Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2007

Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.brumm  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. OleBrumJeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.hundremeterskogen  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

Read Full Post »

Jeg liker ikke krim, med mindre du regner med de gamle Agatha Christie-klassikere og min første store kjærlighet i barndomsårene; Sherlock Holmes. Sherlock Holmes Krimbøker er sånt jeg ser i hyllene på Narvesen før jeg skal ta toget, og navnene på kjendiskrimforfatterne er sånt jeg merker meg når jeg skummer gjennom Dagbladet. Jeg har ikke giddet å sette meg ned med hverken Anne Holt eller Jo Nesbø før nå nylig.

Jeg fikk høre hvor fantastisk «Snømannen» fra alt fra generelle lesehester omkring meg til folk jeg studerte litteraturvitenskap sammen med og begynte og gruble.  Jeg hadde jo ikke lest den type litteratur før. Kanskje det var bra?

Da jeg snublet over Jo Nesbøs siste utgivelse på lydbok da jeg rotet rundt på Pirate Bay, tenkte jeg som så: Shit, la gå.

Jeg har tegnet og lyttet en par dager. Likte jeg dette? Var det artig? Underholdende? «Snømannen» er jo en bestselgerroman av en bestselgerforfatter. Det må jo være en grunn til det?

Jeg fikk følgende ting ut av boken:

1. Jeg ble ikke overrasket. Jeg visste hvem morderen var så fort alle karakterene i boken var presentert. Ikke på grunn av hint eller spor, men på grunn av hvordan boken er skrevet og handlingen lagt opp. Selvsagt er den kjekke, fantastiske fyren heltens ekskjæreste bor sammen med en gal seriemorder. Tada. Jeg satt i over hundre sider og ventet på hvordan Nesbø ville dra det i land.

2.Et par gode latterbrøl på grunn av klisjéfaktoren. Ok, hovedpersonen heter Harry Hole. Hans mest traumatiske opplevelse i barndommen var da han gikk seg bort på myra i mørke og ble sittende fast i et hull. Hole-hull-greia, samt seriemorderen som er løs i Oslos gater, hele «det var en mørk og stormfull natt»- tendensen og den utrolig James Bond-aktige avsluttningen der heltinnen kommer til å dø om helten åpner døren og politi og morder ender opp med å henge etter et håndjern fra toppen av holmekollbakken…Vel, det tok litt av for min del. Der ting skulle vært nifst og ubehagelig, lo jeg godt. Mye av boken kjentes som en overdrevet horror-movie.

3.Kløende utslett av machotendenser. Hovedpersonen er den åh- så dyktige, åh- så alkoholiserte, åh- så deprimerte, åh- så Ensom Ulv- Harry Hole.mørk og skummel Damen hans vil ikke se ham mer, men de har masse heftig utro-sex og han redder livet hennes til slutt. I tillegg kommer den Utrolig Håtte, Utrolig Mystiske, Utrolig Flinke & Farlige unge damen, Katrine Bratt og begynner å jobbe som Harrys assistent. De to eneste damene i boken er altså to ytterst pene ting som svermer rundt den macho, ensomme, treningsnarkomane helten som stadig vekk trues med avskjedigelse fra voldsavsnittet hos Oslo Politikammer. I tillegg handler boken om en seriemorder som straffer utro kvinner- aka horer, og er full av lite flatterende skildringer av kvinner og kvinnekropp. «Bimboer«, «middelmådig, men pulbar», «fitte», boken er full av det.

4. En spiseskje mørkredsel. Ja, den var nifs, trass i klisjéorgier og forutsigbart plott.

Og det var det. Plottet var en slags kryssning mellom krimseriene som går på TV2 i påsken og et sett med standardingredienser. Jeg tror jeg kan lage et program som genererer krimromaner om man bare fyller inn navn på steder, personer, legger til drapsvåpen, vitner og hvem man vil ha som morder. Så putter det inn «Det var en mørk og stormfull natt», en og annen pen dame, en falsk mistenkt eller to, et tilsynelatende selvmord og et par oppskårede lik. Det blir litt som Cluedo, bare mørkere. Også skal det lage Jo Nesbø-bestselgere, ikke brettspillgreier.

Read Full Post »

Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?

Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»

Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.

Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?

Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.

La meg illustrere:

fluesmekker.jpg

Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.

fiber.jpg

Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.

Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.

Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.

Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.

Read Full Post »

I det siste har dette blitt en mer personlig blogg enn nødvendigvis en politisk en, en blogg som inneholder alt fra mine private voldtektshistorier til analyse av Ayn Rand. Dere som skulle ha lyst til å lese ren propaganda-Virrvarr kan sjekke ut det jeg kommer til å poste på propagandakanalen fremover, et bloggprosjekt sammen med meg og noen andre strålende rødbloggere. Vi trenger damer, så om du liker prosjektet, er tungt fundert på venstresiden, har innovertiss og en jevnlig oppdatert blogg, er det bare å søke om medlemsskap og administratorrettigheter (c;propaganda

Her er en liten introduksjon av prosjektet og deltagerne, som alle er flinke, saklige (?) bloggere som er verdt en ekstra kikk uansett:

Dagen har omsider kommet, Norge har fått sin mest oppriktige, ærlige og reale informasjonskanal; Propagandakanalen. Her vil kanalens bidragsytere fremme folkeopplysning og det gode budskapet, som heftet til minne om Tron Øgrim heter; Kommunismen funker best!

Og hvem skriver for oss?
butleninwasntdead: På url bedre kjent som communistkickback, og sjelden har det vel blitt sparka hardere tilbake. butleninwasntdead er med sine 25 måneder (per 2. oktober 07) som rødblogger, veteranen på laget og en helt propagandamaskineri alene. Oslogutt.

Bjørnar Berge: På url bedre kjent som Raut (m-l), og er kanalens distriktsalibi. Er relativt ung i gamet, med knappe 5 måneder (per 2. oktober 07) på veven under den røde fana. Naustedøl og lokomotivet som trekker lasset og dytter oss andre når det trengs.

Arnfinn Storsveen: På url bedre kjent som ComradeArnfinn, og kanalens risikoelement med til tider litt for drøye poster til at de kan slippe gjennom uten at det kan få følger. En rutinert rødblogger med 19 måneder (per 2. oktober 07) i revolusjonens verbale tjeneste. Lillehammergutt i Oslo.

Ellers har vi også med oss Sigurd Langseth, som lurte gutteklubben til å tro at nordlendinger er en undertrykket minoritet. Han er palamentarikeren vår, etter at han ble valgt inn i kommunestyret i Tromsø etter at RV gjorde brakvalg her og fikk 8% av stemmene.

At bloggen har samme utseende som sidene til blogg-gründerne ovenfor er en reeeen tilfeldighet, og jeg skal gjøre mitt beste for å kvitte meg med blogspots emo-stilsett så fort som fy.

Dette er altså bloggen å følge med på om du vil lese Virrvarr i renspikket propagandaform, bli indoktorinert eller rett og slett kverulere litt.

Følg med!

Read Full Post »

« Newer Posts