Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2007

Kate Winslets debut

Fildeling er en velsignelse, men det er ikke alltid man finner filmen eller sangen man vil ha tak i på de ulike nettverkene. Det vanskeligste er filmer som er så gamle at de bare finnesHeavenly Creatures på VHS. De filmene jeg har slitt mest med å få lastet ned, er også de jeg har slitt mest med å kjøpe eller leie. B-filmer eller norske filmer fra tidlig nittitall er vanskelig å finne igjen. En stund lurte jeg på om den eneste måten var å skaffe en gammel videospiller og kjøpe piratkopier fra Kina når det gjaldt favorittfilmene mine fra denne epoken, men nå har fildelingsnettverket endelig blitt stort nok til at de er mulig å få tak i. Etter to år med leting fikk jeg endelig tak i Heavenly Creaturesmininova.org i går.

Filmen er fra 1994, og en av Peter Jacksons beste og minst kjente filmer. Ikke minst er det Kate Winslet sin debutfilm, som gjorde at hun fikk rollene i Sense and Sensebility og Titanic senere. Jevnt over er det en kvalitetsfilm som har fått altfor lite oppmerksomhet.

Heavenly Creatures er basert på Parker-Hulme-mordet som fant sted på New Zealand i 1952. Det to bestevenninnnene/elskerne Juliette Hulme og Pauline Parkers intense forhold kulminerte i mordet på Paulines mor etter at de ble forsøkt separert. Da begge to var mindreårige, slapp de unna med fem års fengsel, mot at de lovet å aldri treffe hverandre igjen.juliette pauline

Filmen beskriver både det psykotiske, altoppslukende forholdet mellom de to jentene, ved siden av å sette fokus på 50-tallets syn på homofili og vennskap på tvers av samfunnsklasser. Mens Juliette er fra en rik akademikerfamilie, er Paulines foreldre fra den fattigste arbeiderklassen og forskjellen mellom dem i klær, språk og oppførsel er tydeliggjort gjennom hele filmen.

Selv om Heavnly Creatures er en film om mord og galskap, er den også en gripende, varm fortelling om et altoppslukende forhold mellom to mennesker og hva som kan hende når de ikke møter aksept. Alt som skjer, er kommentert av de autentiske dagbøkene til Pauline, som gir filmen en veldig intim stemning. Filmen åpner med det brutale mordet på Paulines mor, og så fortelles historien retrospektivt, slik at sympatien blir liggende hos tenåringsjentene. Samtidig er ikke filmen nådig med dem, og viser tydelig alle vrangforestillingene og fikse idéene deres.

Skuespillerprestasjonene er mesterlige og filmen er en opplevelse. Last den ned- nå er den tilgjengelig på nett!

Read Full Post »

«Du må slappe av!» «Du må slutte å stresse!» «Ta deg ferie!» «Ta deg tid til deg selv!» Det har vært mantraet fra venner og familie i over et år. Jeg liker ikke å stå stille, og jeg er verdens dårligste på å si «Nei. Nei, det passer ikke.» Jeg sier «Ja». «Ja, selvfølgelig!» «Ja, jeg kommer!» «Ja, det blir hyggelig!» «Ja, selvsagt kan jeg hjelpe deg å pynte før festen!» Det er ikke tidsklemma. Jeg er ung, jeg er aktiv, jeg har ingen forpliktelser uten om kjæreste og husleie. Jeg skviser meg selv, rett og slett.

Det å gjøre ting er en fin medisin, også. Du kan måle hvor vellykket du er i gode karakterer, fullførte prosjekter, spennende avtaler og stort nettverk. Og du slipper å stoppe opp og kjenne etter. Når livet ditt er en blanding av et racerbilløp og en berg og dal-bane-tur trenger du ikke stille spørsmålet «Hm. Har jeg det bra nå, egentlig? Er jeg lei meg?» Det er en livsstil med innebygde kræsj. Det siste året har jeg kræsjet nok til å skjønne at jeg må endre på ting, men det å skjønne ting er ikke det samme som å klare å handle utfra de tingene man har skjønt. «Ja, jeg må nok delegere litt mer» sier jeg mens jeg påtar meg to verv til. «Ja, jeg har litt høyt tempo» sier jeg mens jeg dobbeltbooker nok en helg.

Jeg var inne på psykiatrisk to ganger. Alkohol er en dårlig stressmestringsstrategi. Så røk studiene. Jeg er Hermione Granger og jeg elsker skolen. Jeg har alltid kost meg med leksene mine. Studier pleier å gi overskudd, studier er den morsomste hobbyen jeg har. Så forsvinner ordene fra teksten mens jeg leser, jeg skulker, jeg ligger i sengen og ser i taket i dager av gangen. «Sykemeldt?» «Drop out?» «Semesterfri?» «Jobbe litt?» Nå har jeg prøvd å «ta det med ro» i to måneder og er rastløs, trist og utslitt.

Jeg har dårlig samvittighet for å «ikke gjøre noen ting» «ingen fremdrift» «slaske» samtidig som jeg har dårlig samvittighet for å ikke greie det jeg skulle prøve på- skru tempoet ned og få oversikt. Jeg jobber kjempehardt med masse prosjekter, stresser rundt og genererer aktivitet. Å øve seg til å ikke gjøre Alt Alltid er vanskelig, og det å prøve å gjøre Ingenting en ettermiddag uten å ergre seg over at jeg gjør nettopp det er nesten umulig. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Det er høst, og jeg gråter altfor mye. Og jeg leser Amalie78 om det å møte veggen, og kjenner meg igjen. Og ja, jeg emo-blogger idag.

