Geeky love

Jeg sitter sammen med en venninne og diller på pc’n når det tikker inn en melding fra mannen min i innboksen.

Slik ser den ut:

Jeg blir automatisk rørt, rødmende og Lykkelig og utbryter «Åååååh!»

Venninnen min ser ut som et spørsmålstegn.

Hun: Det er…jedi…skrevet med rare tegn, ikke bokstaver?

Jeg: Jedi i ascii-art!

Hun: Fremdeles helt gresk.

Jeg: Dét er det nok.

Det er jo ikke så lett å skjønne at «jedi» betyr jeg elsker deg ida?
Romantiske nerder er ikke som alle andre romantikere (c;

Reklame

Read Full Post »

Litt om hvor deilig jeg er

Å lage meme-er er en fin ting. Jeg laget en som fikk jenter til å poste bilder av ti menn de synes var sexy, og det er kommet en del riktig spennende lister rundt omkring. Katarina Storalm gikk kanskje spesielt bananas. Det gjør hun alltid ^-^ (I ❤ Katarina)

Noen ganger endrer meme-er form. Villkatta gjorde om det som opprinnelig var en bilde-meme til en tekst. Det er kult. Andre ganger kan et meme endre innhold, også.

Jeg er veldig fan av et meme Minneapolise satte i gang som oppfordrer folk til å skrive det de liker ved utseende sitt. En god, overfladisk dyrk-deg-selv-meme, som også har en politisk brodd. Den er jo så himla vanskelig! Det å skulle skrive pene ting om sin egen kropp kjennes nesten umulig og veldig tabubelagt.

Faktisk så tabubelagt at det er blitt omgjort på veien til å skrive ting om hva man liker ved kroppens funksjonalitet. En del har gått så langt som bare å skrive hva de liker ved seg selv, og man får mange punkter av typen «Jeg liker at jeg er flink til å ta ansvar». Dermed er meme-et fullstendig forvandlet.

Jeg vil slå et slag for «ting som er deilig ved meg»-meme’et. Mest av alt fordi det er en så utrolig hyggelig bloggpost å skrive etter en runde med «katarsis», for å sitere Martine (c;

Så- litt om deilige Virrvarr:

1. Jeg har tykt, tykt, fantastisk hår. Jeg har rett og slett veldig gode hårgener. Farfar er 91 og har fyldig, hvit løvemanke hjemmesykepleien blir stående og stryke fingrene gjennom. Pappa har kraftige, sorte krøller i en alder av 56 og kommer aldri til å bli skallet. Håret mitt tåler å farves så mye at om andre skulle farve det like mye ville falt av og blitt pistrete fjon, det trengs ikke gres fordi det er så glatt at det aldri floker seg og blir ikke fett eller tørt. I tillegg har jeg alltid de lekreste frisyrene, siden jeg har verdens beste venn og frisør som tar seg av den biffen.
2. Jeg har nesten ikke hår andre steder enn på hodet, øyenbryn og øyenvipper. Dette resulterer i at jeg aldri har barber leggene, fordi ingen ser at jeg har hår der. Du kan dytte nesen din ned på leggen min og se at det er tynne, myke, lyse-lyse hår der. Og det kommer du ikke til å gjøre før jeg sier «Jammen jeg har aaldri barbert dem!» Ellers er det sparsomt med hår. Jeg pleide å tro at ingen hadde hår i rumpa. Senere har det kommet frem at det bare var meg 😀
3. Huden min er også magisk. Den er melkehvit, blir aldri brun eller solbrent, har perfekt fuktighetsnivå og trengs aldri å smøres. Jeg kan legge meg i solen og sove i seks timer midt i juli og være like hvit. Ikke får den særlig med kviser, ikke blir den tørr og ikke har den rynker. Mest av alt kjennes den ut som huden til et barn. Hvorfor? Jeg renser ikke, bruker ikke peeling eller noe i den stilen, og ignorerer den for det meste. Men de åtte literne med vann jeg drikker hver dag kan jo ha noe med saken å gjøre….
4. Store DD-cup-pupper. Yay. They are OK ^-^
5. Stor, fast rumpe som står i god stil til de store puppene, slik at jeg kan kle meg til timeglassform når jeg vil….
6. Ingen cellulitter. Selv om jeg veier mer enn dagens Twiggy-ideal, er jeg rund, myk, hvit og fast uten klær. Ikke dissende eller valkete. For å sitere Øystein Wolf: «Hun må ha nispist boller og danset jazzballett. Hun har den mest perfekte fettfordeling jeg har sett.»

