Nok et år har gått, og jeg ser folk forsøker å oppsummere rundt omkring i bloggerland. Jeg har aldri lest så mange blogger som jeg har gjort i år, og har ved siden av å lese mange dyktige skribenter, blitt godt kjent med mange fine mennesker. Noe av det som har betydd mest for meg, er folk som skriver om personlige og vanskelige temaer, som Delirium. Det gjør det enklere å ha det vanskelig når man ikke skjønner at man er alene i den store verden.
Jeg kommer til å bli i overkant mer personlig enn jeg pleier i årets siste innlegg. Derfor vil jeg be dere som leser dette pent om å ikke stille masse-masse spørsmål eller komme med store doser sympati til meg i etterkant. Det er mest komfortabelt sånn.
Jeg gjemte meg forrige nyttårsaften, snek meg ned i kjellermørket og ringte en venn som var langt unna. Huset var fullt av folk, og det var femte år på rad vi hadde nyttårsselskap. Mat, sang, diskusjon, fyrverkeri og venner i fleng, og likevel måtte jeg gjemme meg.
«Jeg har vært på sykehus» sa jeg unnskyldende. «På GALEHUSET!» sa min hjelpsomme søster med et strålende smil. På galehuset. Og alle spurte, med samme rynken i pannen: «Hvorfor det? Hva har skjedd?»
«Jeg var for sliten. For stresset. For utmattet. For full.» Jeg avgir forskjellige forklaringer. Jeg vil bare sitte i sofaen og være stille, høre på at de andre prater. Være sammen med noen uten at det stilles krav til deltagelse.
Kanskje burde jeg ta meg litt fri? En pust i bakken? Trene yoga, gå en tur? Aller helst bør jeg komme på besøk til _dem_ og slappe av. Jeg kom vel ikke til å slutte og være politisk aktiv?
Kort sagt- jeg skulle ta meg fri, men fortsette og jobbe med deres prosjekt og treffe dem.
Det var mange ting jeg ikke kunne si. Jeg kunne ikke si det var et selvmordsforsøk, at jeg hadde sittet to uker på psykiatrisk avdeling etter å ha spist alle pillene jeg kunne finne. At jeg ville få dø i fred et stille sted, og at om jeg ikke hadde drukket masse sprit i tilleg og blitt så full at jeg begynte å ringe gamle venner for å si hadetbra, ville jeg ha lykkes.
Så gjemte jeg meg, og tenkte: Jeg fikser det i 2007. Jeg fikser ting i 2007.
Har jeg fikset dem?
Når jeg ser tilbake på året som forsvinner nå, ser det ut som en sinuskurve. Så mye skikkelig bra, så mye skikkelig dritt.
Dere skal slippe alt oppvaskvannet, og få noen høydepunkter. The Best of 2007-kavalkaden.
Akademisk
- Jeg fant ut at skole er skrekkelig gøy, og at jeg fint klarer 50 studiepoeng et semester der jeg er opplagt og motivert.
- Jeg fikk mine første A’er, og mestret både min første hjemmeeksamen og min første muntligeksamen. Jeg har skjønt jeg er på riktig akademisk hylle i tilværelsen. Litteraturvitenskap er der jeg hører hjemme.
- Jeg lærte å ta signalene på at jeg var sliten på alvor da de kom, og jeg slapp en masse slit, stress og stryk-karakterer da jeg tok meg fri tidlig i høstsemesteret. Ikke fordi jeg vantrivdes, ikke fordi det var noe galt med studiemiljøet mitt, men fordi kroppen sa nei.
Politisk
- Jeg lærte meg å si nei til ting jeg ikke orker, ikke gidder og ikke får gjort, blant annet to sentralstyreposisjoner, en bråte utvalg og en masse styreplasser her og der.
