Besøk meg på http://virrvarr.net !
(Ja, det kommer en skikkelig re-direct siden, og ja, det blir litt endringer i design og plug-ins utover. Men lanserer vi ikke nå, kommer vil aldri igang ^_^)
*oppdatering:*
Fordi wordpress.com er teite og vi ikke var lure nok til å sjekke det på forhånd vil det ta ca. et døgn mens ting roter seg til litt før det fungerer. I mellomtiden er roteloftet nede.
Publisert i Kunngjøring | 4 Comments »
Hva gjør man med snille piker så de kan slappe av? Man tar dem med på noe festlig, som en teaterforestilling. Det er bare at jeg er ikke noen snill pike, jeg er en litteraturautist. Alle andre koser seg med musikk, liv og leven på scenen.
Virrvarr tenker følgende: «Hm, Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teater…. Det betyr Hjaldis Moren Vesaas sin oversettelse, det. Skal bli spennende. Den avviker jo fra Bjørneboe sin oversettelse på den og den måten. Arg, jeg burde kunnet tysk, da kunne jeg sammenlignet opp mot orginalteksten til Brecht. Ah, bryllupsscenen! Nå kommer han til å si det og det, og hun kommer til å si sånn og slik. Dér var det en replikk som manglet! Hvorfor har de strøket den, mon tro?»
Ja, jeg skjønner at ikke alle ser på teater som jeg ser på teater. Selv profesjonelle anmeldere husker ikke teksten eksakt og merker når småord og formuleringer er gjort om. De fleste nøyer seg med å si at hovedrolleinnehaveren ikke var bra nok, eller at noen sang surt.
Jeg hadde lyst til å skrike: «Ut med dramaturgen!» For deg som ikke vet det: En dramaturg er personen som leser teaterstykket, bestemmer hva som skal strykes og hva som skal tolkes hvordan. Typisk eksempel på hva slags jobb dramaturgen gjør (fra Tolvskillingsoperaen):
Lucy: Kom hit, så skal du få noe godt!
Polly: Ja!
Det står ikke i teksten hva det er hun får. Er det en karamell? En dram? Eller- som i Det Norske Teaters oppsetning- en stripe kokain? Her må dramaturgen tolke utfra hele stykket og gi regissøren beskjed om hva skuespillerne skal gjøre. Kort sagt har dramaturgen en del definisjonsmakt på hvordan stykket leves ut på scenen.
For det var den slags dramaturgiske valg som var problemet med stykket. Folk sang fint, det var artige dansenummer og fine kostymer, scenebildet var utmerket, skuespillerne dyktige, alt var gjennomført og fengende. Problemet lå i hvordan historien ble fortalt.
Første feil:
Nei, det hjelper ikke at folk spiller aldri så bra og ting ser aldri så fint ut når jeg må bruke pausen til å forklare vennene mine hva som skjedde på scenen- fordi mye av historien var utilgjengelig for dem som ikke hadde lest stykket før. Og slutten var fullstendig uforståelig for dem som ikke kjente historien, et bomskudd om man vil at andre enn ihuga nerder skal like det.
Mackie med kniven, den kjente forbryteren, skal henges i siste scene, men blir benådet av dronningen av England i siste sekund. Så kommer det masse synging om revolusjon og klassekamp og sånt (siden det er Brecht og stykket er skrevet for teateret i DDR), så er stykket ferdig. I gårsdagens forestilling hoppet de glatt over hele benådningen og gikk rett på syngingen.
Nei, ingen av dem jeg var sammen med, skjønte et kvekk av hva som skjedde. «Skurk skal henges. Det blir brann og roping. De synger og så er det slutt.» Det er en veldig ekskluderende måte å sette opp et teaterstykke på.
Andre feil:
Jeg skjønner at ikke alle kan være politisk enig med forfatteren. Nei, ikke alle digger Marx og klassekamp-referanser, og ja, skuespillet er ment som agitasjon. Folk skal se sosial urettferdighet omkring seg etter å ha hørt operaen og gjøre noe med det. Nei, du kan ikke spille upolitisk Brecht, like lite som du kan spille upolitisk Dario Fo.
Her hadde dramaturg og regissør forsøkt å lage en motvekt til det røde innholdet. På starten og på slutten tar alle skuespillerne på seg fangedrakter og står i stram giv akt mens de synger. På denne måten vil de si at kommunisme blir uniformering og enhet. Hovedproblemet med dette er:
Jeg skulle ønske at teaterforestillinger ikke krevde en hel lesesirkel først for å få med seg historien. Mange teateroppsettninger kjennes ut som fan-art der noen har laget sin egen versjon av favorittboken og fyllt den til randen med morsomme referanser du skjønner om du er like fan som vedkommende selv.