Da synes jeg Maren, Anniken og Lucbaby kan fortelle meg hvor deilige de er. Alle andre som ikke har prøvd, oppfordres også.

Dagens positive, rett og slett!

Read Full Post »

Dekonstruksjon av voldtektsdebatten

Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.

Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.

Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.

Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:

1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?

2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?

Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.

Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.

Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.

Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.

For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.

Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.

Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.

Om retorikk rundt voldtekt

Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om «mannen»» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.

Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.

I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.

Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.

I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:

«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»

Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.

Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?

En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.

Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.

Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.

Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.

«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»

Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.

Read Full Post »

Litt nyttig, litt ubrukelig

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe skarpt og velformulert om voldtekt, voldtektsdebatt og de politiske aspektene ved styggedommen etter å ha skrevet om det personlige i innlegget under. Men så følte jeg meg ikke i slaget. Her er et par linker man kan kikke på istedet.

Dagens underskriftskampanje – støtt burmesernes kamp for demokrati

Dagens dust – katolsk prest mener kondomer er fylt med HIV-viruset

Dagens absolutt ubrukelig – virituell bobleplast til å trykke på

Dagens supersexistiske – herrebladet Che har visjoner for en bedre verden.

Ta på rød skjorte i morgen for å vise solidaritet med folk i Burma.
Virrvarr skriver mer siden.

Read Full Post »

Virrvarr skriver om vanskelige ting

Hva kan man egentlig skrive om voldtekt? Jeg fant denne bloggen på VG-nett i går, der en jente forteller om problemer og ettervirkninger hun har i forbindelse med to voldtekter hun har blitt utsatt for. Nå er bloggen stengt pga en overvekt av stygge, ubehagelige kommentarer, som er noe av det som kjennetegner anonyme kommentarer på VG-nett og jeg vil ikke bruke noe tid på gjenngi absurditeten i dem. Det som derimot var påfallende da jeg leste gjennnom kommentarene i går før den ble tatt ned, var at storparten var fra anonyme jenter som hadde hatt lignende opplevelser som kjente seg igjen. Jeg var en av disse, og satt igjen med en emmen følelse etterpå.

Voldtekt er ikke noe man snakker høyt om, og jeg kjente at jeg reagerte veldig da jeg leste tekstene til overnevnte jente. For meg er hele fenomenet forbundet med så mye skyld og skam at jeg har problemer med å si ordet høyt på en dårlig dag, og det å lese side opp og side ned om temaet gav meg svært motstridende følelser. På den ene siden kjente jeg avsky ved hele konseptet. Dette skal man ikke brette ut!-sa magefølelsen min. På den andre siden ble jeg utrolig lettet og glad, som om noen stakk hull på noe.

Jenta ovenfor skriver om et tema som for meg og alle andre jenter jeg kjenner som har vært utsatt for det samme er et bite-tennene-sammen-tema. Noe man snakker om to og to ute mens man røyker og er overstadig beruset, når sperrene er borte. Kanskje gråter man litt. Kanskje en hel masse. Det er et ikke edruelig tema, noe smertelig, uendelig privat. Den mest ubehagelige, klissete hemmeligheten, det du skammer deg mest over.

Trass i at jeg vet at en utrivelig prosentdel av vennene mine har vært utsatt for overgrep, er det fortsatt et tema jeg nesten bare tåler i skrikende avisoverskrifter, i talene til sinte politikere, i feminismediskusjoner, på en armlengdes avstand. Ikke som private uttalelser fra Mitt liv, som ord i Min munn. Jeg vil jo ikke være en oppmerksomhetskåt hurpe? Å snakke om det er jo bare for å få sympati? Det er sånne ting jeg tar meg i å tenke når jeg leser overnevnte blogg. Og jeg blir lei meg på egne vegne.

