rundt lunsjbordet. Skal det være mellomrom foran og bak punktum i koden? Og hvor mye fri programvare bruker du? «Lagrer du det i .doc-format? Det er jo PROPRIETÆRT!» «Og det sier mac-brukeren? Jeg sitter i det minste i Ubuntu!» Vi lager regler for anledningen. Det er lov å slå sidemannen om du ser at han forsvinner inn på wikipedia for å lese om obskøne ting altfor lenge. Er det ikke noe åpent terminalvindu på sidemannens skjerm, gjør han nok heller ikke noe fornuftig. Bare dask ham, det er helt greit.

Det er tusen små feil som må fikses på sosialisme.no. Hva med den masete mannen i Gjøvik Rødt? Har han fått tilgang til lokallagssiden sin? Hvem fikser nettbutikken? I bakgrunnen spilles Vømmøl, A Nightmare before Christmas og ymse julesanger. Jeg har lent meg tilbake i lenestolen og lytter til samtalene rundt bordet. Mannen min forklarer min yngste og smarteste søster hvordan GPL-lisensiering fungerer mens Andreas og Andreas leker seg i Vim og later som om de er produktive.

Mannen min har tatt på seg «12 grunner til at datamaskiner er bedre enn sex»-t-skjorten sin for anledningen, så jeg får vel ta hintet. Når den eneste mannen i rommet som faktisk HAR et sexliv fremdeles foretrekker pc’n sin fremfor sengekos, er slaget tapt.

OPPDATERT: Etter oppfordring kommer grunnene til at datamaskiner er bedre enn sex. De er ikke kjempegode, har du forslag til forbedringer kan du skrive dem i kommentarfeltet.

1. Datamaskiner er alltid utbyttbare
2. Musen sier aldri nei
3. Disketten er alltid hard, selv når man tar den ut.
4. Data-virus gir ingen sjenerende sår.
5. Du kan leke offentlig med datamaskinen din.
6. Du kan alltid trykke på ESC ved en ubehagelig situasjon.
7. Du behøver ikke finne et mørkt toalett for å ha data på jobben.
8. Det er ikke flaut å bla i datablader i offentligheten.
9. I dataverdenen er “Soft” og “Micro” positive ord.
10. Å ha dataerfaring gir deg ikke dårlig rykte.
11. Å bytte deler på en dårlig data krever ikke noen dyr eller smertefull operasjon.
12. Du kan uten noe problem gi datamaskinen kommandoer.

Det skal sies at pkt. 9 og 10. er litt tvilsomme. Nr. 12 avhenger jo om man bruker *nix eller ei.

Oppdatert 2:  Etterhvert fikk kvelden en egen teamsong, også.

Read Full Post »

Delirium

Delirium fra Sandman

Denne tegningen er egentlig mest til Delirium (ja, jeg er en treg mailskriver), men jeg tenkte at også andre kunne ha glede av utfallet av Virrvarrs tegnedille om dagen. For uopplyste er dette min favorittfigur fra Neil Gaimans Sandman. wOOt!

wOOt ble forresten kåret til årets ord, om dere ikke fikk det med dere (c;  Jeg vet ikke egentlig hva det betyr, men det er et utropsord som gjør seg i enhver annledning. Litt som «yay». Yay!

Read Full Post »

Virrvarr har mange skjulte talenter.

På den ene siden tar jeg en Esquil og en Lindkvist (kanskje også en Avil?). Ja, Maren og jeg er gravide med en felles bok, som kommer på Spartacus forlag januar 2009. Vi setter oss ned i romjulen, mekker tempoplan og skriver hele 2008. Mer info følger senere i lengre innlegg. Ja, det er faglitteratur. Gratuler meg, for fanden! :mrgreen:

På den andre siden spylte jeg lommeboken min ned i do ved et uhell. Go meg. Å måtte prøve å tvinge dassen på et offentlig toalett til å gulpe opp bankkort og pass mens du er i en liten, trang bås og køen blir lengre og lengre, er jammen en Chaplinfilm verdig. Å stå og vaske en allerede klissvåt lommebok ved fellesvaskene etter at du har kommet ut er enda mer ubetalelig. Hva gjør man? Blir man flau og dør? Eller ler man og sender sms til alle kjente der man forteller om bragden? Jeg valgte det siste. Er det rart vennene mine er glade i meg?

