Jeg blir romantisk av snø

…selv om jeg giftet meg om sommeren. Mr. Jackson og jeg går lange turer i sludd-slaps, ser på juledekorasjoner og holder hverandre i hendene. Det fineste i verden er å ha ingen-votter og gjemme hendene i samme lomme. Å gni nesetipp mot nesetipp i vinterkulda.

Jeg pleier å fortelle folk ganske lite flatterende ting om Mr. Jackson. Som at han kaller meg breiflabb og vil lenke meg til sengen. Er du så uhelidig å være en av dem som omgås meg i RL til daglig, har du hørt nok om Mr. Jacksons motbydelige matvaner og rare dansestil. Mens Delirium ser Kent sluke kilo på kilo med klementiner, sitter jeg og stirrer fascinert mens mannen i mitt liv hiver innpå tilsvarende mengder med rosiner.

Denne posten handler likevel ikke om det. Den handler om hvor glad jeg er i mannen min.

Jeg har kjent Mr. Jackson siden jeg var 14 og han var 15, og selv om vi brukte litt tid på å bli sammen, var hele den sene ungdomstiden min å gå rundt i smågater i Fredrikstad, holde ham i hånden og kline for hver tiende meter.

Vi giftet oss så fort jeg fylte 18, det er snart tre år siden nå. Vi hadde et digert sommerbryllup i et sirkustelt i skogen. Det var over hundre folk tilstede og alle hadde med en matrett hver. I ettertid var det mitt partytriks – å si til folk at jeg var gift og 19 år og se reaksjonene deres. Jeg var kona til den langhårede slasken i hullete jeans og vi skremte alt fra bankpersonell til fulle fjortiser og bestemødre.

Å gifte meg er kanskje noe av det jeg har gjort som har sjokkert flest mennesker. «Men!» sa farmor og gjorde store øyne. «Du kaster jo bort UNGDOMSTIDEN din! Tenk på alle mannfolka du kunne PULT!» Mr. Jacksons mormor ble like forferdet over at vi giftet oss uten å ha bodd sammen først som hun hadde blitt over at Mr. Jacksons foreldre hadde flyttet sammen først uten å gifte seg først. Så mye har normene endret seg på førti år (c;

Jeg hadde tenkt å holde tale i bryllupet. Han skulle holde tale, og jeg ville ikke være dårligere. Problemet kom når jeg skulle øve meg. Jeg kom to setninger på vei, så tok gråten meg. FØR jeg stod for et publikum. FØR jeg så på mannen min mens jeg pratet. Kjære…kjære *Snufs* Nei, jeg måtte gi det opp. Så jeg skrev en sang istedet.

Hadde jeg kunnet spilt gitar, hatt en gitar og hatt et videokamera, ville resten av dette innlegget blitt film. Men jeg spiller bare klarinett, har ingen klarinett akkurat nå og kan ikke synge mens jeg spiller klarinett uansett. Dessuten har jeg ikke et videokamera. Derfor- jeg kan ikke synge-spille-fremføre denne sangen. Og alle som kjenner meg RL er nok evige takknemlige.

Melodien er Kjærlighetsvisa (ja, jeg vet det er klisjé, men alle kan den og da kunne alle synge med.) Teksten er skrevet av en 18 år gammel og veldig forelsket Virrvarr og oppsummerer forholdet mitt til Mr. Jackson.

Bryllupssang- et alternativ til tale

Vi traff hverandre på et oppstartsmøte
Hvor temaet var blodrød politikk.
Vi var ikke så flinke til å flørte,
men snakket godt på turene vi gikk.
Og litt om litt ble samtalene lenger,
Og resten, det er ingen hemmelighet.

Ref: Syng om årene som kommer,
Syng en sang om kjærlighet.

Vi ble så mye mer enn bare kjærs’ter.
Vi lekte og vi jobbet som et team.
Du lærte meg om frihet, Marx og Linux,
Langt mere enn jeg greier si på rim.
Vi bygget slott i luft og sand og lego
og skrev vårt manifest i ærlighet.

Ref.

Du fridde til meg der i Bolsjevika,
en liten strand på Utøya et sted.
Augustsolen hang gulrød over vannet,
og tussmørket, det kom med sjelefred.
Jeg hadde ikke kjent deg særlig lenge,
og svarte «ja» i øm dumdristighet.