Publisert i Litterariteter, Synsing | 7 Comments »
Jeg har blitt okkupert mens jeg var på galehuset! Alt jeg ikke får med meg ^_^
Se, så mye penere det ble etter at Lady Keira,Betty, Anja og co grafittimalte det? Som Blitz-elsker og Hausmania-kjær tar jeg dette som et kjempekompliment, og huset jeg fikk på Esquils kart over bloggeby er virkerlig stort nok til alle som vil bo her. Finn dere et rom og gå bananas, godtfolk!
For uinvidde: Noen som føler seg som ugresset i bloggerbys botaniske hage har laget en tidvis smakløs, tidvis festlig «gateavis» der de skriver stygge ting om de bloggerne med mest trafikk. Jeg ble okkupert i nummer fem og seks, men fant det ikke ut før nå. Jeg tror konseptet er: Alle med mange lesere er slemme? Samme det. De har malt mitt virituelle hjem i alle regnbuens farver og vant hjertet mitt. Aww.
Jeg har likevel en gnagende følelse at dette ikke var pent ment. Til det kan jeg bare si at skulle man vært ekkelt rebelsk her, er det Vampus House som burde vært omgjort selvstyrt gale-og-ungdomshus. Hun er jo uttalt motstander av alle bygg som lukter skitne anarkister.
Og det er jo det eneste minuset med den fine okkupasjonen: Alle anarkistsymbolene. Når jeg er tilbake fra galehuset på fulltid, er det mulig jeg må spraye litt sigd og hammer ved siden av regnbuestripene og anarkist-a’en. For å få The Commie-touch.
Publisert i Fjas, Metablogging, Politikk | 23 Comments »
Vemod spurte meg: Hva skal egentlig til for at man får spise Guds ostekake og pusle med perler hele dagen i dette landet?
Og Virrvarr er ikke gnien. Hun deler gjerne mentalsykehusets hemmeligheter med de mindre opplyste. Slik blir du lagt inn på galehus:
Ikke alle veier fører til Hvitt Rom. Det er strengt tatt seks:
Mange steder har de beskjed om å bare ta inn de sykeste på grunn av plassmangel. Her kan du velge to strategier for å «gå videre»: Enten så setter du deg i fosterstilling og hyler som en toåring i verste trassalderen, eller så pugger du svarene på alle psykiateres sjekkliste før du går. De spør alltid om det samme. Gi slipp på all verdighet og diskresjon.
«Stemmer i hodet?» «Jess.»
«Selvmordstanker?» «Jess.»
«Har du tanker om å skade deg nå?» «Jupp.»
«Føler du deg verdiløs?» «Åja.»
«Tror du at alle du kjenner ville hatt det bedre uten deg?» «Helt klart.»
Spar de virkerlige problemene dine med spennende halliser, skyldfølelse for den minste ting og hvor abnormt lite mat du spiser til psykiateren på sykehuset. DPS må høre det DPS vil høre. Begrens deg på sånne ting som forfølgelsesvanvidd og voldelige tendenser (med mindre der er reelt). Du har ikke lyst til å sitte på isolat og ha Securitas-folk utenfor døren din døgnet rundt når du først er innlagt.
Da skulle det ikke være noen tvil om hvordan man skaffer seg opphold på et asyl nær deg.
(Virrvarr er fortiden litt permitert og litt galehuspasient. Det blir dårlig med kommentarsvaring fremdeles, er hun redd.)
Publisert i Folkeopplysning, Gale damen | 10 Comments »
Gud gav meg kaken sin, han ville ikke ha den. Det var en lysegul og hvit diabetes-kake uten sukker, og jeg spiste den. Den stod i kjøleskapet på isolatet, og smakte utmerket. Gudegitt.
Alle er på avdelingen på lånt tid. Selv Gud og de andre på isolatet lengst inne i gangen, de som passes på døgnet rundt. Enten flyttes du til et sted der du kan være Lenge, eller så trapper de ned oppholdet ditt langsomt. Jeg har sittet krøllet opp i sofaen til psykiateren min og lagt planer for hva jeg skal den neste uken. Kanskje jeg vil sove hjemme, men være på sykehuset på dagen? Vil jeg ha noen medisiner med meg? Sovepiller, antidepressiva? Uansett får jeg seibiff med løk før jeg går. Og te til Guds sin sukkerfrie kake.