Jeg ble voldtatt da jeg var 14 år, på fest av en jeg kjente. Han var 19. Likevel annmeldte jeg ikke. Selv om aldersforskjellen ville fått ham dømt uansett, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå frem. I tillegg var jeg overbevist om at det var min feil. Jeg hadde både drukket og klenget, til og med kysset ham. Dessuten ville jeg ikke skape problemer for ham.

Den dag i dag vil han være vennen min på Facebook.

Det som sitter sterkest fra den kvelden, er det at jeg hadde så stygge truser på meg. Jeg husker i detalj hva slags klær jeg hadde på meg, husker den dag idag alt for lille bh-en med snoopymønster, den trange fiolette genseren og de- ja- så stygge trusene. Sloggi. Gammel,slitt sloggi av typen som går langt, langt opp på magen. Jeg ba ham om unnskyldning for det usmaklige undertøyet mitt mens han presset meg ned mot sengen og tvang av meg klærne. «Unnskyld, jeg har bestemorstruser», sa jeg. Ikke «nei».

Vi traff hverandre i politisk setting noen år senere. Jeg var nær ved å kaste opp, mens han gav meg en god klem. «Takk for sist.» Vi var gamle kjente, alt var normalt. Å slenge 14-årgamle jenter veggimellom, holde dem i politigrep og tvinge dem til køys var tydeligvis hans opplevelse av en vanelig seksualakt.

Ettervirkningene kom først senere. Plutselig torde jeg ikke å gå noen steder alene lenger, rommet mitt var farlig og jeg sov på sofaen i stua med lyset på hele andre året på vgs. Kroppen min var ikke meg lenger, det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn. Det skjedde på noen måneder, plutselig var jeg både mørkredd, svimte av når jeg så blod og redd for at tillfeldige personer bak meg i køen på kinoen ville drepe meg. Eller- redd er feil ord. Jeg var overbevist.

Et google-søk viser at han studerer, har dame, en lite oppdatert blogg og underskriver støtteerklæringer til tsunamiofre. I høst er det seks år siden han teppebombet livet mitt uten å skjønne det selv.

Dette var mitt forsøk på å fortelle en historie jeg ikke vil skrive, men ville ønsket å lese selv.

Read Full Post »

Blodføre – en anmeldelse

For ganske mange bloggposter siden, lovet jeg Esquil at jeg skulle anmelde boken hans som premie for at han gjettet riktig først i en runde jeg hadde med «Fleip eller fakta».

Den opprinnelige planen min var å bruke litt studielån på boken hans så fort den kom ut, men jeg hadde mer flaks enn som så. Forlaget Press hadde planer om å dele ut noen eksemplarer til ulike bloggere som en del av en markedsføringskampanje som passer debutanten, og jeg fikk bok i posten. Yay!
Og nå har jeg altså lest den.

Esquil gav streng beskjed om at slakt av boken hans var bare fint, selv om god kritikerskikk sier at man er snillere med debutanter enn man er ved andre utgivelser. Dette dilemmaet slapp jeg heldigvis å dvele noe særlig ved, fordi boken rett og slett ikke kvalifsierer til slakt.

Først og fremst: Esquil skriver godt, og det er ingen overraskelse for oss som har lest ham på web først. Boken er rett og slett lettlest, med god flyt hele veien. Språket sjonglerer mellom en knapp thrillerstil og et fyldig spekter språklige bilder, med noen naivistiske innslag som gir assosiasjoner til Erlend Loe. Kombinasjonen fungerer.

Men hva med plottet? I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg fikk boken mellom hendene. 1. Det er en spenningsroman, og de pleier å være farlig forutsigbare. 2. Den handler om orienteringsløp. Jeg innrømmer gladelig at sport og actionfilmer er de to tingene som gjør meg mest søvning her i verden. Handlingsforløpet i romanen, som går ut på at NATO arrangerer et uoffisielt kappløp med millionpremie for å finne en satelitt som kræsjet i Sibir i 1985, var altså ikke drømmefortellingen for min del. At noe skulle gå galt på veien, lå i kortene fra tittelen av- det er alltid noen som begynner å dø på mystisk vis når man er på tur i ødemarken. Legg inn et parallellt handlingsforløp med en blond, amerikansk etterforsker fra NATO som ikke hører på den sleipe sjefens ordre og en psykotisk morder som handler på ordre fra Gud, så har du Blodføre. Enkelt og greit.