Read Full Post »

Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.

Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.

rosa sko

I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.

Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.

Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;

Read Full Post »

Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener «feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:

For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter «politimann», men «politikonstabel». Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.

Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?

Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:

1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.

2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»

Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.

For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endrepatriarkat ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.

Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»

Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.

Read Full Post »

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.Minni  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.spiderman  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. brandySkal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsommeponnypetra damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

thorn

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

bestemor

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.nemi.gif

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. nemi21.gifLise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Read Full Post »

Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

Read Full Post »

Det får jeg ofte lyst til å spørre om når venner av meg ber meg ta en kikk på den triste pc’n deres. Eller så sier jeg høyt og kanskje litt for frekt: «Hhahahaha! Herregud! Windows Vista? Kondolerer!»

Mange av Windowsbrukerne jeg kjenner er litt som røykere: «Ja, jeg vet jeg har masse virus, jeg vet det er dyrt, at jeg støtter en råtten industri og at pc’n min er mye tregere enn den trenger å være. Men det er så vanskelig å slutte. Og det er sosialt, da. Nesten alle bruker Windows. Og alt annet er jo for sånne som kan masse og sånt…»tux vs windows

Siden du nå nesten bare får kjøpt nye pc’er med Windows Vista, der nesten ingen printere, mp3-spillere eller DVD-brenne-programmer passer til, er det enda flere gode grunner til å bytte operativsystem.

«INGENTING funker mer!» skriker venninnen min og smeller lap-topen i bordet. Hun har fått Vista. En annen venn av meg oppsummerte fint: «Hva er forskjellen på et virus og Windows Vista? Et virus tar aldri kontroll over HELE pc’n din.»

Er du «vanlig» databruker (du blogger, sjekker mail, skriver ting, laster ned film og musikk, leser nyheter, redigerer bilder, spiller poker, henger på msn), er det hundre gode grunner til bytte til Linux. Revolusjonært Roteloft gir det et lite utvalg:

1: Du får Aldri virus.

2: Det er HELT GRATIS, og alle programmene følger med. Mens du til Windows må kjøpe Office separat og stjele eller betale det hvite ut av øyet for Photoshop, kommer Linux med Open Office og Gimp (godt bilderedigeringsprogram) fra starten av. I tillegg har Linux bedre film og musikkavspillere enn både Apple og Microsoft klarer å prestere.

3: Du kan kjøre den nyeste Ubuntu-distribusjonen på en mye eldre pc enn du kan kjøre Windows XP (eller Gud forby: Vista)på, fordi Microsoft har en avtale med dem som lager maskinvare til pc’er om at programmene skal være tyngre og tyngre og kjøre, så folk må kjøpe kraftigere og kraftigere pc’er. Derfor går Linux raskere.
Jeg har en button der det står «Farten dreper, kjør Windows.» (c;krasj.jpg

4: Linux gjør aldri noe uten å spørre deg. En venninne av meg som har brukt Linux hele livet, fikk seg en Windows-pc. Sjokkert ringte hun meg og fortalte at den drev og startet på nytt og oppdaterte seg selv uten at hun gav den tillatelse, midt mens hun hold på med noe viktig. «Hva driver den med? Det ba jeg den ikke om!» Sånn gjør aldri Linux.

5: Glem lang oppstartstid og restarting hele tiden. «Svusj» sier Linux når det installerer noe. Ingen grunn til å starte på nytt.

6: Å kjøre Linux er litt som å kjøpe økologisk melk. Du er med på å redusere at Microsoft har monopol. Det er en fin ting. (Apple er like kjipt som Microsoft firmamessig sett, og det koster jævla mye mere enn gratis Linux.)

7: Linux er et dugnadsprosjekt. Det betyr at det finnes mengder av artige funksjoner, feilene blir fikset fortere, og mange flere kreative hoder kan lage nye ting hele tiden. Mange venner av meg som skiter litt i data generelt, bruker Linux fordi det er flere kule skjermsparere, bakgrunnsbilder, og artige effekter du kan få.
Lyst på tusen småspill alá kabal? Det sitter folk og lager pakker på hundre stykker, et tastetrykk unna deg.

8: Nei, det er ikke vanskelig å bruke. Det ser ut som og ligner det meste du har brukt av programvare før, og du trenger ikke kunne noe ekstra. Er det vanskelig med engelsk, kan du få Linux på bokmål og nynorsk. Bestemoren min får det til. Jevnt over er det lettere enn å slite med anti-virusprogrammer og kopisperrer.

9: Ingen kopibeskyttelser. Last ned! Brenn dvd! Gjør hva du vil! Og best av alt- den hjelper deg å bryte de kopisperrene du får fra andre steder. «Denne filen skal ikke kunne spilles av her, du har ikke lov til det. Vil du gjøre det likevel? Ja eller nei?» Et tastetrykk, og den laster ned cracken for deg.

10: Den nyeste Ubuntu-versjonen, Gutsy Gibbon, kommer i morgen og den EIER alt du har sett Windows eller Mac gjøre noensinne. Se selv:

Som dere kan se, er noe av det kuleste hvor utrolig personlige og forskjellige uttrykk man kan lage. Linux kjenner ingen grenser (c;

NB: Jada, er du spillegal og vil bruke hele dagen din på Wow, er Windows XP mest praktisk. Og skal du lage film på profesjonelt nivå, trenger du Appleprogrammer. Men ellers? Da er det like kult med Windows som det er å røyke. Gå hit og bytt operativsystem idag (c;

Read Full Post »

Older Posts »