Noen er tvangsinnlagte og rømmer hele tiden. Jeg får komme og gå når jeg vil, men jeg går ikke på langt nær så ofte som han som rømmer for et godt ord.
«Har han stukket av igjen?» spør en pleier den andre forskrekket.
«Jada, men han er tilbake til middag. Vi har gelé til dessert, han vil ikke gå glipp av det, kjenner jeg ham rett.»
Og hun har rett, han dukker glisende opp så fort maten er på bordet. «Du må ikke rømme så mye!» sier miljøterapauten strengt. «Hva er vitsen med å være tvangsinnlagt om man ikke rømmer?» sier han.
Om du har noen timer til rådighet i morgen formiddag og føler deg engasjert, kan du dra på Håndverkeren klokken ni og aksjonere sammen med Ungdom for AFP. Har du enda mer tid, kan du bli igjen etter aksjonen og gå i nok en demo utenfor Håndverkeren klokken 12, og demonstrere mot OOXML sammen med Steve Pepper og co. Jeg tenkte jeg skulle rømme fra avdelingen og få med meg moroa.
Publisert i Akkurat nå, Gale damen, Politikk | 14 Comments »
Noen observasjoner:
Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.
Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.
Publisert i Akkurat nå, Fjas, Folkeopplysning, Gale damen | 29 Comments »
Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende «Stora Rumpa»-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.
Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.
Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:
«Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!»
Stotrende forsøkte jeg å si at «Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… »
«Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!»
Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.
[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling – så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]
Publisert i Akkurat nå, Gale damen, Om meg og mitt | 60 Comments »
Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 
Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.
Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.
Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.
Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.
Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:
A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot
A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.
Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.
Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.
Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.
På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.
Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:
Publisert i Akkurat nå, Feminist!, Litterariteter, Synsing | 10 Comments »
Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.
Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!
Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?
Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.
La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.
Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.
Slik ser koden ut:
Og slik ser de pene notene ut:
Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!
Publisert i Folkeopplysning, Nerdealarm!, Om meg og mitt | 29 Comments »
Det var glede og helse og musikk i livet ditt helt frem til du dro.
Ja, det var sykdom også, men du sang deg gjennom det, smugspiste mer syltetøy enn det farmor ville at du skulle og stabbet deg bort for å forsyne deg godt i potetgullbollen selv om du «ikke kunne gååå» når hjemmesykepleien kom. Hadde jeg med venninner på besøk, måtte du få «en klem, er du snill!» To min etter måtte du ha en til.
Pappa fulgte deg til legen, og mens han tok prøver og så alvorlig på deg, gliste du og spurte «Kan det hende at det har noe med alderen å gjøre, trur du?»
Du sang hele nittiårsdagen din, slafset bløtkake og kom på grove speiderviser ingen husket å ha hørt før, selv ikke sønnene dine. Så mye for å være senil og gjenta seg selv.
«Hva er’e du har der? Er’e gift?» spurte du når hjemmesykepleien gav deg tablettene for kvelden. «Eh- nei-vel…» stotret hun forvirret. «Joda! Det er gift, vettu!» skyndet pappa seg å skyte inn. «Åh!» smilte du. «Da vil jeg få lov til å takke pent for den fine tiden vi har hatt sammen! Hadet!» Så vinket du til den stakkars hjelpepleieren, svelget hjertemedisinen og lot som om du sovnet inn.
Jeg har tatt farvel utrolig mange ganger, og like mange ganger har du satt deg opp i sykesengen, stemt fiolinen og fortsatt noen år til. Og likevel, du var syk den siste tiden. Du var sliten. Siste møte ved sengekanten finnes her. Samtidig er det å dø lykkelig gift, over nitti år gammel, med et rikt liv bak seg og en vits på lur helt til det siste en hyllest til livet, en utmerket slutt på en lang historie om overskudd og glede.
Etter et av de siste infarktene i sommer, tok legen pappa i hånden og sa:«Gratulerer med gode gener!». Du satt nemlig oppreist i sengen og sang: «For nuu vill jag haaaa: Medicin-medicin-medicin med det samma!», bare timer etter at du hadde blitt fraktet på intensiven i ambulanse.
For å sitere det søsteren min sa til en av vennene sine i dag morges:
«You know my immortal grandfather?»
«Yeah?»
«He’s dead.»
Publisert i Akkurat nå | 28 Comments »
Revolusjonært roteloft 