Likevel overbeviser Eskil. Boken fanger deg fra første side, er kort nok og har godt nok driv til å leses i en fornøyd jafs. Ved siden av det gode språket, er det to ting som driver romanen fremover: Det er måten den er fortalt på, og det er personene. Jeg lar meg engasjere av snille, italienske Marco som alltid kommer på andreplass, blir provosert av diskrimineringen Talicia utsettes for av sjefen sin og begeistres av de ulike personlighetene til deltagerne i løpet.Eskil bytter personfokus mellom Talicia, Vinjar, Marco og Kilroy, noe som gjør at man får et mer spennende bilde av fortellervinkler enn man ville fått med en mer strømlinjeformet fortellerstil.

Noe av det artigste med boken er allikevel alle fun-factene underveis. Jeg lærer underbevisst masse om løpesko, maratonteknikker, kirkegårder i Wien og ikke minst om den sibirske tundraen. Jeg vet ikke hvor nøyaktig Eskil har vært når han har gjort forarbeide, men om alt er bare jug, lurer han meg glatt. Og da er jeg strengt tatt fornøyd. Anekdoter om Ivan den grusomme og situasjonen for ulovlige pelsjegere ved Uralfjellene er alltid kjærkommet og beriker leseopplevelsen.

Hovedproblemet med boken for min del, er at den ikke er så veldig thrilling. Den er underholdende, spennende, til og med lærerik; den er bare ikke så veldig nervepirrende. Det betyr ikke at ikke noen av avsløringene er overraskende eller at plottet ikke fungerer. Men det er en morder løs i en liten flokk på løpetur i skogen, og folk dør hele tiden uten at jeg egentlig grøsser, har klump i magen eller sitrer i spenning. Og jeg ER lettskremt.

Driv og thrill er ikke nødvendigvis det samme, og selv om jeg koser meg og vil lese boken ferdig, betyr det ikke at jeg får høyere puls av å lese. Trass i mord og konspirasjon er boken rett og slett litt for koselig, og det er kanskje her de Erlend Loe- naive innslagene backfirer.

Så- som velskrevet underholdning er Blodføre fin-fin. Men som intens spenning? Nja. Jeg vil si at den er rundere og varmere enn det, og bærer litt for mye lovnad om happy ending fra starten av. For min del gjorde det ingenting, og jeg koste meg med sportsbeskrivelser jeg trodde jeg skulle sovne av.

Hovedpoenget er er vel at Eskil demonstrerer til fulle at han både kan skrive godt og fortelle en god historie i en velformulert, godt bearbeidet tekst. Og- siden jeg er litteraturviterbarn og leser en god del, vil jeg påstå at han har tendenser til å bli noe langt bedre enn nesten samtlige forfattere som skriver bøker i samme genre. Han overgår de norske bestselgerne på krim og thriller-toppen i både språkfølelse og fortellerstil, for ikke å snakke om å konstruere en smart, intressant historie.

Gratulerer med debuten.

Read Full Post »

Blinkskudd

Jeg har lekt rundt med kamera idag, samt funnet noen gamle bilder slengene rundt i de glemte krokene av harddisken. Jeg publiserer en liten trio her, for å gi mine trofaste lesere et lite innblikk i Mitt Oo- så spennende Liv.

Mens vi venter på studielånet

Har man ingen penger, slakter familien Søland-Jackson Kapitalisten og går på butikken for å handle med utelukkende kronestykker. Heldigvis kom studielånet i dag, så nå kan spare-kua få stå og fylles opp igjen.

Hvorfor vannkjøling er en DÅRLIG idé

For dere som ikke vet det: Man kan kjøle ned en pc ved hjelp av vifte eller vann. Mr. Jackson sverger til vann. Nå sverger han også til Libresse Good Night for å suge opp lekkasjen dens. PC’n hans tisser på seg, har mensen og blør seg ihjel, og bruker mere bind enn meg. Noe å vise folk man har på besøk.