- Jeg hoppet inn i et bittelite oslolokallag med tre-fire folk på møte annenhver uke, tok et par strategimøter med lagsstyret og så laget vokse til 26-30 aktive folk på hvert møte- ukentlige møter! Det varmer hjertet til en gammel revolusjonær å se at det funker å organisere folk- nå ruller laget nesten helt av seg selv (c;
- W & jeg skrev og ble ferdig med Fremtiden er fantastisk, og fikk den på trykk i januar. Siden det har jeg holdt en masse foredrag og innledninger om artikkelen, måtte forsvare den på alt fra Linux-forum til på trappa-debatter, og delt ut over hundre kopier. Kort sagt- vi fikk diskutert og distribuert den.
- Jeg har holdt flere innledninger og foredrag i år enn noe annet år, og reist rundt i hele landet og pratet om fildeling, feminisme og marxisme, snakket meg varm i plenum og følt meg kjempekul. Jeg tok et par skoledebatter, og dro 50% av alle stemmene på den beste skolen min (som jeg synes er kult, selv om det var en steinerskole og jeg var sinnsykt på hjemmebane.)
Kunsterisk
- Før 2006 hadde jeg bare laget tegneserier som skoleoppgaver, og som dagbok. «Jeg kan skrive, men ikke tegne»-var tankegangen. Fra tiden jeg satt på psykiatrisk har jeg tegnet ut flere tegneblokker med «dagbok-serier» om hvordan jeg har det. Jeg nevnte for W i en bisetning at jeg hadde laget en tegneseriefiugr av ham i dagboken og han ble streng og morsk: «Vis meg.» Etter mye mas og trusler, fikk han se. «Han blir sint.» tenkte jeg. «Han kommer til å bli blodfornærmet.» Samme kveld begynte vi å planlegge tegneserien vi skulle lage sammen. «Jeg er ikke flink nok til å tegne…» sa jeg. «Nonsens. Det du viste meg var kjempebra!» Slik hoppet vi ut i et gigantisk, underholdende serieskaperprosjekt som blant annet har ført til kaninens fødsel, gjort at jeg har forbedret tegnestilen min enormt og skaffet meg skikkelig tegneutstyr.
- Fethisdivas ville ha en remake av den gamle skoleoppgave-serien sin på nettsiden sin. Mer tegneselvitillitt!
- Jeg begynte å lage blogg-tegneserier og skjønte hvor fort jeg egentlig kunne tegne! Dessuten- tegneserievalgkampen under Tordenbloggen var nok med på å gi meg den gode plasseringen jeg fikk, også (c;
- Jeg skrev et tv-seriemanus sammen med Maren, som hadde gått på lufta i høst om ikke de som skulle filme det var litt….trege. Pytt-pytt, vi hadde det skrekkelig gøy mens vi holdt på (c;
- Maren og jeg sendte inn bokidéen vår til et forlag, og fikk det antatt, så nå skriver vi bok. Wooho!
Ymse
- Jeg begynte å trene jevnlig, og har fortsatt med det. Fire ganger i uken og masse overskudd!
- Bloggingen tok av, og lesertallene gikk i været. Sånt blir man glad av! Jeg er glad i hver eneste leser jeg har, rett og slett!
- Jeg har gjenopptatt kontakten med gamle venner jeg har savnet masse, og fått nye, utrolige bekjentsakper.
For hvert av disse topp-punktene i kurven, har det vært en mørk dal, en sort dag. Ikke en emo-I-feel-blue-dag, men en gjem-deg-under-stuebordet-gulvteppet-vil-ha-deg-til-lunsj-dag. De skal få lov til å bli igjen i det gamle året, lyspunktene skal få lov til å være med i den mentale bagasjen i 2008. Og nei- du kan ikke fikse mental drit med en av-på-knapp. Det er ikke en omgangsyke som er her idag og kun noe trist i doskålen i morgen. Jeg har dagboken full av realistiske nyttårsforsetter, og en avtalebok med strukturerte vinterplaner, en lesesal som venter på meg og en bok som skal skrives.
I tillegg kommer kontinuerlig undervisning i norsk, matte, språkfag, gym og eurytmi hele året. Annet hvert skoleår er det obligatoriske teateroppsetninger, og mange steinerskoler har korundervisning en time i uken.