Ref:

Du er nok ingen prins i stilfull rustning,
nei, heller mere Askeladd, tror jeg.
En gentleman med hull i frakkeforet,
som uredd skrider frem på livets vei.
Du er min lykke alle ukens dager,
i regn og sol, i gråt og lystighet:

Ref:

Så- lek sing’a long i de tusen hjem. Virrvarr er forelsket og det blir tydeligere og tydeligere jo mer snø og julepynt det dukker opp overalt. Idéen om å legge ut bryllupssangen min stjal jeg fra Petter, som la ut den fine talen til kona si for ikke så lenge siden.

Reklame

Read Full Post »

Alle vi barna i bloggerbygrenda

Lin har utfordret alle til å skrive om seg selv som barn.  Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan.

Jeg lærte å lese da jeg var to år, på gulvet i huset i skogen. Det var bokstaver på alle byggeklossene mine, og mamma og jeg skrev «Ida» «Pappa» «Mamma» «Noa» (hunden vår) på papir med tykk blyant. Pappa lærte meg å spille sjakk den samme perioden. Jeg syntes ikke at bøndene så ut som bønder, så de var prinsesser. Mye mer logisk at dronningen og kongen skulle ha mange døtre enn mange gårdsarbeidere. Når jeg spilte sjakk var det prinsesser i pene kjoler som førte krig, og dermed basta. Mamma var eventyr og pappa var leksikon, og sammen lærte vi småsøstrene mine alt om verden.

Voksne rundt meg har sine favoritthistorier fra barndommen min. Farfar og jeg stod på verandaen hos besteforeldrene mine og så på fuglene på fulgebrettet. Jeg var tre. «Se! En Pip-pip!» Sa farfar og pekte. «Nei, farfar,» sa jeg saklig. «Det er en spurv.» Tante sparte denne anekdoten til konfirmasjonstalen min: Da jeg var fire år, fikk jeg en nydelig utskåret trevugge av en av snekkerne pappa jobbet sammen med. Den var en drøm av en dukkeseng, med roser og snurrepripperier. Da vi kom ut fra snekkerverkstedet med sengen, spurte mor og tante meg strengt om hvorfor jeg ikke hadde takket den snille mannen. «Beklager!» hadde jeg sagt.«Jeg ble så følelsesmessig engasjert at det glemte jeg faktisk!»

Søstrene mine og jeg hadde langt, hvitblondt hår og små kjoler med puffermer og sløyfer på. Bildet her er noen lunde representativt, selv om minstemann har kortere hår og ikke har kledd på seg skikkelig. Vi gikk ikke i barnehage, hadde ikke fjernsyn og ba aftenbønnen vår hver kveld før vi la oss. Barndomsvennene mine var romankarakterer og tegneseriefigurer. Oliver Twist, Sherelock Holmes, Robin Hood, Fantomet, Ronja Røverdatter, Peer Gynt, alt gikk ned på høykant. Jeg likte å lese, ikke å leke, og dette ble et problem da jeg begynte på skolen. Jeg var alltid i utakt med de andre barna, uansett. Jeg så aldri det de så på TV. Hvem var disse MCmusene fra mars? Hvem var disse Power Rangers? Ingen hadde hørt om Charles Dickens,som var det jeg leste hele førsteklasse mens alle de andre lærte seg å lese. Store forventninger og Snorres Kongesagaer, det var mitt første år på barneskolen.

Nei, jeg fikk ingen venner. Lærerne skydde meg som pesten. Jeg rakk opp hånden og korrigerte dem, kjedet meg i timene deres og endte opp med å sitte med Løko-settet i time etter time for ikke å forstyrre noen som skulle lære to pluss to (jeg kunne gange og dele før jeg begynte). Jeg ble kastet ut av søndagsskolen etter ett besøk, hvor jeg hadde stukket hånden i været for å få litt taletid som jeg brukte på å glede mine medelever med noen litt ekstra morbide bibelhistorier.