Strawberry Wobbler

På en fest i sommer laget min søster verdens mest fabelaktige dessert, basert på en oppskrift av Terry Pratchett, nærmere bestemt fra Nanny Ogg’s Cookbook. Herligheten heter Strawberry Wobbler, og er jordbærgelé med fløte, stivnet i champagneglass. Det serveres med to kuler jordbæris og litt krem på toppen. Noen foreslo sjokoladesaus for den mer vågale. Her er min gode venn John i ferd med å fortære herligheten. Anbefales!

Read Full Post »

Hvorfor krig og boming og sånt?

Jeg har ofte lurt på hva man tenker når man sier «Yay! Invasjon! Bombing av fattige land!». Men 9/11-brannmann Brian Fitzsimons vet svaret: Det er fordi han vil hjelpe afghanerne til å bli som amerikanerne. Derfor, altså. Det burde jeg skjønt.

Vi er her fordi afghanerne ønsker oss, og det er utrolig hva vi får til. Vi bygger skoler, deler ut medisiner og skaper sikkerhet. Det er inspirerende i seg selv at amerikanere er i Afghanistan fordi alle vil være som oss. Alle vil ha den friheten vi kan glede oss over, sier Tolson.

Dagsavisen sier pent det jeg ville spurt om selv: Men tror du afghanere ønsket at USA skulle invadere landet i 2001?

Heldigvis er det det samme hva afghanerne ønsker. Jeg kan ikke svare for hva afghanerne ønsket, men jeg vil si de trengte oss. […] Men det er jo åpenbart at opprørerne ikke vil ha oss her. Og så lenge de er her, vil vi være her.

Jeg elsker selvmotsigelsen her. Og med den instillingen ser det ut til at USA  har tenkt å bli her en stund…

Kilde.

Read Full Post »

På andre siden av Atlas Shurgged

Det er over. Jeg gjennomførte det. Jeg har presset meg gjennom ettusenogsøttifem sider med Ayn Rand. Ja, hun er Laissez-faire-tilhenger, homofob, rasist, antifeminist og ideologisk mor til Det Liberale Folkeparti (bare sjekk ut leselisten deres), samt mange lignende partier verden over. Så- det var delvis med innstillingen «kjenn din fiende» og delvis etter en del overtalelser fra Wilhelm, som holdt fast ved at det var en Utmerket bok, trass i det faktum av «damen er Ravende Gal».

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA’s største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed– de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Read Full Post »

Nok fjas, det er valg i morgen

Og alles blogger handler om det vanskelige Valget. Å stemme eller ikke stemme- er det spørsmålet? (oh, Harry Shakespeare-henvisninger.) Mirakel mener det er bra nesten samme hva vi stemmer (men om vi ikke vet hva vi bør stemme, kan vi godt stemme AP), Victoria ber oss huske å stemme (SV) på mandag, mens Brage sier at vi skal stemme, og stemme RV så det svir!

Jeg stiller meg helhjertet bak siste taler- ingen tvil om at bloggen min har hatt et valgkamppreg de siste ukene, selv om jeg har brukt spalteplass både på pene menn og kondomer og annet fjas (c;

Ellers morer intensitetsgraden i de ulike oppfordringene til å stemme meg. AP? Det beste er at du stemmer. Implisitt: Vi er det enkleste alternativet. SV? Stem i vei- (og helst på meg) En litt mer opplagt oppfordring, samtidig som man er snille og tolerante om du stemmer noe annet, selvfølgelig. RV? Stem på oss, alt annet er Teit! Ah, jeg liker å være med i det kompromissløse bråkepartiet ^-^

Ellers oppgir både Brage og Jokke mange gode grunner til at du skal stemme på oss. Sjekk dem ut, og tenk deg om tre ganger før du stemmer i morgen. På siste måling var vi inne med fire representanter i Oslo. Vær med å gjøre det mulig- stem RV på mandag!

Read Full Post »