Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2007

Dagens Linux-seier

SCO har tapt saken sin om rettighetene til Unix-koden mot Novell ^-^
For dere som ikke henger med nå, er det Novell som har rettighetene til Linux-distribusjonen SUSE.Linux

SCO har måttet betale så mye penger til Novell at de ser ut til å gå konkurs, og enda har de fire rettsaker til de kjører, blant annet mot IBM. Microsoft, som kjøpte masse aksjer i SCO da rettsakene begynte, vil ha pengene sine tilbake, hvilket gjør at selskapet som startet noen av tiårets mest omtalte rettsaker er i enda større økonomiske problemer.

Koden forblir dermed fri, og vi kan skåle over en Linux-seier mot Microsoft og andre som vil eie og patentere kode (c;

Read Full Post »

Klasseanalyse

Jeg diskuterer mye klasseanalyse om dagen, og jeg tror det er på det punktet der folk jeg kjenner har de mest forskjellige standpunkt. «Finnes det klasser i Norge idag?» «Finnes det noen arbeiderklasse?» «Hvem ER denne arbeiderklassen?» er noen av spørsmålene som sirkulerer, sammen med de noe mer semi-eksistensielle, som: «Er JEG arbeiderklasse?»

Og hvordan definerer man klasse? På bakgrunn av hva man jobber med? Hvor mye man tjener? Hvor høy utdannelse man har? Om man selger arbeidskraften sin? Er det foreldrenes bakgrunn som avgjør hvilken klasse man har når man er ung? «Moren min er eurytmist», sa en venn av meg forleden, «hvor plasserer man det i en klasseanalyse?»

Spørsmålene og vinklingene er mange. Jeg vet folk som kan krangle i timesvis om man skal bruke ordet middelklasse istedenfor småborgerskap. Imidlertid:

Noen ting er lettere å avskrive som arbeiderklasse enn andre. Jan Reinås sier til E24 Næringsliv at han ser på seg selv som «en arbeider på lik linje med alle andre – bare med en litt større lønn.»

Heh. Klaart det. Jeg ser absolutt likehten mellom Hydro-toppen og venninna mi som jobber i eldreomsorgen. Eller moren til en venn av meg som både har vaskejobb og butikkjobb for å få ting til å gå rundt.

Reinås selv mener at den enesten motsetningen mellom ham og «vanlige folk», er at han ikke har tid til å ligge og nyte livet.

Hele idéen om at næringslivstopper får bedre lønn fordi de gjør en tyngre og mer slitsom jobb enn «vanlige folk» er noe av det mest bisarre jeg vet. Jeg unner Reinås å jobbe litt turnus på gamlehjem et halvt års tid. Beklager, Hr. Hydrosjef. Dette er ikke hovedforskjellen mellom deg og alminnelige mennesker.

Erling Folkvord påpeker derimot en Vesentlig forskjell mellom de ulike klassene i Oslo. I denne apellen gjør han et poeng ut av at innbyggere i Oslo med over 750.000 i inntekt i året bare betaler 8% inntektsskatt. Det er langt mindre enn de fleste vanlige arbeidsfolk. Her har vi en av mange reelle forskjeller på den ellers så vanlige «arbeider»-Reinås og venninnen min på eldresenteret.


Sjekk ut Erling sin appell.

Her er en annen en man kan kikke på, også. WordPress har ikke støtte for å vise den filmen som ligger på Oslo Rødt sin blogg direkte.

Følg med, abonner på RRS-feed og få med deg hva Oslo RV gjør i valgkampen her.

Read Full Post »

Ja, livet mitt er alltid like action-paction. La meg oppdatere deg, kjære leser.

  1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
  2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
    . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.
  3. Jakten på nyresteinen

  4. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

Read Full Post »

Tegneserien Fabels- legends in exile, har gått i Nemi det siste året, og er også i salg rundt omkring hos ymse serieforhandlere om dagen. Jeg fulgte den første boken med interesse, og syntes serien var ganske grei.Fabels

Konseptet er at alle verdens eventyrfigurer lever undercover i New York etter en stor krig i Eventyrland, og de har et slags Harry Potter-aktig, hemmelig magisammfunn der både Tornerose, Snøhvit, Ulven og de tre små grisene lever side om side.