Read Full Post »

Farfar er gammel nå. Jeg husker nittiårsdagen hans. Han spiste bløtkake og spilte fiolin, og vi sang. Ja, han fortalte de samme vitsene om og om igjen, du måtte rope inn i øret hans for at han skulle få med seg noe som helst, gebisset falt ut fra tid til annen, men han sang.

Farfar har vært musikken i livet mitt. Jeg var to år og dro buen frem og tilbake over fiolinstrengene mens han gjorde grepene. Ut trillet sanger, slåtter og melodier. Jeg trodde det var meg som spilte, jeg skjønte ikke at farfar jukset med grepene og spilte Per Spellmann mens jeg beveget buen frem og tilbake. Farfar hadde ikke vært soldat under krigen, farfar rømte til Sverige og ble sangstjerne. Visene fra den tiden lærte han til tre små barnebarn som sang sammen med ham fra de kunne snakke. Det var sanger om voksne ting, om populære temaer fra 30-40-tallet. Sanger om kjærlighet, om nasjonalisme, om savn og om det å dø.

Det er det farfar driver med nå. Det å dø.

Vi var familieorkester. Farfar på fiolin, meg på klarinett, en søster på piano og en på en annen fiolin. Også måtte vi synge, uansett hvor vi var. Traff vi voksne damer sammen med farfar, måtte vi synge for dem. Da farfar ble så gammel at det ikke gikk ann å føre en fornuftig samtale med ham lenger, sang vi sammen. En satt og klunket på pianoet, farfar spilte fiolin og vi sang alle sammen. «En liten, gylden ring.» «Norge, mitt Norge.» «Den gangen jeg barndomshjemmet forlot.»

Farfar husket ikke at jeg giftet meg, men han husket at han sang i bryllupet mitt. Vi visste at han kom til å reise seg opp og synge uansett, så vi kopierte opp glansnummerne på ark vi delte ut til gjestene, slik at de kunne stemme i og følge teksten. Farfar ble sliten i selskapet, og måtte sitte på verandaen. Vi stod hundre gjester rundt ham og ba ham synge. Han tok utfordringen på strak arm, og holdt sin siste konsert i en alder av 89 år. Da han var ferdig og alle hadde klappet, tok han sangen en gang til. Fordi han hadde glemt at han hadde sunget den allerede. Slik var det den siste tiden. Samme sangen om og om igjen. Reportoaret ble mindre og mindre. Når jeg var der, kunne jeg stemme i og få ham til å huske flere på rad. De siste gangene jeg har besøkt dem har jeg pratet med farmor og sunget med farfar.

Idag klarte ikke farfar synge med. Han lå i en sykehusseng i stuen, det var sykehusutstyr rundt ham. En dostol, tabletter, vannglass og i sengen lå en tynnere og reddere mann enn den jeg pleide å sitte på fanget til. Han roper på Gud og på farmor. Om og om og om igjen. Farmor sover ikke om natten mer. Mamma og pappa er der hele døgnet. Han snakker ikke mer. Han åpner ikke øynene. Han tar ikke inn vått eller tørt. Han roper på Gud og på farmor.

Vi sang for ham idag, alle tre søstrene. Han prøvde å henge med på refrenget på «En liten, gylden ring» første gangen, så bare gråt han. Han tviholdt meg i hånden mens søsteren min strøk ham over håret. Og vi sang. Sang alle sangene han lærte oss da vi var små, alle de teite Margrethe Munthe-stubbene om gutter som bukker og jenter som neier, sang Per Spellmann og «Norge, mitt Norge.» Han klynket og klamret seg til meg og gråt, men han ropte ikke. Han kløp takten i hånden min, han var med. Vi slapp opp for danseband-låter fra tredvetallet og gikk over på julesangene. Vi sang oss fra «Glade jul» til «Her kommer dine arme små». Vi fortsatte med salmene, «Jeg vet en deilig have», «Jeg folder mine hender små» og avsluttet med «Deilig er jorden» tostemt. Vi sang speidersangene hans og «Jeg hører torden» i kanon. Vi husket tekstene han hadde lært oss og for første gang var han stille. Bortsett fra på slutten av «Jeg er skolegutt, jeg far» (go Margrethe Munthe). Da laget han en «Tam-tara-tara!»- fanfare på slutten, som etterlot oss rystede og lattermilde.

