Lady Keira: Hans Rotmo rocker, da! Han er undervurdert!

Christian: Woho! Hva jeg ville gjort annerledes kunne blitt et eget innlegg. Jeg er ikke tilhenger av museumsteater, de kunne hatt romvesendrakter for min del- men det er teit når historien forsvinner i scenografien.

Topp fem endringer fra dramaturgens side: (Om jeg fikk sette opp stykket:)

1. Kuttet ut syngekoret i kjeledress og latt dem bevege på seg.

2. Ikke skrevet om åpningsbiten med Peachum (Pollys far), slik at man skjønner at det han lever av, er å ta overskuddet fra alle Londons profesjonelle tiggere. I orginalversjonen er det en dialog som forklarer det forholdet helt enkelt og greit.

3. Tatt med biten der Mackie blir benådet av dronningen. Jeg så at Det Norske ville fokusere på antikrist/Barrabass-rollen til Mackie Kniven, blant annet ved å gi ham «666» som fangenummer på kjeledressen, men det kommer ikke så godt frem om han ikke blir benådet fra høyeste hold.

4. Latt det være en tiggerhær, ikke menn med dress og finnlandshette som truer politiet til å fange Mackie. Det er dét det er i stykket, og det gjør Peachum til en mye mer realistisk karakter.

5. Gjort Mackie til en mer uspiselig person enn det han er i forestillingen på Det Norske. De har kuttet ut hvordan han tråkker på Polly, slår horene, lyver og jukser på alle hold og egentlig ikke har venner, men kontakter som redder ham. Så langt jeg fikk med meg på tekstbearbeidingen, har de tonet ned konfliktnivået mellom karakterene mange hakk, og redusert motsetningene Brecht har lagt inn med 60%.

Kort sagt- små tekstuelle valg kunne gjort at skuespillet fløt mye bedre. To replikker her og to replikker der ville gjort ting langt enklere å skjønne for publikum.

Teater skal jo ikke være museum heller. Det å sette opp Brecht slik Brecht ble satt opp da han fortsatt levde, ville for meg vært rein historieskriving – slik man ofte har gjort med Ibsen i Norge. Det blir nostalgi for de historietro…

Men fordi Brecht i så stor grad skreiv i en samfunnsmessig og politisk kontekst i sin tid, blir det fryktelig vanskelig å sette opp mange av stykkene på en fornuftig måte i dag, dvs. som annet enn museumsteater. Jeg oppfatter at de prøver, uten helt å få det til, på Det Norske. Stykkene er så knyttet opp mot sin historiske kontekst at de i utgangspunktet ikke er sjølforklarende lenger.

Jeg skjønte heller ikke så mye av alt da jeg så stykket. Svakest var måten Pollys far ble redusert til en slags difus mafiaperson/halvkriminell næringsdrivende. Jeg forsto ikke hvem han var, hva som ga han innflytelse. Dermed ble det heller ikke troverdig når det til slutt var han som gikk ut som den seirende.

Men igjen – det er et vanskelig stykke å sette opp som annet en historisk kostymedrama. Jeg veit ikke helt hva de burde ha gjort. Jeg veit bare at også jeg følte noe mangla, uten at jeg greier å sette fingern på det. Stykke varierte kvalitetsmessig underveis på grunn av det. Jeg oppfatter at du kommer med flere gode poenger, uten helt å treffe blink for hva som feilte oppsetninga, du heller.

Ett teaterstykke husker jeg veldig godt. “Bønder i solnedgang” av Hans Rotmo. Det er omtrent DER min intellektualitet literatumessig sett, rekker.