Først har jeg lyst til å si at jeg beundrer deg så grenseløst. Den modenheten, formidlingsevnen og ærligheten du har – jeg var ikke i nærheten selv da jeg var 20 (21?). Du er bare helt utrolig. Så stolte din familie og dine venner må være av deg!

Ellers tror jegr som Tiram over her at voldtektsmannen antageligvis ikke aner at han har begått et overgrep. I hans hode har det nok blitt sminket kraftig i ukene og årene som har gått etterpå til å fremstå nokså legitimt, for at han skal kunne leve med seg selv. Det er nok ikke hans livs stolteste øyeblikk.

Ellers bet jeg meg merke i BigDaddys informasjon om at du fortsatt kan anmelde forholdet, men jeg er fullstendig klar over at dette er noe du selv må kjenne på og avgjøre. En anmeldelse kan også bli veldig vond for deg, og kanskje blir saken henlagt pga bevisets stilling. Formålet med en eventuell anmeldelse må uansett være at det skal hjelpe deg, og du vet best selv hvordan du vil reagere på en eventuell henleggelse eller eventuell høring/rettssak.

En annen vei å gå er konfrontasjon uten anmeldelse. Rett og slett fortelle fyren hvordan du opplevde det. La ham få føle hvordan du følte det, ta vekk sminken hans fra historien. La ham bære smerten videre.

For ganske nøyaktig ett år siden var jeg på firmafest på et hotell og ble altfor full. Siden jeg ikke hadde lyst til å gå og legge meg da baren stengte, foreslo jeg (!) for den tidligere sjefen min, som godt kunne vært faren min, at vi skulle ta en øl på rommet. Vi kjenner hverandre ganske godt; det var et tillitsforhold der. Jeg kan bli så utrolig naiv i fylla, og det streifet meg ikke at han kunne ha andre planer. Men på et svært tidlig tidspunkt kom det frem at han ville vi skulle ha sex. Jeg sa nei. Da begynte oppførselen hans å bli truende. Han slengte meg overende i senga, la seg oppå meg, holdt hendene mine fast og begynte å kysse meg. Heldigvis slapp han meg da jeg kjempet for å komme løs, og jeg flyktet ut av hotellrommet. Jeg var vettskremt, sovnet helt fortvilet mens jeg gråt og gråt.

Dagen etter kom han med noen bemerkninger som fikk meg til å tro at han var i full gang med å bagatellisere det hele.

Allerede neste dag reiste jeg utenlands gjennom jobben. Jeg husker at jeg lå på et hotellrom i Afrika og kikket ut i mørket mens en enslig moskito surret rundt ørene mine. Søvnen ville ikke komme. Jeg tenkte og tenkte på hva jeg hadde gjort galt for å få ham til å tro at jeg kunne ha lyst til å ha sex med ham. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde vært så naiv, satt meg selv i den situasjonen. Skjelte meg selv ut for at jeg hadde vært så full, ikke taklet det bedre, vært så lite verdig osv. Alle de skyldfølelsestankene som jeg tror klenger seg til jenter som blir utsatt for overgrep.

Jeg vurderte aldri anmeldelse, men jeg var heller aldri i tvil om at jeg skulle konfrontere ham. Da jeg kom tilbake til Norge, satte jeg meg ned og skrev en tale til ham. Jeg gikk nøye gjennom akkurat hva jeg skulle si, slik at jeg var sikker på at det fikk den effekten jeg ønsket. Denne gangen skulle jeg ikke komme til kort. Hensikten med å konfrontere ham var ene og alene at jeg skulle føle meg bedre.

Jeg dro opp på jobben og tauet ham inn i et stillerom (det er kontorlandskap der), plasserte ham pent i en stol og holdt talen min, som da var godt innøvd. Det var utrolig godt å se ham få tårer i øynene da jeg snakket om det fine forholdet som vi hadde hatt og tilliten som var brutt. Og det var befriende å se ham rett inn i øynene mens jeg rolig fortalte ham at jeg aldri noensinne kunne vurdert å ha sex med ham, at tanken aldri hadde streifet meg. Det var ikke nødvendig å ta “the low road” og snakke om aldersforskjell og kulemage – alle grunnene til at jeg ikke ville ha ham, lå der implisitt. Siden jeg hadde hatt tid til å forberede meg og det kom fullstendig overraskende på ham, fremstod jeg som verdig og rolig, og han ble sittende der, stammende, angrende og gråtfeldig.

Da jeg gikk hjem fra jobben den dagen, skinte solen. Jeg følte meg fri; feiret med årets første utepils med ei venninne. Det ble ikke flere søvnløse netter, og skamfølelsen var som blåst bort. Hendelsen har aldri plaget meg siden. Det rareste er at jeg nå kan omgås ham nesten som før (bortsett fra at jeg aldri vil bli med på hotellrommet hans igjen), spøke, le og prate jobbting. Jeg tror han er evig takknemlig for at jeg ikke anmeldte det eller “sladret” til bedriftsledelsen, og jeg føler ikke noe behov for å forfølge saken. Jeg har sagt det jeg har å si. Og han lyttet.

For meg var konfrontasjon en måte å legge det bak meg på. Nå kan jeg tenke tilbake på denne hendelsen med triumf. Jeg er stolt av hvordan jeg taklet det. Mens han alltid kommer til å tenke tilbake på det som ett av sitt livs nedrigste øyeblikk. Og det er jo slik det skal være. Det er han som skal skjemmes – ikke jeg. Det er han som skal angre, fortvile og ligge søvnløs – ikke jeg.

Du var bare 14 da dette hendte med deg – da er det ikke mulig å konfrontere. Men nå når du er voksen, hvis du føler at dette er noe du kan tenke deg å gjøre, så skal du vite at det iallfall hjalp meg. Og når det gjelder konfrontasjon, er det ingen foreldesesfrist.

Lykke til med alt, flinke, sterke Virrvarr!

Takk for at du deler.

Tiram: Jeg tror du har funnet kjernen av problemet.

Martine: Ja, det er katarsis. Begreper fra tragedien kan brukes til alt ^-^

Hadde det vært greit om jeg linket til denne posten? Har en anbefalte poster liste i sidefeltet på bloggen min. Legger vanligvis bare til, men tenkte det var greiest å spørre første siden det er et så personlig tema.

Jeg kjenner jaffal tre jenter som har blitt voldtatt mens de sov. (I fylla, ja — det gjør det ikke greit.) Og jeg har kjent i alle fall en mann, la oss kalle ham Per, som har voldtatt ei jente som sovna snydens full i leiligheten hans. Han fortalte om det til kameratene i et kortlag:

Kameratene: “Per, det er jo voldtekt!”
Per: “Høhø, neida.” *glis*

Kameratene skal ha for at de faktisk prøvde å fortelle ham at han hadde begått et overgrep, men de tok det ikke videre da han bare lo det vekk, og det gjorde ikke noen forskjell for kameratskapet dem i mellom seinere. Det er jo ei ganske klar melding om at det han hadde gjort var akseptabel adferd.

Og kred og kudos til deg, Virrvarr!