Så langt, så vel. Serieskaperne baserer seg mye på gjennkjennelse og problematisering rundt de ulike karakterene. Om ikke hovedpersonen Snøhvit har en masse personlighet, funker det fordi du kjenner Snøhvit som figur i utgangspunktet, og det er underholdende å lese om henne i en annen setting. Den menneskeliggjorte Ulven som sheriff i byen er også et konsept som fungerer, i tillegg til at han er avsindig kjekk ^-^

Det stopper imidlertid her. Fabels er ikke stort annet enn et underholdende konsept med dårlig gjennomføring, i tillegg til en del punkter ved historiene som faktisk fortelles jeg skal komme tilbake til.

Figurene har ikke noen videre personlighet utover de elementene vi legger til selv med eventyrkjennskapen vår i bunnen, og selv figurer som Jack (han med bønnestengelen) eller Prince Charming som er introdusert som tricksters og komiske avbrekk, blir platte og uintressante. Kort sagt tar serieskaperene utgangspunkt i at vi kjenner karakterene og de kan legge hovedvekten av serien på å konstruere en historie der de setter kjente figurer opp mot hverandre og tråkler sammen et plott.

Og hvilket plott.

For min del stoppet interessen på Animal Farm, seriehefte 6-9. Jeg ventet på at serien skulle ta seg opp (ja, jeg er en tålmodig leser og dessuten gikk den jo i Nemi), og ble mildt sagt skuffet. I en ganske festlig blanding av elementer fra Orwells kjente bok og Fluenes herre, introduseres vi for gården der alle de magiske vesnene som ikke kan leve skjult i byen holder til. Hvordan skal man integrere en drage eller den lille kona som bodde i en sko i bybildet, for eksempel?

Løsningen er en blanding av gård og interneringsleir. Når Snøhvit og hennes forsmådde lillesøster Rosenrød ankommer gården, går de rett inn på et hemmelig folkemøte ledet av Orwells tre griser, her kamuflert som de tre små grisene. Dyrene har sett seg lei av å tilbringe evigheten som annenrangs borgere adskildt fra resten av samfunnet, og vil slå tilbake.
Revolusjonsromantisk som jeg er, blir jeg i godt humør over litt velbegrunnet opprør og gerilljakrig, og tenker at det skal bli spennende å se hvordan historien utvikler seg.

Og jeg er utrolig naiv. Selv om dyrene på gården har all verdens grunn til opprør, ender hele historien med en særs vellykket kontrarevolusjon der de vanlige eventyrfolka med Snøhvit i spissen henretter alle opprørerne uten nåde. I en stor, makaber giljotinsekvens mister alt fra kaninen med den gule vesten til Storebror gris hodet. Det er ingen bitter ettersmak på henrettelsen, heller. Alt er fremstilt som happy ending og har en følelse av at «Så ble ro og orden gjennopprettet.»

Og jeg blir sittende igjen med en emmen ettersmak i munnen og mistet fullstendig lysten på videre lesning. Hva slags budskap er det? Du konstruerer en undertrykkende situasjon, et opprør og viser hvordan heltene knuser opprøret til slutt. Happy ending og hurra meg rundt.
Beklager, men dette funket ikke for meg. En serie som ikke bare stiller spørsmål ved det å gjøre opprør, men som regelrett tar det for gitt at de revolusjonære er de slemme har for det første ikke lest boken de parodierer skikkelig (les: Animal Farm), og for det andre et ganske ødelagt syn på hvorfor folk gjør opprør.

Det kanskje ekleste med serien er hvordan de stadig trekkes paraleller til hvordan dyrene blir behandlet av menneskene og over til rasisme. Likevel hugges det hodet av dyrene som prøver å ta grep og endre ting til slutt. Whoho- et legitimt opprør som superskurk! Denne serien er rett og slett vanvittig uspiselig. Eller- hva synes dere?

Read Full Post »

« Newer Posts