Jeg snakket hele tiden, hvis jeg ikke leste eller skrev. Da jeg fylte fem år, fikk jeg en båndopptager av mamma og pappa. Så kunne jeg fortelle eventyr til meg selv. Det var ikke alltid søstrene mine gadd å høre på. Jeg har fremdeles kasettene- lange fortellinger diktet på direkten som overrasker meg hver gang jeg hører dem. Jeg skrev kladdebok på kladdebok med fan ficiton. I en alder av seks år skulle jeg skrive oppfølgeren til Kiplings Jungelboken fordi jeg var så misfornøyd med slutten i boken.

Jeg var et klønete, veslevoksent, høylydt, besserwisser-barn. Jeg var svovelkristen, hadde bare på meg arvetøy og kunne pensum frem til sjetteklasse da jeg begynte på skolen. Kort sagt- jeg var et ganske uspiselig barn de voksne ikke likte, og de jevnaldrende ikke skjønte hvordan de skulle forholde seg til.

Jeg synes flere skal fortelle om seg selv som barn. Bamboosa svarer jo på alle utfordringer, og jeg lurer på hvordan Esquil var som liten. Ellers kan jo alle svare (c;

Read Full Post »

Tegneserier i tordenvær

Så- Streck og jeg er mot hverandre i cup’en på Tordenbloggen idag. Gå og stem på Revolusjonært Roteloft, og legg igjen en kommentar allerhelst. Pretty please? Og sjekk ut bloggen til Streck også- både for å bli kjent med den fabelaktig søte emo-fuglen og for å besøke Tordenbloggens eneste svenske deltager!

Read Full Post »

Dirty Mr. Jackson

Mr. Jackson: Du? Hvis jeg skulle lenke deg til sengen..?

Virrvarr: Eh…ja?

Mr.Jackson: Hvordan måtte jeg gjort det da?

Virrvarr: Eh…er det mange måter?

Mr.Jackson: Ville det blitt <a href=»Virrvarr»>Sengen</a> eller <a href=»Sengen»>Virrvarr</a>, tror du?

Ingenting er som litt dirty html på forspillfronten.

Read Full Post »

Tegneserieblogging

Så- gå inn på Tordenbloggen og stem på Revolusjonært Roteloft! Kommentarstemmer er selvsagt best ^.^

Read Full Post »

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction– en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Read Full Post »

Mr. Jackson i Dagbladet

Fulgt med på Piratdiskusjonen i Dagbladet? Idag har mannen min en kronikk, og han er selvsagt lurest. Les og skriv fine kommentarer til ham. Hurra!

Read Full Post »

Virrvarr tar en alvorsprat med kvinneligheten sin

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Read Full Post »

Antimoteblogging

Jeg skriver selv om det gjør litt vondt i hånden nå, for jeg hater å handle klær. Og jeg har prøvd idag, jeg lover.Det er bikkjekaldt ute, og jeg må ha noe annet enn den tynne bomullsfrakken min, noe annet enn tynne tunikaer og tights. Jeg har gått på ullgenser og kåpejakt i alle byens klesbutikker og kom tomhendt hjem. Er jeg urimelig? Er jeg deformert? Leter jeg etter noe som ikke finnes?

Når jeg går i butikken, har jeg en viss idé om hva jeg er ute etter. Idag var det en kåpe i foret ull med innsvingt liv, kanskje sort? Kanskje en artigere farve? Den gang ei. En kjapp rundte på H&M, Cubus ol gjorde at jeg kunne konstatere at det er boblejakker som er in i år. Stygge, gusjegrønngrå boblejakker med fuskepelskant på hettene. Beklager, men jeg vokste opp på nittitallet. Jeg hadde boblevest og boblekåpe. Helvete fryser over før jeg beveger meg i nærheten av noe med boble i navnet som ikke er «boblebad». Også er det parkaser i tillegg, da. Litt som boblejakker, bare i grovt stoff og uformelige i fasongen. Jeg er ikke polfarer, jeg bor i by. Kan dere skjønne det, hersens moteskapere?