Deretter fortsatte han å klynke og klamre seg til oss. «Jeg er glad i dere.» sa han. «Jeg er glad i dere.» Da vi gikk, hadde vi sunget ham i søvn.

Read Full Post »

Den siste tiden har jeg slitt med å kommentere på Blogger-blogger (håpløst ord, jeg vet). Grunnen er at de har endret måten folk kan kommentere på. Tidligere kunne man logge på med sin Google/Blogger-konto, være anonym eller «annet». Som wordpressbruker har jeg alltid vært «annet» og dermed skrevet inn kallenavnet Virrvarr og url-en til bloggen min. Dermed har eieren av blogspot-bloggen kunnet klikke på linken og besøke min blogg, selv om vi bruker to forskjellige systemer. Nå har Google fjernet denne muligheten i Blogspot-bloggene. Enten har du en Google-konto, eller så skriver du bare et kallenavn uten url.

«Oi,» tenkte jeg. «Godt jeg har en Google-konto, da.»

Men vent- Google-kontoen min linker jo ikke til wordpress-bloggen min. Uansett hvor mye jeg slåss med den, vil den ikke gjøre det, heller. Og jeg grubler: Hvordan skal jeg få linker til bloggen min til å vises i blogspot-blogger? Enten må jeg gjøre slik som jeg har sett Binka løse problemet et par steder: Skrive «Virrvarr-http//virrvarr.wordpress.com» i kallenavnfeltet. Hvis ikke er svaret er opplagt: Jeg må flytte bloggen min til Blogger.

Hvorfor er dette et problem?

Den måten de fleste nye bloggere får lesere på, er ved å kommentere i andres blogger. «Ah, en ny person med blogg», tenker jeg når det kommer en ukjent kommentator med url, og jeg klikker meg inn på vedkommenes blogg. Nå blir dette umulig å gjøre for alle som har noe annet enn Blogger på de store Blogger-bloggene. Vampus, Esquil, Minneapolise, Glamourbibliotekaren, Frøken Makeløs, Delirium – mange av de store, mye besøkte bloggerne bruker Blogger, og har dermed begrensninger på hvem som kan kommentere hos dem. Er politisk korrekte folk flinke til å bruke annen, og mer fornuftig blogg-programvare? Nei. Brage, Communistkickaback, Jokke,Propagandakanalen, Comrade Arnfinn, Engeline, Elvis Bling Laden, Den Hårete Armhulen – alle bruker Blogger. Alle disse røde, ranke folka som skal nå ut til flest mulig har automatisk kommentarbegrensning i valg av bloggsystem.

Hvorfor gjør Google dette?

Google kjøpte Blogger i 2003, og i senere tid har Google-kontoen og Blogger-kontoen blitt slått sammen, slik at du kan logge inn på din private Google-side og din private Blogger-side med samme brukernavn og passord. Praktisk. Når de nå begrenser muligheten til å kommentere med url til folk som har en Google-konto, gjør de sitt beste for å tvinge folk til å skifte fra et konkurerende system til deres, og langt verre: De forsøker å gjøre det slik at folk som bruker Blogger først og fremst bare leser Blogger-blogger, og at bare Blogger-bloggere kan kommentere dem. Dette er Googles første skritt mot blogg-monopol- ved å sikre seg at det blir irriterende og vanskeligere å bruke noe som helst annet system enn en .blogspot.com-adresse.

