Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2007

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Read Full Post »

Antimoteblogging

Jeg skriver selv om det gjør litt vondt i hånden nå, for jeg hater å handle klær. Og jeg har prøvd idag, jeg lover.Det er bikkjekaldt ute, og jeg må ha noe annet enn den tynne bomullsfrakken min, noe annet enn tynne tunikaer og tights. Jeg har gått på ullgenser og kåpejakt i alle byens klesbutikker og kom tomhendt hjem. Er jeg urimelig? Er jeg deformert? Leter jeg etter noe som ikke finnes?

Når jeg går i butikken, har jeg en viss idé om hva jeg er ute etter. Idag var det en kåpe i foret ull med innsvingt liv, kanskje sort? Kanskje en artigere farve? Den gang ei. En kjapp rundte på H&M, Cubus ol gjorde at jeg kunne konstatere at det er boblejakker som er in i år. Stygge, gusjegrønngrå boblejakker med fuskepelskant på hettene. Beklager, men jeg vokste opp på nittitallet. Jeg hadde boblevest og boblekåpe. Helvete fryser over før jeg beveger meg i nærheten av noe med boble i navnet som ikke er «boblebad». Også er det parkaser i tillegg, da. Litt som boblejakker, bare i grovt stoff og uformelige i fasongen. Jeg er ikke polfarer, jeg bor i by. Kan dere skjønne det, hersens moteskapere?

Jeg ruslet på Indiska og Gina Tricot og håpet å finne noe litt mer varmt og feminint. Og ja- på GT var det feminint. De tror visst at det eneste jeg skal gjøre i desember er å gå på julebord. Dermed var de fulle av heftige partytopper og lite annet. Nei, jeg går ikke vinterkulda i møte med sølvtights og paljetter. Det eneste vinterplagget på Gina Tricot var noen svære ponchoer og sjal, samt et par små jakker som rakk meg omtrent til midt på magen. Tydeligvis kan du velge to dameroller i vinter: Den glamorøse juleborddeltageren som bare kaster på seg noen digre ullsjal før hun går ut i drosjen som tar henne hjem og damen som prøver å se mest mulig ut som Nansen på vei over Grønland. På Indiska fant jeg den tredje utveien i motebildet- jeg kan også ta på meg litt mer stormønstrete ting som minner om en blanding av badekåpe og tunika, og kombinere det med svære skjerf og Inka-lue. Jeg kan være lamadama, rømt fra et indianerreservat nær deg. Julebord, Nansen eller Inka. Hurra.

Likevel- når jeg til slutt fant et par Helt Greie kåper på voksenavdelingen på H&M, meldte størrelsesproblemet seg… På Cubus er jeg et sted mellom 40 og 42, på Indiska er jeg «large», på Gina Tricot XL og på H&M er størrelse 46 for lite. I tillegg er kåpene i butikken ikke skrådd inn i livet, men går rett ned. Jeg er ca 42 i livet og kanskje 48 i puppene. Nå skal jeg være litt frekk, men er ikke de fleste damer der ute bredere rundt puppene enn rundt magen? Selv den størte størrelsen på føkkings mammaavdelingen på H&M gikk ikke an å kneppe rundt puppene mine.

Hva gjør man da? Jakken jeg hadde på meg var kald, butikkene var fulle av klær som enten var stygge eller for små og jeg hadde vært innom alle steder som ikke er fullstendig overpriset. Når jeg shopper, har jeg to løsninger som aldri svikter meg. Det første er den litt dyre, men AKK- så magiske Stora Rompa-butikken.

Ja, jeg skal forklare navnet. Det begynte etter jul i fjor, da jeg gikk inn på en tilfeldig butikk på Gunerius og plukket opp en tilfeldig bukse. Jeg kan ikke en skit om jeansstørrelser, så jeg viftet litt hjelpeløst med den og lurte på om den ville passe meg eller ei. Da ble jeg overfalt av en tornado av en dame, som så ut som hun var fra et sted i latin-amerika, men snakket svensk-gebrokkent. Slik gikk samtalen mellom oss:

Hun: Ser do etter buksa?

Jeg: Eh. Ja.

Hun: Tror do at do vil se no bra ot om do stappa den shvæære rompa di neddi den lille buksa der?

Jeg: Eh. Nei.

Hun: Bli med mai, så skal vi finna en buksa som passa din STORA ROMPA!

Buksen vi fant passet perfekt, og jeg har kommet tilbake dit og kjøpt bukser som passer, selv om det koster litt ekstra. Men de skuffet på jakkefronten. Bare diiigre boblejakker til å ha over min stora rompa. Jaja.

Uff er alltid min siste utvei, og der var det faktisk mange fine kåper. Imidlertidig er de ikke alltid like stø med å merke størrelsene, og kneppe-over-puppen-problemet kom tydelig frem her, også. Jeg ble nidkjær og prøvde alt jeg fant av yttertøy. Minkpels? Lilla skai? Kjør på- så lenge det er varmt og faktisk passer. Først da jeg slåss om en fuskepels-kreasjon i limegrønt med en dame jeg mistenker for å være nigeriansk prostituert forstod jeg at det var på tide å gi opp. Jeg gikk hjem uten kåpe, og rasket med meg et par helt streite ullgensere fra Cubus på veien.

HVORFOR er det sånn at så fort moten endrer seg, endrer innholdet i alle klesbutikkene seg også? Hvorfor kunne det ikke finnes en butikk som sydde dameklær med mer plass til pupper enn til mage? Kunne man ikke hatt én standarisert damestørrelse for hele Europa? At L alltid er så og så mange cm, hverken mindre eller mer? Arg, jeg hater å kjøpe klær.

Read Full Post »

Bare så dere vet det:

Senebetennelse suger. Ingen oppdateringer på en liten stund til hånden min og jeg er blitt venner igjen.

Read Full Post »

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.satan1.jpg

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. tegnesatan1.jpgJeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

faen11.jpg

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.

Read Full Post »

Vi burde lagt oss for lenge siden. Men det regner ute og det er fint å sitte sammekrøpet i sofaen og gråte sammen med Kiwifuglen.

Read Full Post »

Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.

Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-

Hvordan vi misforstår hverandre:

Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori:  En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.

La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.

På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i  gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.

Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.

La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.

Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.

Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.

– Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!

Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».

Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.

Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.

Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.

Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?

Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^

Read Full Post »

Det mener hvertfall Lenovo. IT-avisen har testet hvilke laptopforhandlere som gir deg pengene igjen om du sier «Neitakk!» til Windows Vista, og Lenovo er det eneste firmaet som ikke vil gi deg pengene tilbake for programmet du ikke vil ha. Hvorfor?

Eva Forsgren hos Lenovo: – Vi ser på det som en pakkeløsning. Man kan sammenligne det med å kjøpe en bil der man plutselig ikke vil ha motoren lenger, kanskje et dårlig eksempel, men det er sånn det er akkurat nå. Windows følger med, forteller Forsgren.

Er det rart det blir monopol? Og hvor mye kan egentlig damen om data, hvis hun synes operativsystemet kan sammenlignes med motoren på en bil?

Likevel- Vista fører til at flere og flere velger bort Windows, og hardwareprodusentene begynner å ta tegningen. Microsoftprogrammer kan ikke bare «følge med som en del av pakken» lenger ^_^

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »