Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?
Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»
Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.
Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?
Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.
La meg illustrere:
Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.
Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.
Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.
Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.
Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.
Revolusjonært roteloft 
OK, nå skjønte jeg ihvertfall litt mer av poenget med zofies verden. den har vært helt poengløs for meg til nå, mer sett ut som et warholsk kunstprosjekt enn som humor. generelt har det vært langt mellom godbitene i dagbladets gjesteserie.
i mine øyne har norge noen veldig bra stripe-tegneserier, pondus, m og nemi holder internasjonal standard. bak dem er det veldig tynt. det er få norske stripe-tegneserier som faller i kategorien ‘helt grei lesning’, kommer bare på eon i farten. det gjelder vel for alle kunstformer at når noe prøver å være morsomt og ikke er det, har det lite annet å falle tilbake på, slik at det er lite som blir så dårlig som dårlig humor.
Så sant, så sant. Jeg har irritert meg selv over denne serien. Artig å lese den vurdert fra et litteraturstudentståsted.
Endelig forsto jeg meninga med lit. vit. studenter….
Endelig forsto jeg poenget med lit. vit. studenter..
…
Artig at dere fikk mer ut av den etter at jeg kommenterte!
Esquil: Ja, det er mye ræl på den norske stripefronten. Tilgjengjeld er de ikke syndikatprodusert (som Billy, Hårek, ol)
Det er ganske rart å tenke på at serier som Ernie er undergrun dsserier i USA fordi de er så sære og kontroversielle (c;
Likevel- dette er kanskje det merkerligste Dagbladet har gitt fast stripeplass. Og jeg _er_ tegneserieelsker.
Jeg må si, at jeg til tider ler meg skvett i hhel av zofies verden.
god eller dårlig kvalitet… vel til tider fungerer ihvertfall kontrasten glimrende i mine øyne, også mer intelligent og utfordrende enn andre punchline/enkeltstripe-baserte serier, jamfør typ larson.
Dessuten er jeg uenig at ZV utelukkende bruker kontrasten mellom bilde og tekst som virkemiddel, teksten kan til tider være humoristisk/ironisk uavhengig av bildene eller ville ihvertfall fungert like bra med en mer konvensjonell tegnestil… Men så klart, på generell basis er jeg enig i analysen din, untatt konklusjonen. Hvis jeg skulle plukke ut seriene som fortsatt holder «kvalitet» som humorserier av dem i dagbladet, vil jeg bare beholdt M og ZV av de norske, pluss rocky, og kasta Pondus, Nemi og Fagprat på båten.
Du kan også assosiere ansiktsutrykket med en som sitter på do. Han vil altså spise mer fiber fordi det kan hjelpe maten gjennom systemet…
Hjelp til deg fra meg.
Anders: Du kan assosiere et bilde med veldig mye rart. Jeg tenker Lyn Gordon når jeg ser det bildet, ikke en mann som går på do. Jevnt over er den type assosiasjoner personlige greier du legger til i bildet selv, og ikke de som lager seriens kreative intensjon. Ergo- hva du tenker på fjeset som har lite å si når få ting indikerer at det stemmer, og vi snakker om talentet til dem som lager serien.
Hjelp fra deg til meg (c;
Sjur: Jeg vil gjerne se eksempler på striper som ikke benytter dette virkemiddelet. Vis meg.
At Fagprat suger, er det liten tvil om. Men Nemi og Pondus er helt utmerkede serier, selv om de kanskje ikke er «din humor» bestandig. Problemet mitt med ZV er at den blir konseptrunking, at jeg kan telle virkemidlene deres på en hånd og at den er svært, svært endimensjonal. Hva slags person er Zofie? Hva er hennes karaktertrekk? Du kan si hva du vil, men typene og personene i Pondus kan nesten samtilge nordmenn beskrive og gjøre rede for. ZV har ikke en gang et persongalleri som er noe mer enn en bestemt, grafisk utforming. Hva er dine argumenter for lav kvalitet hos Pondus og Nemi?
vel, jeg synes det er et ganske konformt krav at ei serie skal måtte ha utviklede og komplekse karakterer…
Jeg synes ikke det er et veldig konformt krav enn at en serie skal basere seg på mer enn så langt jeg ser, ett virkemiddel.
Det gjør det til virkemiddeloniani, og er lite spennende.
Interessant betraktning om ZV, Virrvarr. men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden. Å putte Nemi og pondus helt i samme boks er litt snevert, vil jeg påstå.
Men n tegneserie heg setter større og større pris på for tiden er Dilbert. Dilbert ble plutselig morsont, oppdaget jeg for en tid siden. Dilbert er faktisk morsomt nesten hver gang! Dilbert er blitt den stripa jg ler mest av av alle tegneseriestripene. Bare se på dette: http://www.je-ju.net/~jeroen/images/blog/dilbert-10s.jpg .
Fantastisk. Spørsmålet er bare : er det jeg eller er det Dilbert som har forandra seg?
Unge Storalm: Der jeg synes Nemi glimrer med kvalitet, er ikke på humorstripene, men på søndagssidene. Der tillater hun spesielt Cyan å utvikle seg som person, og lager ting som er langt bedre enn de resirkulerte greiene som kommer hver dag.
Jeg tror Dilbert blir hysterisk så fort man får et større innblikk i arbeidslivet. Da jeg gikk på ungdomskolen, hatet vi det alle sammen, men læreren min sa: «Vent til du kommer deg i jobb, da blir det verdens morsomste tegneserie.» Det stemmer som regel (c;
jeg synes gårsdagens,(lørdagens) ZV stripe som et glimrende eksempel på at ZV fungerer morsomt også uavhengig av kontrasten bilde/tekst. kontrasten finnes i teksten i seg selv; settingen er et foreldre par med unger der faren på engelsk diskuterer å forlate barna i skogen med moren. Her blandes en velkjent situasjon(at foreldre bruker engelsk for å diskutere «bak barnas rygg»[ofte brukt på bilferier]) og det makabre og grussome med utsagnet i stripa. Teksten er i seg selv humoristisk og kunne fungert med en mengde forskjellige tegnestiler, (feks, øverli, strekmenn, whatevver) uten at hoved poenget ville blitt forringet. Ikke dermed sagt at ZVs særegne tegnestil ikke har betydning for leserens opplevelse av serien, men den er ikke avgjørende for om den er morsom eller ikke.
-sjur
Du misforstår meg. Tegnestilen spiller ingen rolle her- det er forholdet mellom tekst og bilde. Teksten står i enorm kontrast til hva bildet faktisk viser- en glad familie på badetur. Teksten alene er ikke morsom- den kunne glatt blitt sosialrealistisk og deprimerende med et annet bilde til. Det er fremdeles kontrasten som utgjør poenget. Det er det samme virkemiddelet.
hmm… uenig, jeg tror ikke jeg misforstår deg. men det får være, jeg liker uansett ZV… men, spørsmål; vil du også karakterisere en serie som f.eks Larsons gale verden som konseptrunking/virkemiddelrunkig? (dyr oppfører seg som mennesker=morsomt)
[…] i meg. Skal du bare lese tre av bloggpostene mine, skal du lese voldtektsposten min, posten der jeg slakter Zofies Verden og posten min om tegneserier og […]
For en utrolig kjedelig og forutsigbar analyse. Finn en bedre catchphrase enn ‘virkemiddelonani’.
Hei,
Jeg er egentlig helt uenig med deg. Synes stripen er et kjærkomment tilskudd til de andre stripene vi har. Og blir litt platt og frekt å si: Det er ikke en smaksag engang. Bare dårlig kvalitet». For så lenge jeg liker det er det vel en smaksak? Jeg vil sette den litt i samme kategori som Read Meat. Som var hysterisk morsomt. Ok. Kanskje litt mer karaktervennlig. Men allikevel. Dessuten synes jeg M er den dårligste serien jeg noengang har lest. Sorry. Måtte bare få det ut.
tråkig: For en kjedelig og forutsigbarkommentar (c;
Ask: Nei, det er ikke platt og frekt. Det er forskjell på smak og kvalitetsbedømmelse. Du kan like noe som ikke nødvendigvis har så høy kvalitet, det gjør det ikke til bedre tegneseriemessig håndtverk.
Om du ikke liker M, bør du begrunne det (c; Jeg begrunner hvorfor Zofies Verden består av hovedsaklig to virkemidler. Om det funker for deg, so be it. Men om vi sammenligner det med Barks, blir det litt som å sammenligne Anne B Ragde med Shakespeare. Du kan like begge deler, det er subjektivt, men det er ikke like god kvalitet.
Jeg liker Zofies verden, men akspeterer selvfølgelig at andre er uenig. Grunnen til at jeg synes den er bra (ikke alle stripene da), er at det absurde forholdet mellom tekst og bilde gjør det morsomt. En humorserie synes jeg skal bedømmes av hvorvidt man ler eller ikke. Nå vil jo det være forskjellig fra person til person om man ler av ZV, men jeg synes den kvalitetsmessige vurderingen heller skal basere seg på hvor mange som liker den istedet for en standard faglig analyse. Nå vet jeg jo ikke hvor mange som liker den, men de jeg har snakket med synes den er ganske morsom.
Har lest en del innlegg på diverse forum, og jeg ser at Zofies Verden har veldig mange fans, samtidig som jeg ser at den også har veldig mange som ikke liker den og mener den er fullstendig poengløs (bortsett fra den åpenbare kontrasten mellom tekst og bilde). For meg er serien ganske mye dypere en som så, og jeg synes den er en av de morsomste seriene vi har i Norge. Jeg liker veldig godt Pondus og Rocky som spiller en del på situasjoner og ting som man kan kjenne seg igjen i, men som man vanlighvis ikke tenker over. Det er vanskelig å forklare hva som gjør Zofies Verden så morsom, men det ligger nok mye i treffsikkerheten til tekstene de kommer opp med. De har en veldig vågal og banal humor som jeg setter veldig stor pris på.
Dette er definitivt den morsomste tegneserien, etter «Fakta fra Verden»
Hei, kjære humorvenner!
Selv har jeg akkurat oppdager hvor utrolig festelig Zofies Verden er. Det er genialt enkelt og svært avansert samtidig. Men jeg er glad alle ikke liker det. Det bekrefter bare at dette er humor.
Zofies verden er noe av det beste som finnes! For deg handler det kanskje bare om kontrasten mellom ord og bilde. For meg så er det ofte noe mer uforklarlig som gjør at jeg kicker på det. Oftest har det lite med denne kontrasten å gjøre. Det er ofte holdninger og utsagn til figurene som gjør at jeg digger det. Kanskje ikke noe for analytikere. Jeg tror man bare må «føle det». Og enten så gjør man det eller så gjør man det ikke. 😀 (Mye, mye bedre enn WuMo, Skavlans Ark og Nemi hvertfall).
Jeg tror ikke jeg kunne fordøyd en hel bok med ZV, men jeg elsker å av og til stikke innom Dagbladet og kikke i de nyeste stripene og fnise litt når jeg egentlig burde gjort noe mer fornuftig (fant blant annet denne blogsposten da jeg googlet etter striper med henne).