Jeg ruslet på Indiska og Gina Tricot og håpet å finne noe litt mer varmt og feminint. Og ja- på GT var det feminint. De tror visst at det eneste jeg skal gjøre i desember er å gå på julebord. Dermed var de fulle av heftige partytopper og lite annet. Nei, jeg går ikke vinterkulda i møte med sølvtights og paljetter. Det eneste vinterplagget på Gina Tricot var noen svære ponchoer og sjal, samt et par små jakker som rakk meg omtrent til midt på magen. Tydeligvis kan du velge to dameroller i vinter: Den glamorøse juleborddeltageren som bare kaster på seg noen digre ullsjal før hun går ut i drosjen som tar henne hjem og damen som prøver å se mest mulig ut som Nansen på vei over Grønland. På Indiska fant jeg den tredje utveien i motebildet- jeg kan også ta på meg litt mer stormønstrete ting som minner om en blanding av badekåpe og tunika, og kombinere det med svære skjerf og Inka-lue. Jeg kan være lamadama, rømt fra et indianerreservat nær deg. Julebord, Nansen eller Inka. Hurra.

Likevel- når jeg til slutt fant et par Helt Greie kåper på voksenavdelingen på H&M, meldte størrelsesproblemet seg… På Cubus er jeg et sted mellom 40 og 42, på Indiska er jeg «large», på Gina Tricot XL og på H&M er størrelse 46 for lite. I tillegg er kåpene i butikken ikke skrådd inn i livet, men går rett ned. Jeg er ca 42 i livet og kanskje 48 i puppene. Nå skal jeg være litt frekk, men er ikke de fleste damer der ute bredere rundt puppene enn rundt magen? Selv den størte størrelsen på føkkings mammaavdelingen på H&M gikk ikke an å kneppe rundt puppene mine.

Hva gjør man da? Jakken jeg hadde på meg var kald, butikkene var fulle av klær som enten var stygge eller for små og jeg hadde vært innom alle steder som ikke er fullstendig overpriset. Når jeg shopper, har jeg to løsninger som aldri svikter meg. Det første er den litt dyre, men AKK- så magiske Stora Rompa-butikken.

Ja, jeg skal forklare navnet. Det begynte etter jul i fjor, da jeg gikk inn på en tilfeldig butikk på Gunerius og plukket opp en tilfeldig bukse. Jeg kan ikke en skit om jeansstørrelser, så jeg viftet litt hjelpeløst med den og lurte på om den ville passe meg eller ei. Da ble jeg overfalt av en tornado av en dame, som så ut som hun var fra et sted i latin-amerika, men snakket svensk-gebrokkent. Slik gikk samtalen mellom oss:

Hun: Ser do etter buksa?

Jeg: Eh. Ja.

Hun: Tror do at do vil se no bra ot om do stappa den shvæære rompa di neddi den lille buksa der?

Jeg: Eh. Nei.

Hun: Bli med mai, så skal vi finna en buksa som passa din STORA ROMPA!

Buksen vi fant passet perfekt, og jeg har kommet tilbake dit og kjøpt bukser som passer, selv om det koster litt ekstra. Men de skuffet på jakkefronten. Bare diiigre boblejakker til å ha over min stora rompa. Jaja.

Uff er alltid min siste utvei, og der var det faktisk mange fine kåper. Imidlertidig er de ikke alltid like stø med å merke størrelsene, og kneppe-over-puppen-problemet kom tydelig frem her, også. Jeg ble nidkjær og prøvde alt jeg fant av yttertøy. Minkpels? Lilla skai? Kjør på- så lenge det er varmt og faktisk passer. Først da jeg slåss om en fuskepels-kreasjon i limegrønt med en dame jeg mistenker for å være nigeriansk prostituert forstod jeg at det var på tide å gi opp. Jeg gikk hjem uten kåpe, og rasket med meg et par helt streite ullgensere fra Cubus på veien.

HVORFOR er det sånn at så fort moten endrer seg, endrer innholdet i alle klesbutikkene seg også? Hvorfor kunne det ikke finnes en butikk som sydde dameklær med mer plass til pupper enn til mage? Kunne man ikke hatt én standarisert damestørrelse for hele Europa? At L alltid er så og så mange cm, hverken mindre eller mer? Arg, jeg hater å kjøpe klær.

Read Full Post »

Bare så dere vet det:

Senebetennelse suger. Ingen oppdateringer på en liten stund til hånden min og jeg er blitt venner igjen.

Read Full Post »