På mange måter forsøker Google å gjøre på web det Microsoft har gjort med «vanlig» programvare: Å sørge for at du trenger Microsoft-programmer for å bruke andre Microsoft- programmer. Du skal måtte ha en google-konto for å kommentere på google-blogger. Du må ha windowsprogrammer til windows. For å få monopol, trenger man programmer som bare fungerer med andre programmer man lager. På den måten må folk spørre Microsoft om å få lage ting som fungerer med Windows, og Microsoft kan sørge for at de fungerer BARE med Windows. Det kan se ut som om Google følger samme strategien.

Joel on software har skrevet lure ting om hvordan web-aplikasjoner er de nye OS-ene, at aktiviteten flyttes ut fra din lokale pc og ut på internett nesten fullstendig. Med Gmail, Blogger, YouTube og en rekke nye aplikasjoner som Google Calendar, har Google kontroll på storparten av mange mennesker sin daglige nettaktivitet. Nå driver de også og eksprimenterer med programmer som Google Docs, som rett og slett er en web-basert office-konkurent. Hvis du blogger, mailer, søker, ser film og er sosial innenfor Google-regi, er de ikke langt unna å skaffe seg monopol på web. Selvfølgelig er Gmail bedre enn hotmail på alle måter. Problemet oppstår når de forsøker å lage programmer som ikke er kompatible med noe annet.  Å lage en blogg du må ha samme typen blogg for å kunne kommentere i er et godt eksempel.

Så- om du har lyst til å blogge slik at andre kan kommentere hos deg, ikke støtte internetts svar på microsoft og bruke fri, hyggelig programvare, anbefaler jeg folk å kvitte seg med Blogger og gå over til noe annet. Samme for meg om det er WordPress (selv om fri programvare alltid er kos) eller en annen, mindre plattform som tillater kommentarer fra alle typer bloggere, om ikke annet. Og nei, Arnfinn: Jeg kommer ikke til å skrive noe på propagandakanalen før vi skifter fra Blogger. Litt selvrespekt har man da (c;

Det er ikke noe problemt å overføre alt man har skrevet fra Blogger til WordPress med et tastetrykk, og hvis du mot formodning skulle elske din Blogger-konto så høyt at du ikke KAN kvitte deg med den, foreslår jeg at du gjør som den godeste Kristin Storrusten og setter inn ditt eget, spesialtilpassede kommentarfelt. Så får alle kommentert hos deg likevel.

Oppdatert: Nissen redder julen! Nissemann gav seg ikke, og fant en annen løsning på problemet. Les om det her! (NB: Google-kritikken står fortsatt ved lag, men dette er en ypperlig løsning for oss som skal kommentere.)

Read Full Post »

Bronse til Virrvarr

«Er du lei deg?» spør svigermor. Tordenbloggresultatene har akkurat kommet. «Absolutt ikke!» ler jeg. Og jeg mener det. Jeg kan jo ikke si at min seiersrus først og fremst var til stede da jeg ble nominert, og at konkuransen siden har vært en morsom lek og et påskudd for å ta meg tid til å tegne en masse? Jeg mener- jeg ble ikke nominert til Den Gyldne Q, Esquil bare jukset meg inn i siste liten, og jeg hadde en følelse av at jeg var en ny, anonym liten blogger som ikke egentlig hørte til blant de store & skumle. Nå kom jeg plutselig på tredjeplass i Tordenbloggen, og føler meg kulest i verden. Jeg manglet 15 stemmer for å banke Avil i går, og alle dere som står i fare for å bli killer-rabbit-fòr fordi dere er slaskete venner av meg som glemte å stemme igår, har å gå inn på Tordenbloggen, stemme i vei i finalen og sørge for at om ikke jeg vinner, så gjør Avil det. Hun er nemlig hått og kul, dyktig og artig og har bilde av seg selv i telt-truser.

Dette er også min definitivt siste metabloggpost på en stund, etter dette skal det komme politiske, kulturelle, analytiske og provoserende poster om ting som faktisk har noen relevanse.

Tusen takk til alle som stemte på meg i kampens hete i går, og takk til alle som har stemt meg frem så langt!

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »